Suffering from mental illness to the point where you struggle to function, struggle to do what society expects or wants from you; is hard. It can be difficult for other people to understand your limitations when they can’t see what goes on in your head- and it can be hard to aknowledge it for yourself when you can’t always pinpoint why you struggle the way you do. There’s still a lot of taboos surrounding mental illness. It’s still easy for someone battling it, to feel shame and self-hatred. I know I do at times. But practically no one wants to be sick, and that goes for mental illness as well. Most of us dream about just being able to function like the majority does. And it’s soul-crushing to face defeat after defeat, when chasing «doing what ‘everyone’ else is capable of doing». You look at the people you admire, and wonder what it is they have, that you are not able to figure out for yourself. I have this super-human of a mother, and I don’t know how I’m gonna be just a fraction of everything she is. She raised 3 resourceful, resilient children- and then there’s me- the completely useless piece of shit. This song is about being that piece of shit, I guess. Or feeling like a piece of shit- because I know somewhere deep inside there’s resources and potential that I haven’t yet been able to tap into. I am on a journey trying to get there- but this song is about the difficult feelings I have at times, when that journey seem to be at a dead-end. But remember: At dead-ends, we just start over again 👊🏼
Jeg skal glatt innrømme at akkurat i dag har jeg skikkelig fritidsproblemer. Jeg passer egentlig Harley i noen dager (Harley er mitt firbeinte tantebarn, for de uinnvidde) men mamma har tatt ham med seg på tyttebær-tur, og jeg sitter her og lurer på hva søren jeg gjorde før jeg hadde en hund å lufte med jevne mellomrom i løpet av dagen. Lurer også på hvorfor jeg ikke sto opp tidligere og ble med på denne tyttebær-turen selv. Fucked døgnrytme, I blame you. Eller, det er jo jeg som står bak denne fucka døgnrytmen, så.. I blame myself. Kan jeg ordne opp i dette problemet snart??
Jeg har lagt fra meg kategorien “personal style” for en periode, og det er fordi.. Jeg innser jo at stilen min er ganske kjedelig og lite interessant, mesteparten av tiden. Og jeg tror grunnen til det, er at jeg 9 av 10 ganger må tone et antrekk såpass ned at det ikke føles for pyntet eller ser for gjennomtenkt ut. Jeg foretrekker nok comfy & casual over det meste. Og det har jeg tenkt at kanskje er litt kjedelig. Samtidig så kalte jeg jo denne kategorien for personal style for en grunn- det er min personlige stil. Og da må jeg vel stå for at jeg ikke er den mest flashy, trendy eller edgy personen i gata. Så med det børster jeg støvet av denne kategorien og slenger med dagens outfit, som er the epitome of my style, as boring as that may be.
(Unnskyld dårlige lysforhold, dårlig hud, og det faktum at jeg ikke har rene sokker igjen 😅)
Dressbuksa i blonder er fra et sett fra H&M, fra en kolleksjon for flere år siden- funnet brukt på Ebay. Cardigan er en favoritt arvet fra mamma, den betyr spesielt mye for meg fordi hun gav meg den under en av mine mange innleggelser på psyk, og det gav meg trøst å ha et plagg fra henne når jeg var i en situasjon der jeg skulle skjermes veldig fra omverdenen, og ikke fikk ha så mye besøk av familie en gang. T-skjorta gir meg Kaptein Sabeltann-vibes, hehe.. Forever a fan of “Hiv og hoi’l låta”- funnet på Zara i Hellas for mange år siden.
Apropos mamma, hun har latt meg bo hos seg noen dager og hører på alle hjertesukkene mine og utblåsninger om det som gjør vondt akkurat nå. Jeg sa det til henne i går, “Takk for at du orker å være min beste venn når ingen andre vil ha meg, og takk for alt du orker å høre meg legge ut om”. Utblåsningene mine kan bli litt urettferdige og mangle selvinnsikt til tider, så det er nok ikke lett. Men takk for at du lar meg gjøre det, og takk for at du lar meg si unnskyld når jeg sier ting som kanskje ikke er helt sant eller rettferdig. I love you, mama bear. Unnskyld for at jeg var så vanskelig, at jeg fortsatt kan være vanskelig.
