Jeg glir lengre og lengre bort fra deg
Livet du lever ser så annerledes ut fra livet jeg kriger meg gjennom
Samtalene som fyller rommet som jeg ikke kan ta en del av
Jeg føler på skam og mindreverd
Og tenker at du sikkert sluttet å være glad i meg for lenge siden.
Jeg har ikke noe fint å si til meg selv når de vonde følelsene flommer over.
»Du er en utslitt kriger, ikke en taper» sier terapeuten min.
Men den utslitte krigeren føler seg bare som en komplett fiasko dømt til å tape kamp etter blodige kamp.
Jeg vet så innmari godt at de fleste ikke tenker sånn som terapeuten min gjør.
Jeg vet at de fleste vil se på meg og merke meg som mislykket.
Jeg gjør det jo selv..
Jeg har lyst til å gråte over den versjonen av meg selv som jeg ville bli, men som har brent ned og blitt til aske foran øynene mine.
Jeg har lyst til å gråte over alle de tapte årene.
Fremtiden.. Alt jeg vet ligger foran meg som jeg ikke kan unnslippe om jeg faktisk vil leve.
Alt det som ligger foran meg som gir meg lyst til å dø.
Jeg vil gråte, men jeg er tom.
Og de forbanna tårene hjelper uansett ikke en dritt, forandrer ikke på en eneste ting.
Men jeg visste ikke at sykdommen min kom til å skape så mye distanse mellom oss.
Og jeg har vrengt hjernen min i forsøket på å bygge en bro.
Men jeg er den jeg er..
Dessverre.
Så vi sitter i samme rom, men er på hver vår planet
Og jeg forbanner meg selv for at jeg ikke kan være som deg.
Hva skal jeg si?
Hvordan skal jeg nå deg?
Jeg har lært at jeg bare må slippe taket
Men det gjør fortsatt så jævlig vondt.
Vi snakker ikke samme språk lenger.
Jeg var ikke forberedt på dette
At sykdommen skulle ta fra meg dere også
Men jeg burde ha sett det komme
For denne sykdommen raserer alt.
Jeg prøver så hardt
Men det synes så lite
Alt koster så mye krefter
Jeg får så lite igjen for det
Og ingenting jeg gjør
kan kompensere for alt jeg ikke er.
Jeg vil legge meg ned
Og drite i alt
Gi fullstendig faen
Alt går til helvete uansett.
Og jeg hater meg selv
Jeg hater meg selv
Jeg hater meg selv..
Du hater meg litt du også, gjør du ikke?
Familiens svarteste får.
Jeg har lyst til å skrike
at jeg aldri valgte dette livet
At jeg aldri ba om noe av dette
At jeg ikke vil være her
Mest av alt
vil jeg bare være rett
Jeg vil passe inn
Jeg vil mestre
Jeg vil prestere
Jeg vil være sånn som deg
Alle disse årene som bare rant ned i sluket
Du kommer aldri til å forstå hva de har krevd av meg, hva de har kostet
Jeg har ingenting å vise til for dem
Annet enn at jeg fortsatt er i live
Det føles ikke som noe å klappe seg selv på skuldra for
Jeg burde heller ha gitt opp, jeg burde være død nå
Det hadde nok vært det beste for oss alle.
Jeg savner deg
Jeg savner deg når vi er i samme rom
Er jeg død for deg allerede?
Det føles sånn.
Vi snakker ikke om vanskelige ting
Vi snakker ikke om ubehagelige tema som psykisk sykdom, selvmordstanker, alt det stygge som ulmer i hodet mitt
Vi snakker ikke om sånt.
A4 liv og plettfrie fasader
Og her er jeg, skampletten selv
Så jeg holder kjeft, og blir usynlig
Og ingen merker at jeg ikke er der
Jeg sørger
Jeg sørger over bånd som har blitt brutt
Blodsbånd som har tørket inn
De nærmeste som har blitt så fjerne
Og det er min skyld
Det er min skyld..
