Da var jeg blitt røykfri- igjen, og denne gang skal det pokker meg forbli sånn. Det vanskeligste for meg med å holde meg røykfri er såkalte tillatelsestanker.. «Du kan bare bomme én røyk», «du kan bare kjøpe én pakke», «du kan utsette røykeslutten liiiitt til». Men denne gang må jeg ikke gå i den fordømte fella, jeg må holde på motivasjonen- for siden jeg ikke slipper ut fra sykehuset med det første MÅ jeg slutte nå for å redde meg selv økonomisk. No pressure! 😅

Enn så lenge har jeg nikotinhjelpemidler tilgjengelig, men kommer jo ikke til å ha råd til det heller i lengden, så ja.. Det blir tidenes styrkeprøve, dette.

Det hjelper å gå tur. Gikk meg en runde rundt Mosvannet i kveld, og da tenkte jeg nesten ikke på røyk faktisk. Men jeg tenkte på at jeg er et håpløst menneske da, og masse devaluerende tanker om meg selv.. Mye fordi jeg bare ikke klarer å være normal, beholde kontrollen over hjernen min.. Men jeg tenker jo ikke sånn om andre i samme båt! Og vi er jo faen så sterke, vi som har fått utdelt disse loddene i livet..

Og måtte reise seg igjen hver gang, vet du hvor mye krefter det kreves..? Å se seg selv i speilet igjen, stå opp av senga, gå ut den døra, møte verden igjen etter å ha vært gjennom noe sånt.. It ain’t easy.

Så er vi så mye mer enn de merkelappene behandlerne klistrer på oss også. Så utrolig mye mer.

Og nå er jeg en ikke-røyker også, og det er jeg faen så stolt over! Nå må jeg bare omfavne min nye identitet og holde fast på den. Blir hardt, dette, men det SKAL gå.

Man føler seg faen så dum etterpå.

Forført inn i noe man absolutt ikke vil inn i, men likevel bare må.

Som om Huldra lokker deg inn i skogen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du MÅ bare følge etter.

De gale tankene har rast inni hodet mitt, lenge også. Jeg har vært lenge i den skogen sammen med Huldra. Blind og døv for logikk, det rasjonelle, virkeligheten. Jeg har spydd ut de gale tankene til de som ville høre på.

Men ikke alt er galskap, mener jeg. Og jeg FORSTÅR hvor galskapen min kommer fra. Hvorfor jeg må bli med Huldra inn i den jævla skogen.

For psyken min ble alvorlig skadet når den allerede var på sitt mest sårbare under min første innleggelse i 2014. Det er en sannhet jeg står fast ved.

Og jeg vil ha den utredningen for kompleks PTSD. Det står jeg fortsatt fast ved.

Jeg er ute av galskapens rike for denne gang. Og det føles godt å være tilbake i virkeligheten, ha kontroll på tankene mine igjen, ikke vase rundt med Huldra inni den skogen.

Jeg har vært syk. Det er lov å være syk. Mennesker er ikke støpt i betong, er ikke laga for å aldri bli knekt eller bøyd.

Det føles godt å bli tatt i mot av andre mennesker her i virkeligheten igjen. At ingen dømmer eller er sinte eller skuffet. Takk for rausheten jeg får.

Veien må bare gå framover. Jeg har et godt liv nå jeg kan ta opp igjen der jeg måtte gi slipp. En jobb, trening, familie og venner.

Jeg har et godt liv. Som jeg har bygget opp selv, og fått mange velsignelser i på veien. Jeg hadde griseflaks og fikk den beste familien. Jeg har lojale, gode venner og en fantastisk gjeng på jobb som jeg blir glad for å se hver gang jeg er der.

Jeg kjenner på lykkefølelsen selv om jeg nettopp har vært gjennom en utrolig krevende periode. Akkurat dette er nytt for meg. Vanligvis er jeg helt knekt og i kjelleren på dette tidspunktet av ferden inn og ut fra galskapens rike.

Jeg føler meg heldig og velsignet.