Huden min er fortsatt i recovery prosessen. Jeg føler egentlig det går ganske kjapt, med tanke på hvor vondt det gjorde, og hvor ‘traumatisert’ huden blir. Mektig imponert over disse organene våre, og alt de gjør for vår skyld. Og i dette tilfelle, alt de tilgir oss for å gjøre mot dem, heh. Nå skylder jeg bare de stakkars lungene mine å stumpe den forbanna røyken, men deeeet… Herregud, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Det er så mye mer en mental krykke for meg enn jeg var klar over. Og det at det er en mental krykke for meg, gir meg enda mer lyst til å kaste den. But how…?
Forresten har jeg en litt morsom historie angående denne skamferte huden min.. Eller “morsom og morsom”, mer typisk mitt liv kanskje. Første dagen så det jo selvfølgelig verst ut, og da kjente jeg veldig på en usikkerhet om å gå ut alene. Det har jeg ikke kjent på på ei stund, siden jeg har tatt noen kjempesteg når det kommer til angst. Men nå måtte jeg på butikken, og jeg tenkte at sånn som jeg ser ut nå, så kommer jeg til å få noen rare blikk. Og det er jo ikke sånn veldig behagelig. Så jeg ringte rundt til alle naboene jeg er på mer enn hils med, og forklarte at jeg trengte litt moralsk støtte og om noen orket å bli med meg på butikken- men, ingen hadde anledning. Så da måtte jeg bare manne meg opp og gå alene da.
Og når jeg kommer inn på Meny, så ser jeg selvfølgelig en av de verste mobberne fra ungdomsskolen. Jeg har knapt sett noen fra den tiden etter at vi ble voksne, men det er så tyyypisk min flaks at det måtte skje nå. Og vedkommende gir meg så klart et rart blikk, men jeg bare blikket rart tilbake og gikk videre. Og da ble jeg faktisk litt stolt av meg selv. For at jeg har kommet så langt at jeg klarer å gå ut og møte blikk selv om jeg akkurat nå ikke ser helt “normal” ut, at det ikke påvirker meg å se folk som jeg assosierer med en dårlig tid i livet, at jeg faktisk har beveget meg fremover selv om jeg ikke har tatt alle skrittene jeg skulle ønske jeg hadde klart å ta- Jeg har gjort noe rett, og jeg har opplevd noe fremgang, og det.. Det må jeg gi meg selv lov til å feire. En stor klapp på egen skulder for det!
Okay, det var nok munndiaré fra min kant i denne omgang. Føler jeg tøyer grensa for hvor irriterende jeg kan tillate meg å være hvis jeg poster et tredje innlegg for dagen, så jeg tror kanskje jeg skal poste første låt fra mitt nyeste prosjekt i morgen heller.. Flere her inne på blogg.no som føler det sånn eller er det bare meg 😅
Uansett, håper alle har hatt en fin start på uka 🌹
Yup, that’s me. Alltid vært, fra barnehage-stadiet og fram til i dag, 34 år og 9 måneder gammel. Jeg tror det er dét som gjør mest vondt med de bruddene jeg har gjort i omgangskretsen min i det siste, det treffer skikkelig i selvfølelsen og selvtilliten- at jeg fortsatt ikke får til det der.
For det er så jævla viktig for et menneske, og jeg skal ikke late som om jeg er noe unntak, selv om jeg trives aldri så godt i mitt eget selskap.
Og jeg var så glad for akkurat det, at jeg hadde klart å utvide min knøttlille verden med noen nye bekjentskaper. Jeg tenkte at jeg endelig hadde klart noe som for meg aldri har kommet lett, at det var bevis på at jeg hadde vokst og utviklet meg, og blitt tøffere og sterkere.
Så jeg beit i meg mye, lenge. At folk tok med våpen og dop inn i hjemmet mitt, at folk ruser seg rundt meg, at jeg en gang måtte ringe ambulanse, at grensene mine ble pushet og av og til solid tråkket over, jeg svelget det bare og prøvde å ikke tenke for mye, at dette var for mye, at det ikke var greit eller komfortabelt for meg, at jeg egentlig ikke hadde en dritt felles, at dette her, å være rundt dette her, er egentlig det siste jeg vil, og EGENTLIG vil jeg ikke i det hele tatt.
Og til sist så jeg meg selv i speilet og spurte sint «HVORFOR finner du deg i dette her? HVORFOR hører du ikke etter på hva din egen stemme prøver å rope til deg??» Og da måtte jeg jo bare innse det. Jeg trenger relasjoner. Trenger det så mye at jeg aksepterer helt feil type relasjoner.
Og da skjønte jeg at jeg må ta et vanskelig valg, og jeg må stå for det valget.
