Jeg går rundt i full slække-uniform i skrivende stund, og sånn vil det nok fortsette denne helga- så må bare kjøre en liten throwback fra sist jeg pynta meg..
Hjeeelp, så korte alle kjolene mine har blitt plutselig. Men til mitt forsvar, så er jo jeg kort.. Og vi har vel kommet frem til det her inne at folk i alle aldre kan bruke de kjolene man vil, eller.. 😅 Samma det, jeg gjør i hvert fall det.
Og denne typen innlegg gjør meg egentlig litt pinlig berørt, men jeg må nesten klinke til med noen hjernedøde innlegg også innimellom alle disse ‘grave i dypet av sjelen min’ postene.
Jeg var i børrsjdag (siste «babyordet» til Aillon forresten, han har snakket helt perfekt ei god stund nå og det gjør meg faktisk litt trist for han blir stor så jækla fort 😭) for noen dager siden og var WAY overdressed i forhold til resten, og det hadde gjort meg dritflau for en tid siden, men nå var det helt greit.
Kjolen er fra Bik Bok, for 10 år siden- minst. Når jeg kjøpte den sa jeg faktisk at «denne kan jeg gifte meg i», men så landa jeg jo på at det gidder jeg ikke.. Men OM det skulle skje, så synes jeg jo fortsatt at denne hadde funka helt fint. Bare sånn at en eventuelt drømmemann/kvinne vet at her trengs det ikke mye penger til et bryllup liksom, hehe.. 🤓 Skoene er second-hand (Vince Camuto), og kan jeg gi bare ett tips for dagen så må det være at høye hæler er ikke vits i å legge mye penger i, om du ikke er sånn spesielt interessert.. NÅ må jeg snart lære det altså 🙄
Innleggene mine har en tendens til å bli sykt lange, så jeg bare runder av her for en gangs skyld (har fortsatt lange klør og er delvis handicappet, djeees hvordan klarer folk det der??)
Jeg vil egentlig ikke skrive disse ordene, for jeg vil ikke ha dette problemet. Men det er der, og det blokkerer for meg, og saboterer meg på det området av livet jeg er mest sulten på fremgang.
Faen så kjipt det er!!! Når angsten får overtaket og bremser meg helt opp- for det sitter jo bare i det jævla hodet mitt, og da føles det bare som min egen feil..
Noen ganger skulle jeg ønske angst kunne manifestere seg på et veldig tydelig vis, at når det rir deg full throttle så fossblør du for eksempel, for da hadde jo andre sett og forstått, og kanskje sagt «Oi shit, du må jo ha det dritvondt nå!» eller «Wow, at du klarer å stå i det der».
For angst kan gjøre dritvondt og det kan kreve ekstremt mye å stå i det. Men det vises jo ikke, og vi mennesker sliter jo med å forstå sånne ting som ikke er så tydelig alltid. Det er vanskelig å forstå seg selv, når man får så sterke reaksjoner. For man vet jo at det er «bare angst», men å ha den dritten er ikke bare-bare.
Jeg har gjort så mye fremskritt på den fronten i det siste, jeg har følt meg så mye tryggere at jeg har tenkt at jeg var ferdig med angst, men så gikk jeg inn i en veldig viktig utfordring- tilbake i jobb, endelig- og plutselig var beistet der igjen, tok over tankene, ga meg klump i magen, gjør meg liten og redd og pinglete og usikker. Og jeg tenkte «Faen ta deg, du vinner ikke nå», men eksponeringen har bare gjort den verre, til det punktet at jeg nå blir helt svimmel og kvalm og på det verste holder jeg på å svime av, og nå klarer jeg bare ikke å takle det lenger, og FAEN som jeg hater meg for dette, men hva skal jeg gjøre nå??
Jeg skjønner at folk blir sure og frustrerte over meg, for jeg blir jo det selv. Men jeg kommer meg likevel ikke over denne barrieren her. Denne jobben var en gave, jeg fikk den under verste Covid-pandemien når så mange mista jobben, de har vært så greie med meg når jeg ble syk og lot meg komme tilbake, jeg er stolt over denne jobben, den er både meningsfull og viktig, men nå klarer jeg det altså ikke.