Så takk ❤️

Vært deilig å endelig få et skikkelig friminutt fra sykehus-livet. Har bare senka skuldrene og kost meg rett og slett. I går fyrte vi i badstua og jeg overrasket meg selv med å hoppe i det kalde vannet og svømme uti (skikkelig pingle når det kommer til kaldt vann 🥶). Fint å ha et skikkelig sommerminne å se tilbake på, selv om vi har hatt grått og tidvis regnfullt vær. Koselig å sovne til regnet som hamrer på hyttetaket da, er noe eget ved akkurat det.

På veien ned igjen fra fjellet kom flash-backene da, ting jeg har gjort når jeg har vært syk som jeg skammer meg over. Må prøve å bare legge det i glemmeboksen, jeg får det jo ikke ugjort uansett. Det er så kjipt å være syk, komme ut av det og innse hvor rart ting har vært inne i mitt eget hode, hvor lite kontroll jeg har hatt, hvem jeg har vært..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En fin ting med denne innleggelsen er at det har vært lite utagering fra meg, det ble med en episode og det er fremskritt til meg å være. Så kun en beltelegging, og den ble gjennomført på en sånn måte at det ikke var så traumatisk for meg som det pleier å være. Det er jeg takknemlig for, og jeg er takknemlig for at jeg har fått litt mer raushet fra personal denne gangen. Og for at jeg selv tross alt har hatt litt mer selvkontroll enn jeg pleier å ha. Håper dette er starten på en ny trend.

Og så er jeg så takknemlig for at jeg har gode venner, venner som forstår, venner som venter, venner som er der når jeg blir meg selv igjen. Sånn har det ikke vært alltid, jeg er så glad for at jeg har det nå. Er så glad i dere ❤️

Og min fantastiske familie da, hva mer kan jeg si. Hva skulle jeg vel gjort uten dere.. Takk for at dere holder ut med meg, og beklager for at jeg er sånn som jeg er.

Avslutter med litt bilder fra helga, hyggelig å ha i arkivet for min egen del:

Gud, så godt det føles å være ute i det fri! Har ikke kommet oss av gårde på hyttetur ennå, men jeg er ute å går tur i den grønne skjønne naturen mens jeg venter på kompisen min og bare nyter følelsen av å være FRI. Snart stikker vi til fjells, bare oss og naturen og jeg gleder meg sånn.. Har vært der en gang før og det er idyllisk.

En ting er sikkert: Det blir noe helt annet enn sykehus-livet, som jeg har langt opp i halsen på dette tidspunktet. Kanskje de må komme med politi og greier for å få meg ned fra den hytta.. 🤭 Neida, jeg må jo bare stå løpet ut. Men nå synes jeg det er på overtid å slippe meg løs altså.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men nå skal jeg bare nyte livet med frihet frem til søndagen hvert fall! Gleder meg til å bare være rundt trær og vann.. Det blir fint. Glad jeg bestemte meg for å dra. Lar alle bekymringer og stress ligge igjen i byen, nå stikker jeg fra alt. Tar en time-out, rett og slett!

Ønsker en god helg ❤️

Avslutter med et bilde av utsikten min akkurat nå:

Jeg er trøtt og sliten og orker egentlig ingenting

Føles som om jeg bare går rundt i ring

Jeg GÅR bare rundt i ring

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tenner en røyk med den andre mens hodet går i spinn

Hodet går bare i SPINN

Og jeg skjønner ingenting

Minner som piner og gnager

Hva er ekte, hva er falskt?

Alt jeg vet er at det plager

Fy faen som det plager

Psykiatrien byr bare på mer problemer

Blir ikke sett, hørt eller forstått

Kunne kanskje blitt hjulpet for lenge siden

Men det toget har nok gått

For jeg skjønner ingenting

Minner som piner og gnager

Hva er ekte, hva er falskt?

Alt jeg vet er at det plager

Fy faen som det plager!

