Jeg har hatt en litt off dag i dag, det går fortsatt litt i rykk og napp med den formen min. I dag klarte jeg ikke å komme meg ut av senga før langt på dag, og når jeg omsider stod opp.. Løp jeg ned på Rema for å kjøpe en 20 pakning med sigaretter. Helvete heller, tillatelsestankene er så farlige.. «Du kan bare kjøpe én pakke, så slutter du igjen», «du kan unne deg en pakke, du har spart over 1000 kr nå», «du har en kjip dag, du trenger en boost» og sånn fortsetter det bare. Det er tillatelsestankene som er det største problemet for meg å stå i mot når jeg slutter, hjernen begynner liksom å forhandle med meg om røykeslutt og da blir det særdeles vanskelig å stå i mot. Og i dag ga jeg altså etter. Et svakt øyeblikk er alt som skal til..

Kompisen min kommenterte i går at det kanskje ikke er det ideelle tidspunkt å slutte på nå når jeg prøver å komme meg ut av en tung depresjon, men jeg føler jo at det rette tidspunktet aldri vil komme. Og hardt vil det bli å slutte uansett, så sterkt avhengig som jeg er. Jeg skal røyke opp den pokkers 20 pakningen min, og så prøve på nytt igjen. Men det er en knekk i selvtilliten! Jeg klarer ikke å tro på at jeg greier dette..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Været i dag har vært grått, trist og regnfylt og det drar meg ned det også. Jeg ble jo frarøvet denne sommeren også, innesperret på psyk som jeg har vært igjen, andre sommeren på rappen nå. Kjenner meg ikke klar for mørketid, kulde og vinter! Det kjipe er at jeg blir nok syk igjen til neste sommer også.. Åh, det er så tungt å tenke på. Kjenner jeg mister livsgnisten helt. Må bare ikke tenke langt fremover, men det suger å ikke kunne glede seg til vår og sommer. Jeg kommer til å gå inn i den tiden med høye skuldre og følelsen av å trå på nåler. Men men, den tid den sorg- er det ikke det man sier?

Nå ble det mye syt og klaging her! Vi har feiret bursdag til mamma i dag, det er jo hyggelig. Jeg bare sliter litt med sånne store familietilstelninger, blir sittende taus og mutt på sidelinjen og klarer liksom ikke helt å delta i samtaler som går på kryss og tvers av rommet. Jeg er ikke flink med store grupper med folk rett og slett, selv ikke min egen slekt. Det er kanskje spesielt ille blant dem, av en eller annen grunn.Det er en av de verste følelsene jeg vet om, å føle seg ensom i et rom fullt av andre mennesker. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bryte ut av det heller, hvordan jeg skal klare å ta opp plass og være med i gjengen. Det blir liksom verre og verre jo eldre jeg blir, virker det som. Skal man bare fake it till you make it? Jeg er så dårlig på det! Jeg blir helt overmannet av det jeg føler, og når jeg føler meg utenfor.. Ja, da er jeg utenfor.

Og nå ble det mer syt og klag her 😅 Dette er bare ikke min dag, I guess.. Hater når du våkner med en uggen følelse og den ikke gir seg i løpet av dagen. Når den ekle klumpen i magen bare vokser seg større og større i stedet for å skrumpe inn og bli borte.Men ingen har vel bare gode dager, sånn er livet. Jeg er takknemlig for at jeg faktisk har noen gode dager innimellom nå, og at det ikke bare er mørkt i hodet mitt. I morgen kan bli en bedre dag!

Og med det ønsker jeg en god kveld. Håper dagen din var bedre enn min!