Klarer ikke å drepe det beistet i hodet som gjør dette så vanskelig. For det er jo egentlig ikke vanskelig, det er bare tankene mine som gjør det sånn!!!
Jeg MÅ vinne tilbake denne bastionen, glipper den ut av hendene mine pga. jævla ANGST så vet jeg faktisk ikke hvor jeg skal gå videre med livet.
Men jeg står så jævla bom fast 😭
Ps. Off-topic, men lange negler er IKKE for bloggere! Skrevet hele innlegget med én tommel 😅
Just a disclaimer: This is not to spread hate against russians. It is more a dig at most over-privileged people everywhere, and at how most influencers seem out of touch with reality- which we have seen displayed on Some during the pandemic and now with the war in Ukraine. It is a direct response and reaction to influencers cutting up their Chanel bags and how offended they are at having a luxury taken away from them, which in the grand scheme of things going on right now seems completely ridiculous, and that’s how I feel about it. That’s it, that’s all.
Av og til skulle jeg ønske jeg hadde en lifecoach i ryggen 24/7, så jeg hadde noen til å kvalitetssikre valgene jeg tar her i livet. Eller en dommer som kunne si «Dette var rett» eller «nå velger du feil». Jeg kan bli så forbanna usikker, selv når jeg føler at jeg har fulgt hjernen, hjertet og magefølelsen. Det er så slitsomt. Og samtidig så er jo det eneste jeg kan gjøre, å stå i det.
En ting må jeg bare si: Det er aldri lett å ta valg som sårer et annet menneske. Jeg vil egentlig bare gi folk det de vil ha fra meg og holde andre fornøyd, men det kommer jo alltid til et punkt der jeg bare ikke har mer å gi. Og jeg har prøvd å unngå sånne relasjoner der et annet menneske føler «for» mye for meg, og dermed blir såret til slutt, men det blir feil uansett hvor klinisk og kaldt jeg prøver å holde affærene mine. Jeg kan ikke stoppe andre fra å føle, liksom. Jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å være ærlig om hvor jeg står, hva jeg føler eller ikke føler, hva jeg kan og ikke kan vil eller gi i en relasjon.
Jeg fikser ikke helt den begjær/kjærlighets-pakka, og jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har møtt rett person (i det siste har jeg lurt på om jeg fucker med feil kjønn) eller om det bare er sånn at for meg er sex viktigere enn kjærlighet..? Det er i hvert fall enklere, når det eneste man føler er lyst, men det blir jo ei jævla bombe når den andre parten går inn i det med hjertet sitt, og nå er jeg lei av å la andre gå i lufta. Jeg trenger bare så jævlig at NOE i dette livet er enkelt, og knulling er jo ei primitiv greie og jeg vil vel bare ha det primitivt, ikke tenke langt fram, ikke planlegge et helt liv sammen, ikke ta hensyn til at noen vil befrukte deg og at du skal pushe ut avkommet deres, eller at vi skal love hverandre evig troskap når det er umulig å vite hva vi føler for hverandre i morgen liksom. Før mitt første forhold trodde jeg på den store kjærligheten, og etter det andre også egentlig, men for hver gang jeg har tenkt «Nå fant jeg den» så har tida kommet i mellom oss og gradvis ser du mer og mer at dette er jo faktisk ikke min person i det hele tatt, og nå tenker jeg at den personen finnes ikke. At den eneste personen som virkelig er min, det er jo bare meg.
Faen så trist det gjør meg.
Og samtidig så er det jo egentlig godt nok..?
I hvert fall noe av tiden.
Ingenting er jo perfekt alltid.
Alt bølger og skvulper jo, og noen ganger renner det over.
Jeg vet ikke om jeg er ødelagt som tenker sånn, eller er det greit? Er det normalt, er det lov? At det liksom stritter litt i mot meg, at en jeg har sex med også vil ha mer? At jeg ikke føler for å gi opp det, at jeg vil ha det for meg selv? At jeg ikke vil ha en oppi meg døgnet rundt, at jeg ikke har lyst til å måtte henge med samme person så ofte som de krever, at jeg ikke vil ha kjæreste-tittel eller kone-tittel, at jeg liker å bare være meg, som av og til kommer sammen med en annen person, men at jeg drar linja der? Er jeg helt rar??
