Til ho tante Else, til alle som avsluttet livet sitt, og til alle som tenker på å avslutte livet sitt.

 

 

There’s no way to reach you now

Now it’s too late to pick up the phone and call

and maybe if I had known, if I had done it

It would not have changed anything at all

But I know how it feels, longing to just disappear

I know how it sounds, when death whispers in your ear

Still, I had no idea someone as vibrant, someone as lively as you

That you heard those whispers, that you felt drawn against death too

and even after all these years, it’s still hard to accept that death got you

 

If only I knew

Maybe there was nothing I could really do

Still, I wish that I knew

‘Cuz I know that you had what it took

To push, to live it through

 

I know all too well

Life can be heaven, but it can also be hell

and sometimes we all need someone to tell

That life is a storm right now, but it can all turn out well

We can turn out well

and there is a way, a route

that leads us out of hell

 

If I could have talked you out of it

Maybe I couldn’t, but I would have wanted to try

There’s so much I’d like to say before I had to say goodbye

More than anything I wish I’d known

That you were in a desperate place, in need of an ally

 

I know all too well

That the darkest thoughts can feel like being under a spell

and sometimes we all need someone to tell

That life is a storm right now, but it can all turn out well

We can turn out well

And if there’s a way in, there’s also a way out

A way out, away from our personal hell

 

If I can talk you out of it

Maybe I can’t, but I’d like to try

There’s so much you can do, before you say goodbye

More than anything, I want to say

I’m here, if you are in a desperate place, in desperate need

of an ally..

 

If I can talk you out of it..

The way I’ve talked myself out of it

If I can talk you out of it

If I can motivate you just a little bit longer

Give it time, give yourself the time

You got what it takes, to be stronger

You got what it takes

and the heart can endure so much before it breaks

and even broken hearts can heal

You can heal

and just know you are never alone, you are never alone

No matter how lonely and lost you may feel

 

If I can talk you out of it

If I can reach you in this darkness

There’s only one of you, you know, and no one can replace you

Give it time, give yourself the time

You deserve to give yourself time

Wanting to die, is not a crime, it’s not a crime

But if you are at the bottom, you can climb, you can climb

Life is a storm right now, but it can all turn out well

You can turn out well

and if there’s a way in, then there’s gotta be, gotta be

a way out, a way out..

Of our own personal hell

 

There is a way out.

 

 

 

For my partners in crime ❤️

 

 

 

Come on now, baby

Yeah, the drugs they call on you

But don’t pick up, don’t pick up

You are ment for so much more than that

So keep going, keep going, don’t stop!

 

Life likes to put us to the test

The night offers no time to rest, no time to rest

But remember, bad girls are the best

Yeah, that’s what I said: Bad girls are the best!

So come on, come on now

I hope I’m that someone that you can trust

Come on now, join me- a better life is waiting

We can, we will, and we must!

 

Come on now, darling

Yeah, life gave you one right in the socket

and now you’re standing still, with your hands in your pocket

Ah, life is unfair, that’s just the way it is

But you got the balls and the backbone to live through this

You can live through this!

 

Life, life is this one long quest

and some of us are cursed, very few are blessed

but remember what I told ya, bad girls are the best

Yeah, that’s what I said, bad girls are the best

So come on, come on now

Don’t let your faith turn into dust

Come on now, join me- a better life is waiting

and we CAN, we WILL, and we MUST!

 

I see that look in your pretty face, babe

You’re hurting and doubting and wondering why

and in your head you’re thinking “I shouldn’t even try”

But baby, there’s always the time to die

There’s always a time to die

So look into my eye

and tell me, would I lie?

Nah, so I’m just letting you know

You are the brightest shining star on the entire fucking sky

 

Yeah, sometimes the heart burns inside the chest

and life can throw us more than we are able to digest

So why do I keep saying that bad girls are the best?