Jeg har prøvd å slite meg løs før. Jeg har vingla og gått tilbake. Og problemet med å gå tilbake, er at det har gitt meg dårlig samvittighet, for å forlate noen kan gjøre dem vondt. Og jeg har nok gjort noen vondt. Og ikke vært sterk nok til å stå i det. Men å gå tilbake av dårlig samvittighet, og å bli av dårlig samvittighet, kan låse deg. Om du da finner ut at du vil gå igjen, blir det enda vanskeligere enn første gangen. Jeg følte skyld. Og jeg følte meg låst. Og jeg følte meg forbanna mislykket. Jeg følte meg skadet.
For når jeg mislykkes, ser jeg mine svake, dårlige og defekte sider. Og jeg ser sårene jeg bærer med meg fra barndommen, og føler skam over at de fortsatt er her, at jeg ikke har klart å lappe meg selv sammen og la dem gro.
Jeg ser at jeg ikke har vokst og blitt så sterk som jeg kanskje innbilte meg en stund.
Og jeg har kjent på tanker som kan lokke depresjon og selvmordstanker tilbake til hodet mitt igjen, jeg er FEIL og jeg GJØR feil, og nå har jeg enda en dårlig erfaring under belte og kommer aldri til å tørre eller klare å skape nye, sunne, gode relasjoner.
Men jeg vil ikke ha depresjon eller selvmordstanker i hodet mer. Jeg vil slåss i mot denne gang. Jeg er menneske og det er menneskelig å gjøre feil. Gjerne flere ganger. Jeg har mye å jobbe med, men det er en fordel å vite om det, right..? Vite om sår som enda ikke har grodd, så jeg kan gi dem omtanke og oppmerksomhet. Det eneste jeg kan gjøre for meg selv nå, er å lære av dette her. Og det vi lærer mest av, er ofte det som også gjør oss vondt.
Jeg har vært på en plass i livet de siste årene, som har ført meg vekk fra de fleste. I en alder av snart 35, har jeg ingen som er virkelig nær meg. Og det må jeg bare stå i. Folk flest drives mot andre av det å ha noe til felles, og meg er det vanskelig å ha noe til felles med slik ting er nå. Jeg har ikke barn eller partner eller studier eller en karriere, ikke en gang en jobb. Jeg har en alvorlig lidelse som i mine sykeste perioder skremmer folk eller får dem til å føle avsky eller forakt, og jeg tror mange kjenner på at jeg bare blir en for stor byrde. Sånn er det bare. Jeg må tåle det.
Jeg er for «unormal» for de «normale», og for «normal» for de i rusmiljøet. Jeg passer ikke inn, hverken her eller der.
Sånn er det, og det er viktigere enn noen gang at jeg klarer å ta vare på meg selv, være venn med meg selv, støtte meg på meg selv og jeg må bære meg selv.
Og jeg vil ikke la meg selv forsvinne helt inn i meg selv heller, og aldri våge å prøve på å skape nye, bedre relasjoner. Jeg må våge, jeg må tørre! Men herregud, det blir ikke lett. Og jeg er redd.
Men uten frykt, er man ikke modig heller. Og jeg har vært modig før, og jeg vet at jeg klarer å være modig igjen.
JEG SKAL VÆRE MODIG IGJEN!
Og om du som leser dette også er i en situasjon som krever mot nå, samme hva det er, så vil jeg bare si: Du klarer det. Heia oss!
Visste ikke helt hva slags bilde jeg skulle inkludere i dette innlegget, så legger ved mitt nåværende bakgrunnsbilde på telefonen.. Jeg trenger denne påminnelsen akkurat nå!
Og en liten ps: Jeg har skrevet de to første låtene fra Songs for the lost souls-prosjektet: MEN jeg har veldig lyst til å knipse et spesifikt bilde til den første låta, og da må jeg få tak i en modell 😅 Så, siden jeg neppe får gjort det i dag, slenger jeg en ekstra låt til track-lista og starter like greit med den, nemlig; Welcome to the lonely club.
