Ville bare stikke innom her en siste gang før i morgen, og ønske GOD JUL (Ja, har sagt det før men jeg elsker jul 😁)..
Min personlige mening; men musikk er det beste vi mennesker har funnet opp, så derfor tenkte jeg at den fineste gaven jeg kan gi de av dere som kikket innom her, er musikktips.. Så her er noen av sangene som fikk meg gjennom 2022. Smaken er som kjent som baken, jeg synes selvsagt selv at jeg har goood musikksmak, men.. 😉
Jeg ville bare gi et livstegn til dere som er innom her av og til, og si I’m okay 🤗
Teller ned til jul sammen med nevøen min, og har mye kvalitetstid med familien- som jeg har savnet, men jeg må ta min del av ansvaret her, når jeg har hatt en tendens til å falle inn i min egen boble med dårlig selvtillit og negative tanker om meg selv. Ikke mer av det i hvert fall!
Jeg skjønner jo nå at for meg betyr det ikke en dritt å oppnå en fancy tittel som lege, advokat eller kjendis- de titlene som betyr mest er de jeg allerede har: Datter, søster, søskenbarn, tante ❤️ Herregud så glad jeg er i triben min..
Jeg har en kreativ pause nå, fordi jeg ikke har behov for å tømme meg gjennom tekst nå. Men en strofe som går igjennom hodet mitt er:
For a while, hate was my fuel..
But love, love will ALWAYS be my religion.
Ønsker alle en magisk jul, og en spesiell takk til dere som har tatt dere tid til å legge igjen kommentarer her inne- dere har gitt meg trøst, støtte, motivasjon, og ikke minst håp, fordi dere er snille mennesker, og verden har så godt av dere.
Jeg må nesten komme med en «public statement» her, og den må jeg lese sjæl sånn ca. 10 ganger daglig fremover så ordene trenger inn i den tjukke skallen min som trenger å høre dette mest:
Det er jeg som har dratt meg selv ned i denne depresjonen jeg står i nå.
Jeg begynte å tukle det til i eget hode i høst, når det viste seg å bli veldig vanskelig å få på plass et (for meg, ingen andre) mer ambisiøst prosjekt for det kommende semesteret. Altså ingen skole eller jobb eller noe som kunne gi meg følelsen av å bruke tiden min på noe som har »verdi».
Jeg utviklet tunnelsyn og skylapper og etterhvert ble jeg omtrent blindet av mørket som utviklet seg i eget hode. Jeg gjorde ingenting av «verdi», og dermed hadde ikke jeg noen verdi, og da ble jeg håpløs og det var ikke vits i å gjøre noe som helst, og jeg la meg ned og ville bare dø, sånn kort oppsummert.
Men jeg skjønner det jo nå, at ting som føles meningsløst i vonde øyeblikk absolutt har en verdi. Faste rutiner, opprettholde normal døgnrytme, fysisk aktivitet og frisk luft, være sosial, tenke positive tanker og se muligheter fremfor å låse seg fast i det meningsløse, regelmessige måltider- alt det der er faen så verdifullt!
Herregud, det er bare snakk om noen skarve måneder, og hvordan skal noe av det destruktive jeg har gjort denne tiden liksom ruste meg for det nye året..? It sure as hell doesn’t! Jeg legger jo bare eksemplarisk til rette for at livet mitt skal fortsette i dette blindsporet.
Jeg hadde vel egentlig kommet fram til at denne julen skal jeg tilbringe alene som det drittmennesket jeg er, og jeg skulle fylle 35 år og sitte for meg selv og evaluere meg selv og alle mine feil og mangler, og om det i det hele tatt er noe poeng i å leve videre på år 36. Well, screw that. Jeg vil ha en koselig jul med familen, det er jo virkelig et privilegium for meg som har hatt en lei tendens til å bli skikkelig syk med manisk utbrudd på denne tiden av året, og jeg har stort sett hatt jul på skjerming inne på psyk de siste årene, der jeg har vært en mildt sagt krevende pasient med null sykdomsinnsikt, og ja.. Jeg grøsser av den sykeste versjonen av meg selv, og vil virkelig ikke utsette noen for det beistet der.. Så jeg vil heller deale med en depresjon ANY day fremfor det, for i dette har jeg i det minste innsikten som kreves for å takle, og jeg HAR makta til å ta kontroll over hodet mitt nå. Og det er et STORT privilegium og ikke minst en kjempefordel!!