‘cuz I am one, and I know some, and that’s why I can attest

Yeah, bad girls are, bad girls, are, bad girls are the best

So come on now, come on now

I hope I am, hope I am

Someone you can trust

Come on, come on, a better life is waiting

and WE CAN, WE WILL, WE MUST

 

 

Spent years in that classroom

Spent years, trying not to grow up too soon

Spent years in that schoolyard

Spent years, trying to hide that I was already scarred

Life was rough, and I was too soft

Always having to pretend that I was hard

 

They don’t remember me, don’t remember me

I was right there, but I guess they didn’t want to see

They don’t remember me, don’t remember me

I don’t know why it affects me

Or why it should matter at all for who I’m trying to be

But it still feels like, feels like

There’s no room for me in this world

I’m still her, I’m still that invisible girl

 

Spent years, on the outside

Spent years, looking in

Spent years, being angry- when I should have cried

But I could not mourn the parts of me that died

And I was always too sensitive and my skin was too thin

and I could not knock on the door, no one invited me in

 

They don’t remember me, don’t remember me

I was right there, but I guess they didn’t want to see

They don’t remember me, don’t remember me

I don’t know why it affects me

Or why it should matter at all for who I’m trying to be

But it still feels like, feels like

There’s no room for me in this world

And I still feel like, feel like

I’m still her, I’m still the invisible girl

 

All grown up now, but I can still look in the mirror and wonder where I went

All grown up now, but I can still get frustrated over the parts of me that are bent

Yeah, I’m all grown up but I still feel like I’m 8 at times

And in my head, there’s still these scenes from other people’s crimes

and I look at where I’m at and asking why I haven’t gotten any better or further

and at the lowest points of my life I think I’m someone I should murder

I’m someone I should murder..

 

They don’t remember me, don’t remember me

They always looked at me and never liked what they could see

They don’t remember me, remember me

It’s like I was wiped out from all of history

Ah, but it’s no mystery

And it should not matter at all for who I’m trying to be

But I can’t help it, ‘cuz it still feels like, feels like

There’s no room for me in this world

and I still feel like, feel like

after all these years, I’m still her, I’m still that invisible girl

I’m still that invisible girl

 

 

They ask me why I sleep the day away

And I could explain, but would they understand what I say..?

 

I sleep so I don’t have to look at all these people going places

They all have this look, like they matter, on their faces

And I’m caged in, too scared to walk out the door at times

Feeling like my life doesn’t measure up to other people’s lives

 

She’s queen at night, loser by day

Asking herself why she acts this way

If anyone knows..

None will tell

And she doesn’t know how to lift this spell

She always feels like there’s someone she betrays

Wasting away her life, her potential

Yet she’s stuck in her ways

 

I’m up at night, because everyone else is asleep

I’m losing track of the days of the week

It doesn’t matter, no one misses me when they are awake

Somehow I handle it at night

In the harsh daylight it’s more than I can take

 

I sleep at day because that’s what it takes to keep the monsters at bay

If I sleep at night, they get to me in my dreams somehow and I’m scared of what they say

They tell me things that rings too true

My every move is wrong, what I say, what I feel, what I do

And when they wring their pointy fingers like daggers around my throat

They won’t let go, until I wake up, blue.

 

She’s queen at night, loser by day

Asking herself why she acts this way

If anyone knows..

They will not say

She always feels like there’s someone she betrays

Wasting away her life, her potential

Yet she’s stuck in her ways

 

Please don’t ask me why

I know you will not understand what I say

And you would only tell me

I’m wasting my life away..

Yeah, I’m wasting life away

 

Queen by night, loser by day

I’m wasting, wasting all my life away

Queen by night, loser by day

Wasting, wasting wasting..

The life I cannot live

I’m wasting it away..

Wasting it away

 

 

 

Suffering from mental illness to the point where you struggle to function, struggle to do what society expects or wants from you; is hard. It can be difficult for other people to understand your limitations when they can’t see what goes on in your head- and it can be hard to aknowledge it for yourself when you can’t always pinpoint why you struggle the way you do. There’s still a lot of taboos surrounding mental illness. It’s still easy for someone battling it, to feel shame and self-hatred. I know I do at times. But  practically no one wants to be sick, and that goes for mental illness as well. Most of us dream about just being able to function like the majority does. And it’s soul-crushing to face defeat after defeat, when chasing «doing what ‘everyone’ else is capable of doing». You look at the people you admire, and wonder what it is they have, that you are not able to figure out for yourself. I have this super-human of a mother, and I don’t know how I’m gonna be just a fraction of everything she is. She raised 3 resourceful, resilient children- and then there’s me- the completely useless piece of shit. This song is about being that piece of shit, I guess. Or feeling like a piece of shit- because I know somewhere deep inside there’s resources and potential that I haven’t yet been able to tap into. I am on a journey trying to get there- but this song is about the difficult feelings I have at times, when that journey seem to be at a dead-end. But remember: At dead-ends, we just start over again 👊🏼

