Jeg har ingen våpen.

Ingen allierte å kalle på.

Det er bare meg mot hjernen min.

Jeg vet ikke om vi noensinne har kjempet på samme side.

Hendene mine blir blodige av å prøve å holde fast.

Jeg vet at taket er dømt til å glippe

og ingen hvite flagg vil vifte i vinden.

Den jævla forræderen..

Jeg burde sette ei kule i den.

Synd at ingen noensinne vil gi meg våpenlisens.

Livet er ei slagmark

og jeg slåss der hver eneste dag.

Jeg dagdrømmer av og til om et liv med fred.

Men det gjør mer vondt enn godt

for jeg vet at jeg aldri vil få det.

Håpet brast for lenge siden.

Jeg må dø for å bli fri.

(Det skal bli godt. Det skal bli godt å bare være død.)

Livet er ei slagmark

Og jeg taper hver eneste dag.

Og folk sier at jeg må holde ut

at jeg må skjerpe meg

at jeg må være snill mot meg selv

at jeg må prøve hardere

at jeg ikke må gi opp.

Og jeg vil bare skrike høyt at denne kampen koster for mye krefter og jeg orker ikke mer

men jeg holder bare kjeft.

Og snart er det en ny dag på den jævla slagmarka

og jeg vil ikke stille opp.

Jeg vil bli liggende i senga og sove, et fattig substitutt for døden.

Men jeg må alltid våkne til slutt

og gå i krigen igjen

og fy faen så lei jeg er av det.

Jeg valgte aldri dette.

Livet er ei slagmark og ei bombe som smalt i fjeset mitt.

Døden kan være et valg.

Døden kan faktisk være det beste valget.

(Men ingen liker å høre det.)

Det er natt

men slaget pågår ennå.

Tankene mine er bevæpnet til tennene

og viser ingen nåde.

Fletter meg hudløs.

Piner meg sakte.

Torturerer meg celle for celle.

Livet er ei slagmark

og jeg vil ut av min egen kropp

for det er her slaget står.

Inne i mitt forbannede hode.