Shiiiit, så bleik jeg er. But I was made for the moon, som jeg skrev i en låt- og de siste åra har jeg fått en irriterende pigmentbart så fort jeg er 5 minutter i sola, så nå har jeg enda en (veldig overfladisk, men still..) grunn til å leve som en vampyr.. Eller, det er vel troll som ikke tåler sollys- og det forklarer jo endel..😅 I think I just found my missing link.. Alle andre har nok skjønt det for lenge siden 😂/😭

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dagens outfit.. Prøver å forplikte meg til shorts hver sjanse jeg får, siden sommerværet hittil bare kommer i små drypp.. Synes egentlig det er helt greit, jeg. Setter mer pris på det da.

Skal på kino med en gjeng i kveld, trodde vi skulle se Jurassic World (yay, dinosaurer) men det er visst Top Gun (æsj, Tom Cruise..) Ser for meg at jeg kommer til å vri meg utålmodig hele filmen 😅

Prøver å tvinge meg i gang på treningsfronten selv om motivasjonen er på null. Kom meg på joggetur i forgårs, er vel omtrent det verste jeg kan gjøre- så har jeg klart det, så skal jeg klare noen styrkeøkter også. Vet ikke hvordan jeg har gått fra å elske hard fysisk trening til å avsky det, men jeg håper jeg kan finne tilbake til treningsgleden igjen. Tror kanskje jeg forventer for mye av meg selv, for fort. Det er liksom alt eller ingenting, og da ender det jo ofte opp med ingenting.. I tillegg har jo kropp, mat og fysisk aktivitet vært vanskelig for meg i mange år, og jeg er litt redd for at det skal fucke seg til i hodet mitt igjen om jeg går for mye inn i treninga igjen..

Føler det tryggeste er å gjøre aktiviteter sammen med noen, for da tenker jeg ikke så mye over hva jeg driver med og det blir en koselig sosial greie like mye som en treningsøkt. Fotball, basket, yoga, svømme sammen med noen- skal prøve å gjøre mer av det. I tillegg har jeg alltid hatt lyst til å lære en kampsport- håper jeg kan komme i gang med det til høsten. Har lovt meg selv at det skal være belønning når jeg klarer å gi opp nikotinavhengigheten min.. Men fy faen, å gi opp de greiene der er SÅ hardt og akkurat nå fatter jeg ikke hvordan jeg skal greie det.. 🙄 Må ha vilje av stål da, og det har jeg ikke. Om noen har gode tips her, så del gjerne. I need help 🫣

Ønsker alle en god dag 🌹

Dagens outfit: Regntøy ☔️

Jeg er den siste personen som kan føle seg berettiget til å klage på manglende sol og varme, har ikke tall på hvor mange fine somre jeg har tilbrakt gjemt innendørs med skyhøy angst, deprimert sinn og suicidale tanker. Jeg har vel egentlig ikke noe behov for å klage heller, jeg bryr meg ikke så mye om været når det kommer til stykket 😅

Har observert at de fleste rundt meg har rukket å bli knallbrune allerede i hvert fall, så noe har jeg gjort feil- jeg er kanskje ikke i bunnen av depresjonshølet for den første sommeren på lange tider, men jeg har tydeligvis ikke vært mye ute heller..

Er ikke i bunnen, men likevel kjenner jeg at det skorter litt på viljen og livslysten. Jeg er mye trøtt og slapp, umotivert og det er vanskelig å komme i gang med noe som helst. Når jeg faktisk tar grep og gjør ting kan jeg tenke «Herregud, så slitsomt.. Jeg vil bare hjem og legge meg igjen». Det er vanskelig å finne noe som gir, og ikke bare suger meg tom for energi. Jeg klarer ikke å pin-pointe hvor problemet ligger heller, om det er min egen holdning eller om det er det jeg gjør som er feil, og jeg begynner å lure på om jeg i det hele tatt vet hva jeg har behov for- og om jeg  visste, hvordan får jeg tak i det?