 

 

How does it feel to be you

And do all the things that you do

You check off on the list

You get it, if you wish

 

I’m not saying you don’t work hard, I know bloody well that you do

And none of what you have, was just handed down to you

And more than anything, that is why I wish I could be like you

And do all the things

That you are able to do

 

I’m just here, sabotaging myself

I’m just sittin’ down here, at the bottom shelf

I’m just stuck inside my head

Nah, I’m not mad that for a second there

You believed I was already dead

I think so too at times, to be honest

 

How does it feel to be you

Is there anything you can’t push through

And do you loathe me like I do

For not being able to function

like you do..?

 

’Scuse me while I question myself and fall apart

Stick my fingers together from trying to glue back together the pieces of my heart

Have you ever felt trapped inside your own body, like it was a prison cell?

And does the inside of your skull sometimes feel like hell..?

If so, I feel it too.. To be honest.

 

How does it feel to be you?

I’m just wondering what you do

If there’s a blueprint I could copy

So I could stop being.. Well, me

How does it feel to be you

Oh, how does it feel to be you

Just slip into your shoe

And make something, anything come true..

 

I’m fading away

I’m fading..

How does it feel to be you..?

You can’t see me, can you..?

Just like I can’t do the things that you do

I can’t do the things you can do

and if you hate me for it, please know

I hate myself for it too

 

You say «that’s not gonna help», and you’re right

You say «that’s not gonna help» and you’re right

And then you tell me I’m a fighter

»So get back on your feet and fight!»

I hear you mama, hear you mama

I know that you are right

You’re right!

 

My mama said, mama said
We are figthers, and she’s right
My mama said, mama said

We are fighters, now say it to yourself in your head..

We are fighters, and that’s damn right

So come on, come on now

Let us keep going, let’s fight

 

Dedicated to the strongest woman I know ❤️ May I some day be half as tough as you, and I’ll be satisfied.

Have you ever been on the outside, looking in?

And felt like the art of socializing was this complicated game, you just couldn’t win..?

 

Welcome to the Lonely Club

We don’t want to talk about it but maybe we should

And we would all leave it if we could

But hey, if you feel it then feel it with me

I don’t think we are as alone in this as we are made to believe

No human heart is forged from steel

And yes, the feeling of being lonely hurts- but I think it’s more normal than we think- to feel

 

Have you ever put your whole heart into a friendship, and then it ended- and you never really knew why?

And have you been walked out on so many times

That now it terrifies you to even try?

Does it help that I tell you I’ve felt what you do

Does it help if I tell you

I’m terrified too?

 

So here it is, the Lonely club

We don’t want to talk about it, but maybe we should

And we would all leave it if we could

But hey, if you feel it- feel it with me

Who knows, in the future what we could be

Maybe we are not as alone in this as we think we are

You’re not galaxies away, you’re not a lonely star

Reach out your hand, and I might find it

And if I do, if we connect, I won’t let go

 

Have you ever talked to yourself just to hear a voice?

Have you ever felt like being alone was your only choice?

Have you cried yourself to sleep, and no one ever knew?

Have you questioned yourself to pieces and overanalyzed everything you do?

Well, does it help if I told you I’ve done all these things too?

Does it help to know

I feel just as insecure as you..?

 

So here we are, The Lonely Club

We don’t talk about it but maybe we should

Yeah, maybe we should

And we would all leave it if we could

 

But if my words reach you, and you can see

How it feels at times to be me

And you feel the same

Then you know you are not alone in this game

You are not alone in this game

And if there’s one thing I want you to let go of

It’s the feeling of shame

 

’Cuz being human is hard at times

Yeah, being human is hard at times

And it’s okay

So join me in this, and let’s look for a way

a way to leave the Lonely Club behind

Take my hand and walk with me, forward

We have some great people we need to find

We have some great people

we need to find..