Nå har jeg skrevet det, og ord er lett nok.. Nå gjelder det å følge opp med handling, og der.. Der suger jeg. Men jeg tror det gjelder å tenke fremskritt fremfor perfeksjon, og hver minste ting jeg klarer er et steg fremover. Og det er lov å spørre om hjelp, det er lov å ikke mestre alt på en gang, og det er bedre å gjøre noen ting half-ass enn ikke i det hele tatt, og det er bedre å mislykkes masse enn å ikke prøve i det hele tatt.
Og til sist må jeg bare si: Om noen skulle relatere til å gå inn i jula med et mørkt sinn- du er ikke alene, men dette greier vi. Nå er tiden for å være supersnill mot seg selv. Ønsker alle den beste førjuls-tiden og selvsagt jula dere kan få ❤️
Også har det snødd i Stavanger, og for en evig finnmarking i hjertet så gleder det meg stort!! I kveld skal vi ake, Marte & Aillon!!
Jeg tåler mye. Uansett hva folk måtte tro, uansett hva folk måtte tenke om denne psyken min som slår sprekker innimellom, smellene jeg går på, manier og psykoser jeg går gjennom, dager jeg ikke mestrer, tingene jeg ikke får til.
Jeg tåler mye. Jeg har tålt mye. Er det en ting jeg skulle ønske folk forstod om psykiske lidelser, så er det at ingen har en psyke som er laget av stål, akkurat som kroppene våre ikke er det.
Jeg tenkte det mange ganger i løpet av oppveksten, «det som skjer nå, ødelegger noe i meg». Man merker det liksom, at noe inni en blir til tomme hull som man ikke klarer å fylle selv. At man får sår som skraper helt inn til beinet. Og som barn så må du nesten bare marsjere videre i livet, selv om deler av deg føles ut som de har gått i tusen knas.
Jeg tåler mye, men noen ganger stopper det opp og alt låser seg, og jeg må se alle de ødelagte delene mine og at jeg ikke klarer å fikse dem, jeg mister håpet og motivasjon og drivkraft, jeg klarer ingenting lenger annet enn å overleve, og jeg hater meg selv for det.
For jeg vil bare klare noe som har verdi, i et samfunn der man forventes å bidra og prestere, jeg vil bare det.
Jeg vil ikke alltid være den som noen får betalt for å hjelpe. Jeg vil ikke alltid være den som ikke får til. Jeg vil ikke bare være pasient, ufør, hjelpeløs, håpløs.
Og jeg vil ikke føle denne følelsen som har vært med meg så lenge jeg kan huske. At jeg er verdiløs.
Jeg har ikke tid til å ramle ned i dette jævla hullet som er depresjon igjen!!! Jeg vil ikke ha denne smerten jeg ikke klarer å lokalisere eller gi slipp på, men som likevel sprer seg og fyller meg opp fra topp til tå. Jeg vil ikke tenke på alt som har gjort vondt, jeg vil ikke tenke på fortid som jeg ikke får gjort en dritt med, og jeg vil ikke at det skal prege meg sånn som det gjør. Jeg vil ikke være så her ødelagt!! For jeg klarer ikke å bli den jeg vil bli, og jeg klarer faen meg ikke å gjøre noe som helst som har en verdi.
Jeg har ikke tid til dette her, til å bare overleve mine egne tanker og følelser og minner og traumer. Det har gått så alt for mange år ned i det jævla depresjonshølet allerede, og der skjer det ingenting.
Jeg vil skyte det ødelagte barnet jeg bærer inni meg i hodet. La meg bli en fungerende voksen, for faen. Ta alle minnene og sårene dine og forsvinn. Jeg orker seriøst ikke å bære på deg lenger. Vil ikke tenke på deg eller føle det du følte lenger. Herregud, la meg starte på nytt. La meg gi slipp på alt, og starte på nytt!
Det går faen ikke når du klamrer deg fast til skjelettet mitt!!!
Jeg klarer det ikke, klarer ikke å drive ut den delen av meg som gjør meg selv vondt. Ikke med blod, ikke med svette, ikke med tårer, ikke med ord.
Ikke med ord engang, selv om jeg har brukt hele livet mitt på å få dem rett for meg selv. Det eneste jeg kunne stole på at jeg har, som er der for meg uansett.
Jeg trodde på dem som religion en gang. At hvis man bare fikk dem rett, og til rett person så ville man kanskje bli reddet. Og når det ikke fungerte så trodde jeg at om jeg bare fikk dem riktig for meg selv, så ville jeg klare å redde meg selv.
Og jeg tror det knekker meg hver gang, når jeg kommer til det punktet at jeg må akseptere at så mye makt har de faktisk ikke.