Er det fordi jeg er redd, at jeg ikke tør? Eller er det bare det at det krever så mye for at jeg skal ha lyst til å smelte livet mitt sammen med noen andres? Har jeg bare ikke møtt riktig person, er jeg kresen, er jeg pysete, eller er det bare sånn akkurat nå?
Jeg må bare gjøre det som føles naturlig for meg. Jeg vil ikke tenke for mye over akkurat disse greiene, jeg tror det bare må skje naturlig for meg og at det må bli sånn som det blir. Og om det innebærer at jeg er singel resten av livet, så går det helt fint.
Jeg har levd gjennom så mye der jeg desperat kunne trengt at det var noen å hvile hodet inntil, noen å holde rundt, noen som heiet meg opp igjen, men det har aldri vært noen der, og jeg har lært at jeg klarer å bære hodet mitt selv og armene mine rekker jo nesten rundt kroppen min, og selv om det ikke alltid er så selvsikkert så klarer jeg å hviske «Reis deg opp igjen» til meg selv.
Og det er jo en veldig vakker ting, egentlig. At man har klart å bli sterk av å være så svak og skjør og sårbar.
Kanskje det er greit da, at jeg føler sterkt at jeg vil verne om det som bare er mitt. For jeg klarer å bære det selv.
Jeg må først av alt bare tipse om to koselige og viktige plasser å gå på kafé i Stavanger, og det er Kafé Salongen i 4 etasje på Sølvberget, som er et non-profit samarbeid med Fontenehuset i Stavanger (veldig bra tilbud for folk med psykisk helseutfordringer) og Bak til livet (en bedrift som blant annet driver med ettervern og arbeidstrening) som ligger på Nytorget 15. Vi var innom begge plassene i går, og det er både hyggelige og veldig prisvennlige steder. Anbefales!
Jeg visste forresten ikke at det har kommet en Uff-butikk midt i sentrum, men måtte selfølgelig innom når jeg ble klar over det. Og måtte selfølgelig finne noe å kjøpe også… Når det er brukt, så er jeg litt ekstra obs på at det skal være litt spesielt (det er jeg egentlig alltid, mener jeg vel selv, så jeg skjønner ikke hvordan det har blitt så mye neutrals og basics i klesskapet mitt??). Jeg gjorde noen gode funn på den fronten i går i hvert fall, haha.. IKKE mobb smaken min!
Denne jakken gir meg litt kimono-vibes, den er i et glatt stoff og har et veldig fint mønster som ikke kommer så godt fram på disse bildene, og den er altså lilla med fancy knapper, og hvor ellers skulle jeg fått tak i denne liksom? 😅
Jeg vet i hvert fall ikke hvor ellers jeg skulle fått tak i denne buksa, haha, den er jo litt/totalt? ‘klovn’ men når jeg så den tenkte jeg bare «for et GØY klesplagg» og det var jo han skjønnasen bak meg på bilde her enig i (men det er nok ikke så lenge før han blir dritflau av den gærne tanta si og det hun går i, heheee..) Jeg må style den bedre enn på dette bildet da, det ser jeg jo 😅
Denne paljett-besatte jakken er en forever-thing, for sure. Jeg blir aldri lei av ting som glitrer.
Veldig greit å ha med en snusfornuftig 4-åring på shopping, han sa til meg at «Nå må du ikkje kjøpa mer, Suja» og jeg bare «Neida, nå holder det!» men så kom vi til kassa da og der fant jeg en hårbøyle med fjær (elsker fjær!!) og et statement-smykke, og jeg lurer litt på hva dama bak kassa tenkte når vi stod der og jeg sier til han fornuftige av oss to «Eeer det greit at jeg kjøper disse også?» og han med den mest ansvarlige hjernen tenker seg godt om og bare «Ja, det kan du. Men så må du ikkje kjøpa merr!» Jeg følte nesten at jeg måtte si at jeg er faktisk ‘bare’ tanta hans, så hun ikke skulle gå resten av dagen og bekymre seg over ungen som driver og oppdrar en voksen 😂 Han slipper å gjøre det full-time, altså!
Han er heldigvis tilbake i sin vanlige, spreke form etter skrekkopplevelsen vår på huska- takk og lov for det.