 

Trust me. They are out there somewhere ✨

 

 

Jeg skal glatt innrømme at akkurat i dag har jeg skikkelig fritidsproblemer. Jeg passer egentlig Harley i noen dager (Harley er mitt firbeinte tantebarn, for de uinnvidde) men mamma har tatt ham med seg på tyttebær-tur, og jeg sitter her og lurer på hva søren jeg gjorde før jeg hadde en hund å lufte med jevne mellomrom i løpet av dagen. Lurer også på hvorfor jeg ikke sto opp tidligere og ble med på denne tyttebær-turen selv. Fucked døgnrytme, I blame you. Eller, det er jo jeg som står bak denne fucka døgnrytmen, så.. I blame myself. Kan jeg ordne opp i dette problemet snart??

 

Jeg har lagt fra meg kategorien “personal style” for en periode, og det er fordi.. Jeg innser jo at stilen min er ganske kjedelig og lite interessant, mesteparten av tiden. Og jeg tror grunnen til det, er at jeg 9 av 10 ganger må tone et antrekk såpass ned at det ikke føles for pyntet eller ser for gjennomtenkt ut. Jeg foretrekker nok comfy & casual over det meste. Og det har jeg tenkt at kanskje er litt kjedelig. Samtidig så kalte jeg jo denne kategorien for personal style for en grunn- det er min personlige stil. Og da må jeg vel stå for at jeg ikke er den mest flashy, trendy eller edgy personen i gata. Så med det børster jeg støvet av denne kategorien og slenger med dagens outfit, som er the epitome of my style, as boring as that may be.

(Unnskyld dårlige lysforhold, dårlig hud, og det faktum at jeg ikke har rene sokker igjen 😅)

 

Dressbuksa i blonder er fra et sett fra H&M, fra en kolleksjon for flere år siden- funnet brukt på Ebay. Cardigan er en favoritt arvet fra mamma, den betyr spesielt mye for meg fordi hun gav meg den under en av mine mange innleggelser på psyk, og det gav meg trøst å ha et plagg fra henne når jeg var i en situasjon der jeg skulle skjermes veldig fra omverdenen, og ikke fikk ha så mye besøk av familie en gang. T-skjorta gir meg Kaptein Sabeltann-vibes, hehe.. Forever a fan of “Hiv og hoi’l låta”- funnet på Zara i Hellas for mange år siden.

 

Apropos mamma, hun har latt meg bo hos seg noen dager og hører på alle hjertesukkene mine og utblåsninger om det som gjør vondt akkurat nå. Jeg sa det til henne i går, “Takk for at du orker å være min beste venn når ingen andre vil ha meg, og takk for alt du orker å høre meg legge ut om”. Utblåsningene mine kan bli litt urettferdige og mangle selvinnsikt til tider, så det er nok ikke lett. Men takk for at du lar meg gjøre det, og takk for at du lar meg si unnskyld når jeg sier ting som kanskje ikke er helt sant eller rettferdig. I love you, mama bear. Unnskyld for at jeg var så vanskelig, at jeg fortsatt kan være vanskelig.

 

Huden min er fortsatt i recovery prosessen. Jeg føler egentlig det går ganske kjapt, med tanke på hvor vondt det gjorde, og hvor ‘traumatisert’ huden blir. Mektig imponert over disse organene våre, og alt de gjør for vår skyld. Og i dette tilfelle, alt de tilgir oss for å gjøre mot dem, heh. Nå skylder jeg bare de stakkars lungene mine å stumpe den forbanna røyken, men deeeet… Herregud, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Det er så mye mer en mental krykke for meg enn jeg var klar over. Og det at det er en mental krykke for meg, gir meg enda mer lyst til å kaste den. But how…?

 

Forresten har jeg en litt morsom historie angående denne skamferte huden min.. Eller “morsom og morsom”, mer typisk mitt liv kanskje. Første dagen så det jo selvfølgelig verst ut, og da kjente jeg veldig på en usikkerhet om å gå ut alene. Det har jeg ikke kjent på på ei stund, siden jeg har tatt noen kjempesteg når det kommer til angst. Men nå måtte jeg på butikken, og jeg tenkte at sånn som jeg ser ut nå, så kommer jeg til å få noen rare blikk. Og det er jo ikke sånn veldig behagelig. Så jeg ringte rundt til alle naboene jeg er på mer enn hils med, og forklarte at jeg trengte litt moralsk støtte og om noen orket å bli med meg på butikken- men, ingen hadde anledning. Så da måtte jeg bare manne meg opp og gå alene da.