Vi må alle finne mening med livet, og jeg har alltid visst at for min del nytter det ikke å bare blindt kopiere andres svar- jeg må finne min egen. Religion, rus, eller familieliv er ikke svaret for meg. Men jeg kan bli forbanna på meg selv for at jeg ikke kommer noe nærmere et svar jo mer jeg samler opp av det jeg ikke vil ha. Og det skremmer meg at jeg kanskje har mer av det som begrenser meg, enn jeg har av ressurser. I det siste har det føltes sånn.. Og nå synes jeg det er vanskelig å si høyt at «Det vil jeg!», for det knekker meg når folk svarer «Nei, det kan du ikke pga. diagnosen din». Jeg begynner jo å lure på om det er rom for så mye mer i livet mitt enn denne lidelsen, og er det sånn- Så er det jo null poeng i at jeg er her i livet..?

Faen, ikke dra deg selv ned dritthue!! Jeg må fokusere på det som funker, det som er positivt, de jeg klarer å være der for- og bygge på det.

Denne sommeren har jeg mulighet til å virkelig nyte. Det er litt av et privilegium når jeg ser tilbake. Den eneste jeg vil sammenligne meg selv med, er meg. Og for meg er en sommer der man ikke er mentalt parkert i helvete i eget hode, ikke en selvfølge.

Jeg må kanskje legge vekk litt jaget etter noe mer, noe større akkurat denne tiden. La meg selv få lov til å øve på å bare være en livsnyter, være tilstede i øyeblikket, legge merke til når noe eller noen gir meg genuin glede, kanskje det kan bli en veiviser videre..?

Jeg har hatet livet, jeg har hatet meg selv- og det er nyttig erfaring å ha for all del, og det har lært meg mye. Men før jeg dør, vil jeg gjerne lære å elske livet også. Kanskje til og med lære å bli glad i meg selv. Jeg vil i hvert fall lære meg å ha det bra og være fornøyd, uten å alltid måtte si til meg selv at «Dette fortjener du ikke å føle, for du er enda ikke blitt bra nok».

En sommer der det å være tilfreds og fornøyd og tilstede er godt nok, høres jo egentlig veldig bra ut. Tror jeg skal gå for det.

Ha en fin helg 🌹

8 years, down this broken road

8 years, since I met this so called prince

(Everyone always talk about how you’re so handsome, argh)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

But when the sun reveals your true self..

Now all I see, is a slimy toad

(They should talk about how you held me for ransom)

Ah, wish I could believe in karma

But all I believe in is revenge

Have you ever been strapped down and tortured..?

Oh, I got a lot to avenge..

I curse the day our paths crossed

Wish I could nail you to the cross

So you could feel the pain and confusion

Lose your mind so you could understand my loss

I hate you the most, ‘cause of all the people that hurt me

You knew exactly what you did

I read what you wrote in the aftermath

We both know the ugly truth that you hid

Oh, how I curse this demon,

that snuck inside my broken mind

It all fell apart from that moment

Now I’m stuck inside this broken mind

He has all the pieces of my shattered memories

He guards them with no remorse

They are still impossible for me to find

Oh, how he taunts me

and he still haunts me

He has the words to set me free

But he will never speak up

and he won’t leave me be

Freedom is somewhere I don’t have passport to

The gates remain closed

And heaven is a lie, there is no eternal life

I found out, when I overdosed

I no longer have ambitions

I failed at everything

Even at my suicide missions

I wish I’d never met you

Now it’s a little too late

I could not save my sanity

Now you’ve sealed my fate

Oh, I curse this demon

I didn’t know, didn’t remember

How it felt to have someone rape your bloody mind

He knows the parts of the story I can’t remember

The parts I can not find

So keep them, I don’t want to know anymore

If I have to face you again, I’ll poke my eyes out

If I have to see your damn face again

I’d rather go blind

Ah, wish I could believe in karma

But all I believe in is revenge

Have you ever been strapped down and tortured..?

Oh, I got a lot to avenge..

