De siste dagene har jeg vært nede for telling igjen. Trodde jeg var ute av den verste depresjonen, men den har klørne sine hektet godt under huden min og drar meg under igjen.

Tankene blir mørke igjen, livet mister mening, angsten blusser opp og små gjøremål som å dusje blir et ork igjen.

Legen vil at jeg skal tilbake i jobb, men det føles som å løpe maraton med brukne bein. Jeg vil så gjerne klare det, men så kommer jeg meg ikke ut av senga engang.

Hvorfor må livet være så forbanna vanskelig og hvorfor må den satans hjernen min jobbe mot meg hele tiden? Jeg er så fordømt lei av meg selv. Jeg kunne gitt alt for å bli kvitt denne sykdommen. Den herjer sånn med meg at det omtrent ikke er noe liv igjen.

Føler meg helt motløs. At jeg skal bære dette helt til jeg dør knekker meg fullstendig. Det gir meg så lyst til å bare gi opp alt. Jeg mister meg selv i dette her, jeg husker ikke hvem jeg er bak all galskap og tung depresjon lenger. Livet gjør så vondt at det ikke er til å holde ut. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg holder ut.. Det finnes ingenting godt å håpe på lenger, sykdommen knuser alt som er vakkert i livet.

Jeg er så sliten. Uansett hvor mye jeg sover, så er jeg fortsatt sliten. Jeg er så jævlig utbrent. Hvis jeg klinker til og faktisk gjør noe en dag, så er jeg ødelagt i dagevis etterpå. Alt koster så hinsides mye krefter. Ingenting gir meg virkelig glede.

Jeg er så lei meg. Jeg er så lei meg for all tiden som har gått tapt og for alt jeg ikke mestrer. Jeg er så lei meg for at fremtiden min er så dyster, for at jeg skal være syk så mye av tiden. For at det ikke finnes noen kur.

Jeg vil bare legge meg ned og dø. Jeg føler meg så ferdig med alt. Leve videre, for hva da?

Jeg trodde det var over for denne gang. Jeg trodde et nytt kapittel kunne begynne. Jeg trodde jeg kunne legge nok en vond periode bak meg og gå videre i livet.

I stedet er det dette. Mer mørke, mer vondt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde det ut lenger.

Hvordan skal jeg holde ut?