 

Og når jeg kommer inn på Meny, så ser jeg selvfølgelig en av de verste mobberne fra ungdomsskolen. Jeg har knapt sett noen fra den tiden etter at vi ble voksne, men det er så tyyypisk min flaks at det måtte skje nå. Og vedkommende gir meg så klart et rart blikk, men jeg bare blikket rart tilbake og gikk videre. Og da ble jeg faktisk litt stolt av meg selv. For at jeg har kommet så langt at jeg klarer å gå ut og møte blikk selv om jeg akkurat nå ikke ser helt “normal” ut, at det ikke påvirker meg å se folk som jeg assosierer med en dårlig tid i livet, at jeg faktisk har beveget meg fremover selv om jeg ikke har tatt alle skrittene jeg skulle ønske jeg hadde klart å ta- Jeg har gjort noe rett, og jeg har opplevd noe fremgang, og det.. Det må jeg gi meg selv lov til å feire. En stor klapp på egen skulder for det!

 

Okay, det var nok munndiaré fra min kant i denne omgang. Føler jeg tøyer grensa for hvor irriterende jeg kan tillate meg å være hvis jeg poster et tredje innlegg for dagen, så jeg tror kanskje jeg skal poste første låt fra mitt nyeste prosjekt i morgen heller.. Flere her inne på blogg.no som føler det sånn eller er det bare meg 😅

 

Uansett, håper alle har hatt en fin start på uka 🌹

Yup, that’s me. Alltid vært, fra barnehage-stadiet og fram til i dag, 34 år og 9 måneder gammel. Jeg tror det er dét som gjør mest vondt med de bruddene jeg har gjort i omgangskretsen min i det siste, det treffer skikkelig i selvfølelsen og selvtilliten- at jeg fortsatt ikke får til det der.

 

For det er så jævla viktig for et menneske, og jeg skal ikke late som om jeg er noe unntak, selv om jeg trives aldri så godt i mitt eget selskap.

 

Og jeg var så glad for akkurat det, at jeg hadde klart å utvide min knøttlille verden med noen nye bekjentskaper. Jeg tenkte at jeg endelig hadde klart noe som for meg aldri har kommet lett, at det var bevis på at jeg hadde vokst og utviklet meg, og blitt tøffere og sterkere.

 

Så jeg beit i meg mye, lenge. At folk tok med våpen og dop inn i hjemmet mitt, at folk ruser seg rundt meg, at jeg en gang måtte ringe ambulanse, at grensene mine ble pushet og av og til solid tråkket over, jeg svelget det bare og prøvde å ikke tenke for mye, at dette var for mye, at det ikke var greit eller komfortabelt for meg, at jeg egentlig ikke hadde en dritt felles, at dette her, å være rundt dette her, er egentlig det siste jeg vil, og EGENTLIG vil jeg ikke i det hele tatt.

 

Og til sist så jeg meg selv i speilet og spurte sint «HVORFOR finner du deg i dette her? HVORFOR hører du ikke etter på hva din egen stemme prøver å rope til deg??» Og da måtte jeg jo bare innse det. Jeg trenger relasjoner. Trenger det så mye at jeg aksepterer helt feil type relasjoner.

 

Og da skjønte jeg at jeg må ta et vanskelig valg, og jeg må stå for det valget.

 

Jeg har prøvd å slite meg løs før. Jeg har vingla og gått tilbake. Og problemet med å gå tilbake, er at det har gitt meg dårlig samvittighet, for å forlate noen kan gjøre dem vondt. Og jeg har nok gjort noen vondt. Og ikke vært sterk nok til å stå i det. Men å gå tilbake av dårlig samvittighet, og å bli av dårlig samvittighet, kan låse deg. Om du da finner ut at du vil gå igjen, blir det enda vanskeligere enn første gangen. Jeg følte skyld. Og jeg følte meg låst. Og jeg følte meg forbanna mislykket. Jeg følte meg skadet.

 

For når jeg mislykkes, ser jeg mine svake, dårlige og defekte sider. Og jeg ser sårene jeg bærer med meg fra barndommen, og føler skam over at de fortsatt er her, at jeg ikke har klart å lappe meg selv sammen og la dem gro.