Ah, how he taunts me

and he still haunts me

He has the words to set me free

But he will never speak up

and he won’t leave me be

If I could, I’d nail you to the cross

And break your mind, so you’d understand my loss

If I get the chance, I’ll have my revenge

We both know it, don’t we

I got a lot to avenge

Lenge siden sist ‘hverdagslige’ innlegg (krever litt av en person som ikke har så mye hverdag, heh 🙄).. Tror bare jeg tar en liten oppramsing av minneverdige aktiviteter jeg har gjort siden sist.

I slutten av mai måned hoppet jeg i havet, for første gang i år. Litt juks kanskje, siden jeg kom rett fra en sauna, men this is Norway, tross alt. Gjengen min leide en sauna på Hinna, herregud så gøy! Fikk prøvd stand up paddle board for første gang, og hoppet fra taket på saunaen.. Anbefales skikkelig, om noen trenger tips til en kjekk aktivitet i Stavanger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I helga var jeg på metal konsert på Folken med to lokale band, Todesking og Håndgranat. Det var også veldig gøy, begynner å bli en stund siden sist konsert-opplevelse nå.

I går var jeg på gratis Equinor-konsert i sentrum sammen med søster og eldste tanteungen. Har ikke så veldig peiling på norske pop-artister, men kjente i hvert fall til Vinni fra Paperboys 😅 Det var gøy det også, spesielt fordi tantegullet synes det var kjekt 🥰

Slenger med et dagens outfit bilde, så jeg har en kategori å legge dette innlegget under..

Dagens makeup:

I skrivende stund sitter jeg på flyplassen og venter på å plukke opp favoritt tanta fra Finnmark, vi får ha henne på besøk i 5 dager så det blir gøy 🥰

Håper alle har det bra.. Jeg vet ikke helt hvor på velvære-skalaen jeg er for tiden, ikke helt på bunn og ikke helt på topp- så da går det vel egentlig helt greit da. Jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal satse fremover, må klekke ut NOE. Ett mål jeg har hatt en stund er å komme skikkelig i gang med trening igjen, men det har jeg utsatt.. På tide å få gang! Gud, som den dårlige viljestyrken og mangel på disiplin irriterer meg. Men ikke nok, tydeligvis 🙄

The rattle of chains, ringing in my head

Status quo is chained to my bed

I should walk out that damn door

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Grab life by the balls and squeeze for all I’m worth

But right now I feel worthless

So I stay right put and thrash-talk myself instead

God, how did I end up as one of the most privileged

A safe country, a roof over my head, all the opportunities just dangling right in front of my face

The future in front of me, shoulda been ablaze

Shoulda, coulda, woulda..

Asking myself «Why don’t ya?»

The answer is merely just «HAH»

I’m stuck in my head

Stuck in my damn head, living like I’m already dead

I’m the sole reason why my life is rough

I can be brave, at times but..

I can’t be brave enough

I hate this person staring back in the mirror

I hate how I break when I need myself the most

I hate how when life throws me punches

My damn brain just goes «adios»

I chase this dream, to be more than I am now

But I can’t get seem to get anywhere close

Don’t feel bad for me, nah

I get what I deserve

I’m the sole reason why my life is rough

I can be brave, at times but..

I can’t be brave enough

I can’t be brave enough!

How did I end up like one of the lucky ones?

I got it all, got nothing to complain about

Never deserved it, just happened to be born here

Still, the guts needed just ain’t there

I shoulda, coulda, woulda..

Asking myself «Why don’t ya?»