Og jeg er tilbake i min vanlige sove-bort-dagen-form i dag igjen, baaah! Hadde en avtale i dag som jeg forsov meg til, og det er jo veldig flaut og dumt gjort.. Og dette høres sikkert teit ut, men det at jeg er trøtt og umotivert om morgenen er litt trygt for meg, og at jeg kan sove veldig mye også, med bipolar så kan det være skummelt når ting går «for» bra- og det er jo trist, men det er sånn for meg i hvert fall. Hvis jeg hadde klart å være stabil over en lang periode, så kunne jeg kanskje stått tryggere i det, men det har jeg jo ikke opplevd enda, og kanskje jeg aldri vil (gud, det er en deprimerende tanke 😔).
Men jeg vil jo ha en normal døgnrytme, det er bare veldig vanskelig å få til. Om jeg blir liggende veldig lenge våken på nettene, tenker jeg jo fort at shit, nå skjer det, nå blir jeg syk igjen, og da er det veldig betryggende å sove til langt ut på neste dag. Men det er viktig med gode rutiner, normal døgnrytme, både for helsa og for selvtilliten også- jeg føler meg jo som en trassig unge når jeg ikke fikser det der. Det er jo ‘bare minimum’ av hva «alle andre får til». Skjønner ikke hvorfor det er så umulig for meg! Men må bare fortsette å prøve..
Jeg trenger jo også mer å fylle livet mitt med, og det må jeg begynne å ta tak i snart. Jeg har lyst til å besøke nevnte Fontenehuset, der har jeg ikke vært på mange år. Og jeg har så lyst til å prøve meg på noe utdanning igjen, bare det å bruke hjernen til noe fornuftig. Jeg trenger mer ting som innebærer disiplin og fokus. Det er jo skummelt å utvide et liv som ikke tåler så mye av belastning og stress, men jeg må bare- jeg har jo bare dette livet og jeg vil bruke meg selv til noe mer enn jeg gjør nå.
Jeg hatet denne byen i noen år, når foreldrene mine skilte lag og pappa flyttet til Finnmark igjen ville jeg bare bli med. Jeg pakka alle tingene mine ned i en koffert og nektet å pakke ut på flere måneder etter at han dro, og jeg stakk av støtt og stadig og var fast bestemt på at jeg skulle gå til fots til jeg kom til pappas lille bygd i nord (hadde ikke retningssans da som nå, så det var ikke en vellykka protest-aksjon akkurat). Mamma lovet meg at når jeg ble 16 skulle jeg få velge selv hvem jeg ville bo hos, så jeg gledet meg til det. Men han døde det året jeg fylte 16, og jeg skjønte jo etterhvert at med det så var ikke Finnmark «hjem» lenger heller.
Når vi faktisk bodde i Finnmark hele gjengen, så var somrene i Stavanger som å komme til et grønt, frodig og varmt paradis, og det var så mye spennende her som ikke fantes i nord (herregud, trafikklys med knapper man kan trykke på!) og et hav man faktisk orket å bade i. Jeg vet ikke helt når denne byen bare ble grå og trist og vanskelig, sikkert samme tidspunkt det ble grått og trist og vanskelig inni hodet og kroppen min, men når var det egentlig. Jeg husker bare at når jeg var 8 år så tenkte jeg for første gang at jeg har faktisk ikke så lyst til å leve mer. Ting ble så tøft, det var så mye som gjorde vondt, og jeg kunne ikke lenger legge meg gråtende om kvelden og våkne neste morgen og så var jeg ferdig med å være lei meg. Det ble en klump inni magen som det ikke gikk an å gråte vekk, og jeg klarte ikke å vise det på noe annet vis enn å bli sint, så skremmende og ukontrollert sint, sint på mamma (som hadde nok å stri med, men det skjønte jeg ikke da dessverre) og sint på søsken (stakkars lillebroren min, jeg har aldri vært den storesøstra jeg burde vært for deg, og nå er det du som har blitt som en storebror for meg, og det har jeg faen ikke fortjent), og på skolen var jeg redd og utilpass og ble stillere og mer usynlig for hvert år,
Så døde pappa da, og det takla jeg jo ikke. Jeg prøvde å ikke la livet gå helt i oppløsning, men så skjedde det litt for mye på en gang, og det jeg hadde av igjen av et liv gikk i tusen knas, og på det tidspunktet tenkte jeg bare samma faen, for da var jeg virkelig mest gira på å bare få dø.
