Jeg vil være takknemlig.
Vet så jævlig godt at det finnes folk med større utfordringer i livet enn de jeg har.
Jeg burde være takknemlig.
For at jeg ikke lever i en tid der jeg blir lobotomert, for at elektrosjokkterapi er frivillig, om ikke annet.
Jeg vil være positiv. Blid. Løsningsorientert. Tilstedeværende.
Men depresjonen har fortsatt klørne sine solid hektet fast under huden min, klemmer til rundt sjelen. Saboterer for meg, blokkerer lyset.
If it had been that easy, I would just have shaken it off by now. But it goes so damn deep.
Men det har blitt litt bedre, trooor jeg. Selvmordstanker og planer har roet seg, skamangsten likeså. Jeg har det ikke utålelig psykisk vondt hele fuckings tiden lenger.
Selv om jeg fortsatt kan gå dager uten å dusje, innimellom sover med klærne på, og døgnrytmen er helt på tur. Og jeg vil eller orker fremdeles fint lite, alt er tiltak og stress, sosialisering fikser jeg bare ikke, og ubesvarte anrop og meldinger bare hoper seg opp.
Men det har blitt litt bedre, og jeg er takknemlig for det hvert fall. Selv om en stemme i hodet hele tiden sier at bedre enn dette blir det aldri, og ting kommer aldri til å bli helt bra, ikke i små glimt engang. Men jeg må bare øve på å ikke tenke for mye, ikke tenke for langt, ikke gi full oppmerksomhet til alt hjernen min har å si om livet i disse dager.
Jeg kjeder meg nesten til døde da, i alt dette orker-og-vil-ingenting. Og jeg savner å like ting, for det som ga glede før gjør det ikke lenger. Låtskriving har blitt helt umulig, jeg finner ikke flyten, selvtilliten, ordene. Makeup, bah. Fjeset mitt har offisielt gått ut på dato for sminke, er jeg redd. Øyelokkene har blitt for tunge, fettet har lagt seg ukledelig overalt og trekker fjeset mitt nedover, den ‘Wow’-effekten man kunne oppnå når man var yngre uteblir nå. Jeg må lære meg å sminke meg på nytt, tror jeg- og kanskje bare innse at heavy sminkelooks er jeg for gammel til.
For gammel for klærne mine også, for gammel og for stor. Vet ikke hva jeg liker lenger, eller jeg vet det jo men har faktisk ikke baller til å gå med det lenger. Verken ballene eller resten av kroppen, hah. Jeg måtte til slutt kjøpe nye klær siden ingenting passet meg lenger, og gikk stort sett for nøytrale basics. Svart, grått og beige- løst og ledig. Det er ikke så lett å kle en kropp du ikke trives i.
Er jeg overfladisk nå? I guess so. Men det er viktig å føle seg vel, og når jeg ikke får til ansiktet eller kroppen min påvirker det meg mer enn jeg hadde trodd det skulle gjøre. Jeg trodde jeg kom til å være mer komfortabel med å bli eldre, men jeg føler ikke jeg modnes der jeg skal. Jeg blir ikke mer selvsikker eller trygg på meg selv, og det at de maniske fasene ryster meg til kjernen spiller sikkert inn her, i tillegg til at jeg ikke har rom til å utvikle meg eller vokse som person- for enten er jeg manisk eller så er jeg deprimert.
En usikker tenåring, inni en kropp som snart bikker 40. Uten fremtidsutsikter å se fram til eller milepæler som kan nås. Ikke det jeg drømte om for livet mitt akkurat.
Åh, jeg vil føle meg vel og ha lyst til ting igjen. At det som var kjekt skal gå tilbake til å være kjekt igjen.
Men vær nå fornøyd med at ting går litt bedre nå da.. Det kan bli mer av det.. Stein på stein, den regla der..
Jeg har trent et par ganger den siste uka, det er jo noe for en som knapt orker å bevege seg. Familien min er friske alle mann, takk og lov for det. Jeg lider ikke hvert sekund av våken tilstand lenger, jeg klarer å tenke på noe annet enn min egen død.
Kanskje det er en god ting at jeg savner elementer fra fortiden. Det betyr at det har vært noe godt der, tross alt. Kanskje jeg kan finne tilbake til låtskrivinga en dag, finne flyten og selvtilliten og ordene igjen, hvem vet. Kanskje alt ikke er tapt for alltid.
I dag er målene mine å komme meg ut av klærne jeg har sovet i og ta meg en dusj. Så skal jeg trene (blir bare en liten økt formen og viljestyrken tillater ikke mer), jeg skal gå tur i dagslys selv om jeg absolutt ikke føler for det, og jeg skal prøve å sminke meg diskrét, ordne det skamklipte, slitte håret mitt og kle meg litt presentabelt. Så skal jeg prøve å gjøre noe fornuftig, rydde gjennom garderoben, vaske gulvet i leiligheten, spise sunt og drikke nok vann dagen gjennom- for så å prøve å legge meg såpass tidlig at jeg får snudd denne hersens døgnrytmen min.
Min første tanke når jeg leste gjennom dette siste avsnittet var så klart: Dette orker jeg ikke, men jeg skal nå hive meg i dusjen og så tar vi det fra der.
Gro vinger og lette fra bakken, skrev jeg- men her gjelder nok små, små steg..