I’m the reason why my life is rough

I know, I know this

I can be brave, at times

But I can’t, I just can’t!
Be brave, be brave, be brave ENOUGH

For my sefune (soulchild) forever ❤️

You’re in the dark

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Pitch black walls, that’s all you see

and I wish I could tell you, but sad truth is

that you can’t always rely on me

I’m so sorry baby

All the times I called you, batshit crazy

It’s so much better if you just let yourself hate me

I’d rather have it that way

than you thinking you should be the one to save me

You are lost right now, but I have all the faith in the world for you

I can see all the things you don’t believe that you’re capable to do

And I still believe you have it in you

To push your way through

What we say, what we feel, what we do

I doubt myself

I’ve never doubted you

You’re in the dark now

But there is still light in you

Baby, you gotta let it shine

Feeling lost, is not a crime

And you still got time

You are so young, you’ve lived through so much

I want so bad to stay sane for you, so my hand is there if you need it to clutch

We both need crutches at times, but baby one day we’ll run free

I hope I’ll always be around when you need someone

To remind you of all that you can be

What we say, what we feel, what we do

I can lose my mind

I can not lose you

Baby, I wish I could tell you now

How much you mean, how loved you are

When I am in the dark, I think of you

When the sky turns dark you are my shining star

Baby, you got it in you

You can get so far

Leave all this shit, all the demons, all the darkness behind

There’s a bright future on the horizon, one that I know you can find

Even at times when you feel completely blind

I promise you, it’s there..

Don’t let go

What we say, what we feel, what we do

Oh, I hate myself at times

But I will always love you

And I want you to love yourself too

There’s a room without windows or doors

I guess it was a prison cell in hell

I burned inside it for ages

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I’ll always remember the smell

The stench of fear and burning flesh..

Why is it always the worst parts of life we remember too well..?

There’s no greater evil

Than the devil that talks to you from within

I need armour of iron

And I need to wear it under my skin

I made it out, but there was a price

The devil made me roll the dice

I still gotta pay, each and every day

I am just a puppet in the devil’s play

I don’t have complete control

There’s times when someone else paves out the way

And every now and then I gotta return back to the cell and I got no choice but to stay

There’s no greater evil

Than the devil that talks from within

I need armour of iron

And I need to wear it under my skin

It took all I had

To walk away

Someone traced each step I made

A trail of blood, from walking on the blade

The future is merely just a shade

The good die young, of course I’m still alive

If I could, I would trade

Life scares me now, more than ever

My worst fear is to die

Only to discover I have to exist forever

There’s no greater evil

Than the devil that talks from within

I need armour of iron

And I need to wear it under my skin

I am so alone now

There’s no one talking louder than the voices in my head

They tell me to just go to sleep

and pretend that I am dead

But at some point I gotta wake up

Then they tell me how I fail

Bleeding from walking on the blade

All the devils are on my trail

They want me chained up and back in my cell

They tell me that all I have coming

Is burning for all eternity in hell

Now the stench of fear and burning flesh..

Now that’s all that I can smell

Why is it always the worst parts of life

we remember all to well..?

There’s no greater evil

Than the devil that talks from within

I need armour of iron

And I need to wear it under my skin

I need it under my skin!

The light, it seems too harsh at times

The days, they feel too long

I find it hard to get out the door sometimes

There’s nowhere I belong

And they say «Memento mori»

«Remember, you’ll die soon

It’s time you start to live, now»

But I was made for the moon

The night feels warm and welcoming

There’s not a soul in the streets

I only fit in, when there’s no one else around

So I can go without daylight for weeks

And they say «Memento mori»

«Remember, you’ll die soon

It’s time you start to live, now»

But I, I was made for the moon

I don’t have anything to show up for

I’m so used to locked doors

It’s hard to find purpose, or meaning

It’s hard to believe in anything-

Least of all myself..

I used to lie to myself to get through life

I can’t lie to myself anymore

There’s no expectations in the darkness

There’s no one around that I can fail

I am too visible in the sunshine, all my flaws gets so exposed

I tell myself to be brave, go out there anyway

But to no avail

And they say «Memento mori»

«Remember, you’ll die soon

It’s time you start to live, now»

But I can only live under the moon

Jeg forteller meg selv at jeg vet hvem jeg er, hva jeg mener, hva jeg står for, hva jeg liker. Forteller meg selv at jeg tør å være den jeg innerst inne er. At jeg står for det.