 

Jeg ser at jeg ikke har vokst og blitt så sterk som jeg kanskje innbilte meg en stund.

 

Og jeg har kjent på tanker som kan lokke depresjon og selvmordstanker tilbake til hodet mitt igjen, jeg er FEIL og jeg GJØR feil, og nå har jeg enda en dårlig erfaring under belte og kommer aldri til å tørre eller klare å skape nye, sunne, gode relasjoner.

 

Men jeg vil ikke ha depresjon eller selvmordstanker i hodet mer. Jeg vil slåss i mot denne gang. Jeg er menneske og det er menneskelig å gjøre feil. Gjerne flere ganger. Jeg har mye å jobbe med, men det er en fordel å vite om det, right..? Vite om sår som enda ikke har grodd, så jeg kan gi dem omtanke og oppmerksomhet. Det eneste jeg kan gjøre for meg selv nå, er å lære av dette her. Og det vi lærer mest av, er ofte det som også gjør oss vondt.

 

Jeg har vært på en plass i livet de siste årene, som har ført meg vekk fra de fleste. I en alder av snart 35, har jeg ingen som er virkelig nær meg. Og det må jeg bare stå i. Folk flest drives mot andre av det å ha noe til felles, og meg er det vanskelig å ha noe til felles med slik ting er nå. Jeg har ikke barn eller partner eller studier eller en karriere, ikke en gang en jobb. Jeg har en alvorlig lidelse som i mine sykeste perioder skremmer folk eller får dem til å føle avsky eller forakt, og jeg tror mange kjenner på at jeg bare blir en for stor byrde. Sånn er det bare. Jeg må tåle det.

 

Jeg er for «unormal» for de «normale», og for «normal» for de i rusmiljøet. Jeg passer ikke inn, hverken her eller der.

 

Sånn er det, og det er viktigere enn noen gang at jeg klarer å ta vare på meg selv, være venn med meg selv, støtte meg på meg selv og jeg må bære meg selv.

 

Og jeg vil ikke la meg selv forsvinne helt inn i meg selv heller, og aldri våge å prøve på å skape nye, bedre relasjoner. Jeg må våge, jeg må tørre! Men herregud, det blir ikke lett. Og jeg er redd.

 

Men uten frykt, er man ikke modig heller. Og jeg har vært modig før, og jeg vet at jeg klarer å være modig igjen.

 

JEG SKAL VÆRE MODIG IGJEN!

 

Og om du som leser dette også er i en situasjon som krever mot nå, samme hva det er, så vil jeg bare si: Du klarer det. Heia oss!

 

Visste ikke helt hva slags bilde jeg skulle inkludere i dette innlegget, så legger ved mitt nåværende bakgrunnsbilde på telefonen.. Jeg trenger denne påminnelsen akkurat nå!

 

Og en liten ps: Jeg har skrevet de to første låtene fra Songs for the lost souls-prosjektet: MEN jeg har veldig lyst til å knipse et spesifikt bilde til den første låta, og da må jeg få tak i en modell 😅 Så, siden jeg neppe får gjort det i dag, slenger jeg en ekstra låt til track-lista og starter like greit med den, nemlig; Welcome to the lonely club.

 

Må bare si heeeh, hvem hadde trodd at noe sånt skulle skje? Jeg gjorde i hvert fall det. Men jaja, sånn er det når en med ADHD-hjerne skal følge en plan 🙄😅 Jeg skal fullføre dette prosjektet, men det blir nok gjort på mitt eget uorganiserte vis- og det er jo for så vidt greit det. Takk og lov at jeg ikke har involvert noen «sjef» utenom meg selv i dette her 😅

Jeg leste opp en av sangene mine for mamma i går, og hun sa at jeg virkelig burde prøve å få noe utgitt. Og jeg svarte som jeg alltid gjør, at «NÆH, det er ikke en vei jeg ønsker å gå». Men hjernen min durer jo videre som den også alltid gjør, og jeg begynte å tenke på om jeg kanskje skulle prøvd å skrive en bok med sangtekster, og så durte hjernen min videre og kom opp med idéen til Songs for the lost souls- a collection of songs for my fellow wanderers through the darkness.