Jeg kom inn første gang de dørene så traumatisert, så skada

Fikk ikke hjelp, blei bare mere plaga

Burde blitt reddet, burde blitt skåna

I stedet ble jeg bare mer skadeskutt, mer håna

Og jeg skjønner fortsatt ingenting

Føles fortsatt som om jeg bare går rundt i ring

Jeg GÅR jo bare rundt i ring!

Minner som piner og gnager

Hva er ekte, hva er falskt?

Alt jeg vet er at det plager

Fy faen som det plager!

I dag ble jeg informert om at siden jeg har vært innlagt over 4 måneder, kommer NAV til å kutte kraftig i stønaden min. Jeg stresser noe sykt med det nå, for jeg har rett og slett ikke råd til å være innlagt lenger, men er fortsatt på den forbanna tvangsparagrafen og kommer meg ingen vei med det første.. Hva faen gjør jeg nå..? Jeg kommer til å bli økonomisk ruinert av dette.

Pust. Må bare puste og være her og nå, som jeg har tenkt i det siste når angst og stresset over å være innlagt tar meg. Jeg fikk den jævla tvangsinjeksonen med cisordinol for noen dager siden også, så har vært helt skutt siden da og omtrent bare sovet døgnet rundt. Følt meg som dritt av det, men kroppen jobber mot meg med de jævla medisinene i blodet.. Sånn er det bare. Jeg må jo bare ta i mot siden det er tvangsvedtak på det. Men fikk gått en dag på jobb før det da, det var fint å se gjengen min igjen ❤️ Skulle ønske jeg hadde greid å gått mer på jobb denne uka, men som sagt.. Kroppen har blitt tvunget inn i dvalemodus mot min vilje.

Åh, psykiatrien dere.. Hele opplegget er så fucka. Nå hjelper det meg virkelig ingenting å være innlagt lenger. Men det finnes ingen plan over å slippe meg ut. Jeg føler meg rævkjørt av hele systemet, for å si det ikke så pent.

Men nå har jeg hvert fall fått perm fram til søndag, planen er å reise på hyttetur fra fredag til lørdag. Jeg stresser over det også, akkurat nå stresser absolutt alt meg. Hvordan skal jeg få pakket når klærne mine ligger spredt på sykehus og hjemme i skittentøyskurven, kommer jeg meg hjem igjen, har jeg råd til å reise på hyttetur nå (Jeg har jo egentlig ikke det).. Samtidig trenger jeg så jævlig å bare komme meg bort og ut i naturen, så jeg går for dette jeg. Trenger en pause fra alt, og mest av alt sykehuset..

Nå er vi inne i august måned, snart er det høst, jeg trenger i hvert fall ett sommerminne som ikke er fire sterile sykehusvegger. For en summer-bummer dette har vært! Jeg har blitt holdt på tvang alt for lenge, mener jeg.. Jeg har blitt holdt borte fra jobb og rutiner for lenge, jeg har blitt medisinert for mye, jeg har kastet bort for mye TID her.. Jeg er så lite fornøyd med norsk psykiatri..! Ikke rart så mange av oss blir svingdørspasienter og kasteballer i dette systemet, vi får jo egentig ikke HJELP, vi blir oppbevart og overmedisinert og man blir jo faen rar i hodet av mindre.

Men ja, ja. Nok syt for denne gang. Nå skal jeg prøve å nyte permisjonen min og legge bort bekymringer for helga hvert fall.

Vi snakkes!

Sitter her med sola i trynet (litt sånn av og på, men likevel) og akkurat nå er ikke livet så verst. Føler meg ikke så langt nede som jeg gjorde i går i hvert fall. Her må vi ta alle små seire vi kan!

Det skjer fint lite her inne, og da er det ikke så mye å skrive om heller naturlig nok. Bortsett fra å skildre et bølgende følelsesliv, men det gjør jeg jo allitd. For følelser GÅR i bølger, og ingenting er permanent.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg må minne meg på det når ting ser mest håpløst ut. Alt går over en gang. En gang slipper jeg ut herfra og kan gjenoppta A4-livet jeg har bygget meg opp med trening og jobb. Gleder meg til det, selv om jeg frykter at jeg er helt grønnsak av oppholdet mitt her på det tidspunktet jeg omsider skrives ut.. Merker jo at jeg bllr redusert av tvangsmedisineringen og hele pakka.