Men faen, så mange episoder det har vært de siste 8 årene der jeg sa alt det der, og trodde det 100% og så gikk det noen måneder og herregud som det smalt som et tog i fleisen min når jeg våkna og skjønte hvor feil jeg hadde tatt, og hvor sinnsyk den troa på meg selv i realiteten var. Og hvor mye psykotisk pisspreik og bisarre vrangforestillinger jeg hadde latt hjernen min renne over med, og attpåtil spydd ut til hele verden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har aldri funka helt for meg, å bygge opp en grunnmur av sunn selvtillit. Som tåler at folk sier det de sier bak ryggen din, som jo nesten alltid finner veien til ørene dine likevel, eller som tåler det folk sier rett i fjeset på deg- ord som føles mer som slag, eller at folk trekker seg vekk, forlater, distanserer seg, bare kutter deg ut, de du forventet det av, og de du trodde var genuint glad i deg tross alt, for alle bånd kan brytes med étt rykk. Til og med det jævla båndet jeg prøver å holde så stramt rundt min egen hjerne, herregud det båndet jeg lovet meg selv som 5-åring at jeg aldri skulle slippe- FAEN- det røyk, og nå vet jeg bare at det vil fortsette å ryke hver gang jeg lapper det sammen for jeg KLARTE det ikke pappa, jeg røyk båndet vårt og jeg røyk båndet til min egen hjerne, og noen ganger gjør det vondt som migrene i tinningene at ALT VAR FORGJEVES, og hva faen er egentlig vitsen med noe som helst nå?

Jeg prøver å si at vitsen er at jeg skal vokse, jeg må tørre, jeg må prøve å ransake skjelettet mitt etter noe som ligner en ryggrad, noe å vrenge ut av hjernen min som jeg kan stå for, men er dette meg, disse tankene, disse meningene, disse ordene, er dette mitt..?

Alt jeg sier høyt, alle valg jeg tar, ordene jeg former, livet jeg prøver og feiler og prøver og feiler å stake ut. Blir det noen gang mitt..?

Alt har så høy pris. Jeg blir jævlig fort ukomfortabel av meg selv. Flau. Selvkritisk. Om jeg sier for lite. Om jeg sier for mye. Om jeg gjør ingenting og later som jeg er død i perioder. Hater meg selv for det der. Om jeg gjør ting og faktisk lever, blir jeg bekymret. Er det for mye, bikker det over nå, må jeg holde igjen. Vet jeg hva jeg gjør?? Kan jeg stå for dette noen måneder ned i veien også?

Kan gjøre ting som skremmer meg, og tenke nå var jeg modig. Så går det 5 minutter, og jeg lurer på om jeg bare var dum og tankeløs nå.

Sier at jeg elsker å være kreativ, men det er like mye brennhett hat der. For jeg tror ikke jeg hadde blitt så syk om jeg ikke hadde hatt så mye fantasi, så mye rom i den jævla hjernen min som kan fylles med så mange rare tanker og bilder jeg kan gjøre så virkelige at jeg må tro på det.

Jeg har så behov for at noen skal forstå meg. Jeg har så enormt behov for å forstå meg selv. Men jeg tror aldri jeg blir noe mer enn ett freak show. Og ingen må være vitne til mer av det freak showet enn det jeg må se selv. Og likevel, så klarer jeg ikke å skjerme folk før det blir for mye. For bånd brytes med étt rykk, til hjernen min, til alt, til alle.

Det brenner i tinningene, ryggraden smuldrer bort, jeg vet ikke hva som er mitt for det er ingenting å holde fast i, og er det egentlig vits i noe som helst. For jeg klarer ikke å forstå meg selv, og det er bare meg igjen i verden som fortsatt trenger å gjøre det, herregud jeg er en idiot, det er jo ikke vits– Men det er bare dette jævla båndet til hjernen igjen, det som har røket mest, det er bare det igjen å klamre fast i, så jeg gjør det. Selv om jeg vet at det bare vil smelle rett i trynet mitt igjen.