Hadde jeg visst om bomba som skulle gå av når jeg kom i 20-årene hadde jeg nok glatt bare gjort det. For hele livet mitt har dreid seg om at 1. Pappa må overleve å ha bipolar og 2. Ingen andre i familien må bli bipolar og 3. Jeg må ikke få det selv. Jeg har tatt så mange valg som skulle være rett, men vi kan ikke velge alt selv, og det som skjer, skjer.
Og det har tatt mange år, men jeg tenker jo nå at jeg har jo lært mye av å ha denne lidelsen tross alt som har vært helt forferdelig med den.
Og en ting, er at det er mye bra folk her i Stavanger også. Og heldigvis så jobber mange av dem i psykiatrien. Og hadde jeg ikke hatt den erfaringen av å være «svingdørspasient» der så hadde jeg kanskje fortsatt vært mest redd for andre mennesker. Det betyr så mye, dere har klart å gitt til en som nesten må være en av de vanskeligste pasientene å forholde seg til, for jeg har jo tidvis vært FÆL. Men dere har endret det grunnleggende synet jeg har på mennesker. Jeg tror på det bra i oss, og det har jeg ikke alltid gjort. Minst av alt i meg selv. Men at det finnes mennesker som i yrket sitt har måtte forholde seg til meg på mitt mest dyriske, skremmende, hensynsløse- som likevel kan si at de ser noe godt i meg og at de liker meg, tross alt, herregud det er noe av det fineste jeg har fått her i livet.
Nå skulle ikke dette bli et dypt eller langt innlegg, jeg skulle egentlig bare skrive om at jeg nå ser hvor fin denne byen er. Og at jeg er glad og tilfreds med at jeg klarte å slå røtter her til sist. Og at jeg er takknemlig for at søsknene mine har gjort det samme. Jeg hadde så mange teite drømmer som tenåring, jeg ville bo i L.A og bli skuespiller, eller New York og bli artist (så utrolig originalt, eh) og jeg tenker bare nå at om jeg faktisk var en sånn person som fulgte de mest høytsvevende drømmene sine så hadde jeg garantert blitt ødelagt et sted på veien, og sannsynligvis veldig kjapt. For ikke å snakke om at å bli alvorlig psykisk syk i et land som USA nok er noe ganske annet enn å bli det i Norge, på så mange vis.
Jeg er så fornøyd med å bare være akkurat meg, akkurat her, akkurat nå. At jeg ikke trenger de drømmene lenger, at jeg ikke føler at jeg er ingenting så jeg må bli noe jævlig stort, at jeg kan være takknemlig for at ting ble som de ble, at jeg har lært noen ting på harde vis, men mange andre harde lekser har jeg sluppet unna. At jeg skjønner nå at noen drømmer og noen steder virker så bra når du bare har drømt deg dit, men å faktisk være der og leve dem er kanskje bare gift for sjelen egentlig.
Å bo i en liten by i et lite land, men jeg har bodd mindre steder så det er akkurat stort nok for meg nå. Du kan forsvinne litt i denne byen, og den er stor nok til at du kan begynne på nytt, du kan bytte miljø. Du kan gå turer og være i naturen, uten at du må dra så langt avgårde. Du kan unngå de du vil. Du trenger ikke bil, for det går buss. Du kan gå på butikken uten å treffe noen kjentfolk. Du kan drite deg komplett ut i en manisk fase og folk glemmer, for du er bare en fremmed. Du passer meg helt perfekt nå, Stavanger, det var vel bare det jeg ville si. (Gidder ikke telle antall ord, men ser jo at de ble litt i overload 😅)
Også er jeg takknemlig for at denne våren går jeg inn i uten angst og depresjon som gjør den lyseste tiden av året til den mørkeste for meg vanligvis, og nå ser jeg jo det paradiset som jeg kom til som barn. Du er sykt fin, Stavanger. Og jeg gleder meg til å bruke deg fremover (please ikke bli manisk nå, hjerne. Jeg trenger en sommer som er som barndommens somre nå.)