Men bare tanken på å ta kontakt med et forlag, pitche meg selv og sende utkast, bli forkastet eller ikke få et svar engang, eventuelt måtte forholde meg til andres meninger og forslag til redigering/skroting av idéer, skrive en kontrakt, eventuell lønn, måtte forholde meg til eventuelle salgstall og liksom skulle «gå for suksess», ANDRE mennesker sin definisjon av suksess (eller flopp), altså ÆSJ jeg får brekninger bare av tanken. Det hadde vært helt BÆSJ, som jeg innbiller meg at min favoritt 4-åring ville sagt. Og etter et kjapt Google-søk fant jeg ut at de fleste norske forlag ikke er interessert i å gi ut noe som helst som ikke er på norsk. Og det er jeg ikke så veldig interessert i.

 

Men faen heller, selve idéen virker gøy! Så da gjør jeg det heller her, gratis og kontraktløst og bare for moroa. Sånn som jeg liker, sånn som jeg vil ha det.

 

So, here it is.

 

Songs for the lost souls; Track list:

 

1. How does it feel

2. Queen by night, loser by day

3. They don’t remember me

4. We can, we will, we must

5. If I could have talked you out of it

6. Love won’t call my name

7. High school drop-out

8. The past will not determine my fate

9. Don’t bow, don’t break

10. Do you even know how special you are

11. To die without dying

12. You will find yourself on the other side of this

13. You were born to be brave

14. You can go your own way

15. For the lost souls

 

 

Det meste jeg skriver, skjer spontant og på rappen. Jeg har aldri før lagt en plan sånn som dette her, og jeg er JÆVLIG ustrukturert og aner ikke om jeg klarer å skrive etter noe track-list (innser nå at det trenger jeg jo ikke heller, hoho- NO CONTRACT NO RULES 🤪) men jeg har faktisk lyst til å prøve, følge en oppsatt plan og skrive låtene i riktig rekkefølge, for djees.. Jeg MÅ øve meg på struktur og disipliiiin.. Det hadde gitt meg skikkelig mestringsfølelse å klare det.

 

I tillegg, når det er en plan over skrivingen så føles det også litt mer som forpliktelse, og litt mer som en JOBB (Og gud, som jeg ønsker meg one of those, gitt).

 

Javel, men da prøver jeg meg på det, da.

Wish me luck, og ikke døm meg for hardt om jeg feiler på dette opplegget da. Deeet klarer jeg fint selv, takk 😘

 

Kjærlig hilsen det sterkt svidde trynet mitt og et meget skeptisk blikk til hele dette opplegget, men.. Proving yourself wrong, that’s the proof you need, roasted girl 😂

 

Jeg står for valgene jeg har tatt i det siste, men jeg føler meg som et ganske kjipt menneske nå. Samtidig tror jeg at jeg er litt ferdig med å prøve og forklare meg selv, som jeg har hatt en veldig hang-up på tidligere. Låta jeg postet i går forklarer vel nok. Til de som måtte ha behov for å forstå seg på meg. Jeg tror ikke det er noen igjen av dem, egentlig. Men jeg har blitt bedre på å forstå meg selv, og det er jo egentlig det som betyr noe. Men liker jeg meg selv så veldig at the moment? Nah.

 

En annen ting jeg ikke er så komfortabel med at the moment: Huden min! And I will show you why (brace yourself, dette ser ikke bra ut..)

 

Folk spør meg «Hvorfor har du gjort dette mot deg selv?!» og jeg skjønner jo reaksjonen for DET har jeg også lurt på. Dette er etter min tredje session med laser behandling av acne-arr, og HOLY SHIIIT så vondt denne siste runden gjorde. Jeg har lurt på hvorfor det har vært mer og mer smertefullt hver gang, og fikk svaret nå: De skrur opp intensiteten hver gang, visst. Hadde jeg visst det, så tror jeg at jeg hadde droppa 3. runde gitt. Tårene rant, og det skal mye til!