Unnskyld til alle, og kanskje mest av alt til 5 år gamle meg. For at jeg røyk, og at jeg fortsetter å ryke det viktigste båndet jeg har. Den jævla hjernen min, den er jo ikke min lenger, og hva har jeg egentlig igjen nå, annet enn brutte bånd.

Freak show.

Det ringte på døra mi tidligere i kveld, og jeg bare «Faen! Hva gjør jeg nå??», for jeg fikk en idé om å gjøre en glam skull-makeup (Google det for bedre resultater enn det jeg fikk, heh) til mitt forrige innlegg, og så altså sånn her ut… 🤡

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har jo bipolar- og det står faktisk noe om det å sminke seg drastisk i kriseplanen min- så jeg turte ikke å åpne døra sånn 😅 Ikke ble det sånn jeg ville heller, så denne looken hadde IKKE vært verdt en tvangsinnleggelse..

Det er litt kjipt da, jeg føler av og til at jeg må holde litt igjen på det kreative så folk ikke skal bli unødvendig bekymra.. Og i det siste har jeg vel bare gitt litt faen også, og skrevet og sminka som jeg vil- men jeg lurer jo alltid på om folk skjønner at dette bare er for gøy, eller om alle bare tenker «Å ja, nå har hun klikka igjen».

Tingen er vel at det kreative gjør livet verdt å leve for meg, og det siste halve året har jeg virkelig blitt bevisst på hvor glad det gjør meg. Tidligere har det handlet mer om å overleve, å kunne pøse ut det vonde i ord, for å prøve å tømme det fra hodet. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg klarer å ha der mest bra, så vil jeg ikke klare å være kreativ lenger- og det er så GØY å erfare at det ikke stemmer. At den delen av meg ikke dør fordi jeg ikke lider 24/7 lenger. At jeg får ta det med meg videre. At det faktisk er en del av meg, jeg føler jeg eier det så mye mer enn jeg gjorde før, når det var livbøya mi. Nå er det først og fremst leketøyet mitt.

Jeg fikk beskjed av en skjønn sykepleier på DPS at jeg måtte gjøre mer av det som gjør meg glad, og da følte jeg at noen ga meg lov til å ha denne lidenskapen. Og jeg trengte å høre det, tror jeg.

Det er så mange som synes jeg er teit, at det jeg liker er teit, og jeg har alltid følt at min måte å uttrykke meg kreativt ikke er bra nok eller riktig nok, men nå har jeg landet på at hva andre synes om meg ikke spiller noen rolle, det viktigste er hvordan JEG har det med meg selv, for alle andre kan jo velge meg bort- men det kan ikke jeg. Det er så jævla viktig å trives i eget selskap, det er så viktig å ha noe som gjør deg tilfreds og fornøyd, og så lenge jeg kan være kreativ sånn som det faller seg naturlig for meg, så er jeg det. Jeg vil jo klare mer, jeg vil jo oppnå noe mer, men veldig lenge så var det nesten uutholdelig å leve med meg selv.. Og det er det ikke lenger, fordi jeg gir meg selv tillatelse til å.. Jeg tror det riktige ordet blir å LEKE. For jeg føler jo at ved å gjøre disse tingene slipper jeg fri den modige ungen jeg egentlig var, og jeg tror kanskje det kan hjelpe meg til å bli mer modig generelt i livet. Når jeg slipper ut disse sidene av meg, så lærer jeg jo også mye om hvem jeg er.

Bla bla bla.. Jeg har vel fått fram poenget mitt for lenge siden 😅 Men jeg heier altså så jævlig på at vi alle bare kan få være sånn som vi er, bare det ikke skader noen. Og helt ærlig, så tror jeg det har vært en velsignelse for meg at jeg aldri har vært verken kul eller populær, for det har gjort det lettere for meg å bare følge min egen vei. At folk slenger dritt om meg nå er liksom sånn.. Ja, ja- sånn har det jo alltid vært 🤷‍♀️ Jeg blir nok aldri RETT for alle andre, men heller det enn å være feil for meg selv.

Så please, hvis du også er en «raring»- Stay weird with me 🤗

Ha en god uke 🌹