Men fokus på her og nå. Sitte her i frisk luft med en sigg og en aloe vera drink i hånda. Har det fint nå. Akkurat nå er det det som betyr noe.

Natt igjen, og jeg er selvfølgelig våken..

Ikke rart når jeg sover til pokkers 15-tida på dagen.. Har følt meg som shit siden jeg rullet ut av senga omsider.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Været her i Stavanger har stått i stil med humøret mitt i dag, grått og regnfullt. Tenk at hele våren og sommeren min omtrent har gått med til å være innelåst her! Og enda er det ikke over..

Siden jeg ikke vil benekte traumene jeg mener jeg har, har legen overmakta til å holde meg her så lenge han vil. Og han har ingen planer om å slippe meg, så mer jævla tvangsinjeksjoner på meg med alt det innebærer av kjipe bivirkninger.

Jeg gir litt opp nå kjenner jeg. Å bare sove bort dagen er jo det eneste som funker. Det og å kjederøyke, og begge deler får meg til å føle meg som dritt på sikt. Men sånn er det nå..

Ellers har jeg mange ting foran meg som virker helt uoverkommelige med den energien og det mindsettet jeg har nå. Det føles som om jeg ikke klarer noe selv lenger. Jeg har vel blitt institusjonalisert for lenge siden, er jeg redd.

Jeg skulle så gjerne ha postet noe positivt, kjenner jeg. Er så lei meg selv og denne modusen her.

Jeg vil skrive låter om håp og glede, sykkelturer med vind i håret, bading og strandturer, låter fylt med overskudd og god energi. Ikke denne deppa dritten her.

Men nå er det nå en gang sånn. Her er jeg igjen, innelåst på psyk nok en sommer.. Det gjør meg trist, litt forbanna, veldig oppgitt og ja.. Du kan kalle meg The summer bummer, I guess.

Håper dere andre har det fint ❤️

I dag har jeg bare ville blitt værende i komatøs tilstand og kom meg ikke opp av senga før 15.30.. Et klart tegn på at jeg har vært her for lenge, mener jeg. Har egentlig bare fristet å gå tilbake til senga, men jeg har nå gått meg en tur i det minste.

Kjenner meg trøtt, tung, umotivert. Burde stått opp tidligere og kommet meg hjem på dagsperm, vært med venner og puslet rundt i hobbithula mi, men ja ja.. Ny sjanse i morra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg får jo ikke begynne å jobbe før jeg har fikset døgnrytmen, men akkurat nå finner jeg bare ikke motivasjonen til det. Jeg er så trøtt og uopplagt, og morgenen er verst. Skulle ønske jeg slapp de satans tvangsinjeksjonene, de bare ødelegger for meg. Tvangen generelt ødelegger for meg.

Dette ble en ganske kjip dag, men man må ha noen av de også, må man ikke. Jeg har bare hatt så alt for mange av dem i dette ene, korte livet. Klar for bedre tider, jeg. Satser på at de kommer snart.

Samtidig ville du ikke ha et enkelt liv, Suja! Du fikk akkurat det du ba om, aldri glem det!

Håper dere andre nyter siste rest av sommeren! Vi snakkes.

Det ER noe med disse sykehusveggene. Jeg blir i perioder så sykt dårlig av å være her, og akkurat nå vil jeg bare hjem. Hjem til det vante, trygge, hjem til hula mi og bare være.

Men jeg ligger her i sykehussenga, mens angsten krafser i hode, hjerte, kropp og sjel.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Har jeg gjort noe galt? Er jeg en dårlig person som fortjener dette; belteleggingene, tvangsmedisineringen, tvangen generelt? For dette føles som STRAFF, ikke hjelp!

Må bare puste meg gjennom det. Forsøke å skrive det av meg. Tømme søpla fra hodet og ned på virtuelt papir.

Faen som jeg gleder meg til det er over.

Til å være fri igjen.