Må bare si heeeh, hvem hadde trodd at noe sånt skulle skje? Jeg gjorde i hvert fall det. Men jaja, sånn er det når en med ADHD-hjerne skal følge en plan 🙄😅 Jeg skal fullføre dette prosjektet, men det blir nok gjort på mitt eget uorganiserte vis- og det er jo for så vidt greit det. Takk og lov at jeg ikke har involvert noen «sjef» utenom meg selv i dette her 😅
Jeg leste opp en av sangene mine for mamma i går, og hun sa at jeg virkelig burde prøve å få noe utgitt. Og jeg svarte som jeg alltid gjør, at «NÆH, det er ikke en vei jeg ønsker å gå». Men hjernen min durer jo videre som den også alltid gjør, og jeg begynte å tenke på om jeg kanskje skulle prøvd å skrive en bok med sangtekster, og så durte hjernen min videre og kom opp med idéen til Songs for the lost souls- a collection of songs for my fellow wanderers through the darkness.
Men bare tanken på å ta kontakt med et forlag, pitche meg selv og sende utkast, bli forkastet eller ikke få et svar engang, eventuelt måtte forholde meg til andres meninger og forslag til redigering/skroting av idéer, skrive en kontrakt, eventuell lønn, måtte forholde meg til eventuelle salgstall og liksom skulle «gå for suksess», ANDRE mennesker sin definisjon av suksess (eller flopp), altså ÆSJ jeg får brekninger bare av tanken. Det hadde vært helt BÆSJ, som jeg innbiller meg at min favoritt 4-åring ville sagt. Og etter et kjapt Google-søk fant jeg ut at de fleste norske forlag ikke er interessert i å gi ut noe som helst som ikke er på norsk. Og det er jeg ikke så veldig interessert i.
Men faen heller, selve idéen virker gøy! Så da gjør jeg det heller her, gratis og kontraktløst og bare for moroa. Sånn som jeg liker, sånn som jeg vil ha det.
So, here it is.
Songs for the lost souls;Track list:
1. How does it feel
2. Queen by night, loser by day
3. They don’t remember me
4. We can, we will, we must
5. If I could have talked you out of it
6. Love won’t call my name
7. High school drop-out
8. The past will not determine my fate
9. Don’t bow, don’t break
10. Do you even know how special you are
11. To die without dying
12. You will find yourself on the other side of this
13. You were born to be brave
14. You can go your own way
15. For the lost souls
Det meste jeg skriver, skjer spontant og på rappen. Jeg har aldri før lagt en plan sånn som dette her, og jeg er JÆVLIG ustrukturert og aner ikke om jeg klarer å skrive etter noe track-list (innser nå at det trenger jeg jo ikke heller, hoho- NO CONTRACT NO RULES 🤪) men jeg har faktisk lyst til å prøve, følge en oppsatt plan og skrive låtene i riktig rekkefølge, for djees.. Jeg MÅ øve meg på struktur og disipliiiin.. Det hadde gitt meg skikkelig mestringsfølelse å klare det.
I tillegg, når det er en plan over skrivingen så føles det også litt mer som forpliktelse, og litt mer som en JOBB (Og gud, som jeg ønsker meg one of those, gitt).
Javel, men da prøver jeg meg på det, da.
Wish me luck, og ikke døm meg for hardt om jeg feiler på dette opplegget da. Deeet klarer jeg fint selv, takk 😘
Kjærlig hilsen det sterkt svidde trynet mitt og et meget skeptisk blikk til hele dette opplegget, men.. Proving yourself wrong, that’s the proof you need, roasted girl 😂
Jeg står for valgene jeg har tatt i det siste, men jeg føler meg som et ganske kjipt menneske nå. Samtidig tror jeg at jeg er litt ferdig med å prøve og forklare meg selv, som jeg har hatt en veldig hang-up på tidligere. Låta jeg postet i går forklarer vel nok. Til de som måtte ha behov for å forstå seg på meg. Jeg tror ikke det er noen igjen av dem, egentlig. Men jeg har blitt bedre på å forstå meg selv, og det er jo egentlig det som betyr noe. Men liker jeg meg selv så veldig at the moment? Nah.
En annen ting jeg ikke er så komfortabel med at the moment: Huden min! And I will show you why (brace yourself, dette ser ikke bra ut..)
Folk spør meg «Hvorfor har du gjort dette mot deg selv?!» og jeg skjønner jo reaksjonen for DET har jeg også lurt på. Dette er etter min tredje session med laser behandling av acne-arr, og HOLY SHIIIT så vondt denne siste runden gjorde. Jeg har lurt på hvorfor det har vært mer og mer smertefullt hver gang, og fikk svaret nå: De skrur opp intensiteten hver gang, visst. Hadde jeg visst det, så tror jeg at jeg hadde droppa 3. runde gitt. Tårene rant, og det skal mye til!