 

Men ja, hvorfor jeg har valgt dette er nok vanskelig for folk som ikke har slitt med kraftig acne å forstå. Og når folk sier til meg at «Man skal lide for skjønnheten, ja» blir jeg litt oppgitt. Det handler ikke om å se bra ut, det handler om å føle seg bra. Og folk kan være direkte skamløse når det kommer til å kommentere andre sitt utseende, alt fra perifert bekjente til komplett fremmede på gata har kommentert huden min, og gitt meg tips jeg ikke har bedt om, på hvordan jeg skal fikse «problemet» mitt. «Spis grønnsaker» som om jeg ikke allerede gjør det, «Kjøp ditt og datt av produkter», som om jeg ikke har prøvd det meste, «Vask fjeset ditt», som om jeg bor i ei hule.. HERREGUD!

 

En annen ting om acne, er at det kan være utrolig vanskelig å komme til bunns i hvorfor, og jeg har enda til gode å møte en lege som er interessert i å bruke ressurser på å finne ut av det. En annen ting er at vi i dagens samfunn blir utsatt for utrolig mye lumske kjemikalier og dritt som er svært vanskelig å unngå, det er i mat, det er i produkter, det er i lufta, det er i vannet i springen.. Som igjen kan påvirke alt ved kroppen fra hormonbalanse til psyken vår. Så har du ting som ingen råder over, som genetikk, hvordan kroppen vår dealer med stress, kvaliteten på søvn og så videre.. Poenget er vel at om vi som har problemer med huden, visste hva som konkret forårsaker det- ja så hadde vi gjort noe med det da! Men det er vanskelig å vite, og noen spørsmål finner man ikke svar på.

 

Men jeg tror den verste greia for meg, er at man kan føle seg «unormal» og «mislykket» som ikke «»klarer»» å bare ha en plettfri hud. Acne er jo egentlig NORMALT, men det blir jo ikke representert i media overhode..? Modeller KAN ikke ha seriøse utbrudd eller arr etter kviser, selv en liten rød prikk blir retusjert bort, influencere blir jo ofte valgt pga. utseende og har stort sett plettfri hud (Og her må jeg nesten løfte frem vinneren av «Gullbarbie», Sophie Elise, for hun var åpen om at hun slet med huden i perioder og dét fortjener hun cred for), skuespillere (spesielt kvinnelige) skal være tiltrekkende å se på av en eller annen grunn, så du ser vel aldri noen med mye kviser på film eller tv- ever. Det at vi ikke eksponeres for det i disse kanalene, bidrar til at det føles så tabu.

 

Heldigvis finnes det mange unge modige kvinner på instagram! Der har jeg funnet mange bra kontoer som bidrar til å normalisere acne. En personlig favoritt er @its_just_acne av Maia Gray ❤️ Hun er en type influencer jeg vil ha fler av!

 

Men ja, jeg valgte å gjennomføre dette her- og huden min blir aldri helt uten spor, jeg regner med at jeg alltid vil ha «perforert» hud med masse søkk. Men de er i det minste ikke evig røde lenger (altså nå er jo hele huden rød, hah, men det gir seg i løpet av en ukes tid sånn omtrent..)

 

Verdt det? For meg, ja. Det gjør kun skikkelig vondt den første dagen etter min erfaring, etter det føles bare ansiktet ganske stivt og stramt, men ikke smertefullt. Det er en risiko for å få infeksjon i etterkant, men det har jeg ikke opplevd så langt. Hadde jeg opplevd det, hadde jeg nok ikke anbefalt det. Følte jeg måtte si det. Og jeg har gjort det på hudavdelingen til sykehuset, utført av en hudlege- noe annet hadde jeg ikke vurdert en gang.

 

Men om jeg får skikkelig oppblussing av acne igjen down the road, og fjeset fullt av nye røde arr som aldri går bort? Da driter jeg i alle som sa at å tattovere fjeset IKKE er en lur investering, og bare gønner på med slange OG drage all over my face 😅 Det MÅ jo være mindre pain enn disse 3 tortur-sessions jeg har vært gjennom..? (Herregud, jeg HAR så lyst på en face-tatt!)

 

 

Måtte vært bedre utført enn denne jeg har gjort selv med eyeliner’n da!

 

Og LOL til å ikke ha behov for å forklare meg selv du liksom, nå gjorde jeg jo akkurat det.. Men jeg tenkte kanskje akkurat dette kunne være nyttig for andre med samme problematikk å lese, så ja.. Here I go again 🤷‍♀️