Men ja, hvorfor jeg har valgt dette er nok vanskelig for folk som ikke har slitt med kraftig acne å forstå. Og når folk sier til meg at «Man skal lide for skjønnheten, ja» blir jeg litt oppgitt. Det handler ikke om å se bra ut, det handler om å føle seg bra. Og folk kan være direkte skamløse når det kommer til å kommentere andre sitt utseende, alt fra perifert bekjente til komplett fremmede på gata har kommentert huden min, og gitt meg tips jeg ikke har bedt om, på hvordan jeg skal fikse «problemet» mitt. «Spis grønnsaker» som om jeg ikke allerede gjør det, «Kjøp ditt og datt av produkter», som om jeg ikke har prøvd det meste, «Vask fjeset ditt», som om jeg bor i ei hule.. HERREGUD!
En annen ting om acne, er at det kan være utrolig vanskelig å komme til bunns i hvorfor, og jeg har enda til gode å møte en lege som er interessert i å bruke ressurser på å finne ut av det. En annen ting er at vi i dagens samfunn blir utsatt for utrolig mye lumske kjemikalier og dritt som er svært vanskelig å unngå, det er i mat, det er i produkter, det er i lufta, det er i vannet i springen.. Som igjen kan påvirke alt ved kroppen fra hormonbalanse til psyken vår. Så har du ting som ingen råder over, som genetikk, hvordan kroppen vår dealer med stress, kvaliteten på søvn og så videre.. Poenget er vel at om vi som har problemer med huden, visste hva som konkret forårsaker det- ja så hadde vi gjort noe med det da! Men det er vanskelig å vite, og noen spørsmål finner man ikke svar på.
Men jeg tror den verste greia for meg, er at man kan føle seg «unormal» og «mislykket» som ikke «»klarer»» å bare ha en plettfri hud. Acne er jo egentlig NORMALT, men det blir jo ikke representert i media overhode..? Modeller KAN ikke ha seriøse utbrudd eller arr etter kviser, selv en liten rød prikk blir retusjert bort, influencere blir jo ofte valgt pga. utseende og har stort sett plettfri hud (Og her må jeg nesten løfte frem vinneren av «Gullbarbie», Sophie Elise, for hun var åpen om at hun slet med huden i perioder og dét fortjener hun cred for), skuespillere (spesielt kvinnelige) skal være tiltrekkende å se på av en eller annen grunn, så du ser vel aldri noen med mye kviser på film eller tv- ever. Det at vi ikke eksponeres for det i disse kanalene, bidrar til at det føles så tabu.
Heldigvis finnes det mange unge modige kvinner på instagram! Der har jeg funnet mange bra kontoer som bidrar til å normalisere acne. En personlig favoritt er @its_just_acne av Maia Gray ❤️ Hun er en type influencer jeg vil ha fler av!
Men ja, jeg valgte å gjennomføre dette her- og huden min blir aldri helt uten spor, jeg regner med at jeg alltid vil ha «perforert» hud med masse søkk. Men de er i det minste ikke evig røde lenger (altså nå er jo hele huden rød, hah, men det gir seg i løpet av en ukes tid sånn omtrent..)
Verdt det? For meg, ja. Det gjør kun skikkelig vondt den første dagen etter min erfaring, etter det føles bare ansiktet ganske stivt og stramt, men ikke smertefullt. Det er en risiko for å få infeksjon i etterkant, men det har jeg ikke opplevd så langt. Hadde jeg opplevd det, hadde jeg nok ikke anbefalt det. Følte jeg måtte si det. Og jeg har gjort det på hudavdelingen til sykehuset, utført av en hudlege- noe annet hadde jeg ikke vurdert en gang.
Men om jeg får skikkelig oppblussing av acne igjen down the road, og fjeset fullt av nye røde arr som aldri går bort? Da driter jeg i alle som sa at å tattovere fjeset IKKE er en lur investering, og bare gønner på med slange OG drage all over my face 😅 Det MÅ jo være mindre pain enn disse 3 tortur-sessions jeg har vært gjennom..? (Herregud, jeg HAR så lyst på en face-tatt!)
Måtte vært bedre utført enn denne jeg har gjort selv med eyeliner’n da!
Og LOL til å ikke ha behov for å forklare meg selv du liksom, nå gjorde jeg jo akkurat det.. Men jeg tenkte kanskje akkurat dette kunne være nyttig for andre med samme problematikk å lese, så ja.. Here I go again 🤷♀️
