Jeg hatet denne byen i noen år, når foreldrene mine skilte lag og pappa flyttet til Finnmark igjen ville jeg bare bli med. Jeg pakka alle tingene mine ned i en koffert og nektet å pakke ut på flere måneder etter at han dro, og jeg stakk av støtt og stadig og var fast bestemt på at jeg skulle gå til fots til jeg kom til pappas lille bygd i nord (hadde ikke retningssans da som nå, så det var ikke en vellykka protest-aksjon akkurat). Mamma lovet meg at når jeg ble 16 skulle jeg få velge selv hvem jeg ville bo hos, så jeg gledet meg til det. Men han døde det året jeg fylte 16, og jeg skjønte jo etterhvert at med det så var ikke Finnmark «hjem» lenger heller.
Når vi faktisk bodde i Finnmark hele gjengen, så var somrene i Stavanger som å komme til et grønt, frodig og varmt paradis, og det var så mye spennende her som ikke fantes i nord (herregud, trafikklys med knapper man kan trykke på!) og et hav man faktisk orket å bade i. Jeg vet ikke helt når denne byen bare ble grå og trist og vanskelig, sikkert samme tidspunkt det ble grått og trist og vanskelig inni hodet og kroppen min, men når var det egentlig. Jeg husker bare at når jeg var 8 år så tenkte jeg for første gang at jeg har faktisk ikke så lyst til å leve mer. Ting ble så tøft, det var så mye som gjorde vondt, og jeg kunne ikke lenger legge meg gråtende om kvelden og våkne neste morgen og så var jeg ferdig med å være lei meg. Det ble en klump inni magen som det ikke gikk an å gråte vekk, og jeg klarte ikke å vise det på noe annet vis enn å bli sint, så skremmende og ukontrollert sint, sint på mamma (som hadde nok å stri med, men det skjønte jeg ikke da dessverre) og sint på søsken (stakkars lillebroren min, jeg har aldri vært den storesøstra jeg burde vært for deg, og nå er det du som har blitt som en storebror for meg, og det har jeg faen ikke fortjent), og på skolen var jeg redd og utilpass og ble stillere og mer usynlig for hvert år,
Så døde pappa da, og det takla jeg jo ikke. Jeg prøvde å ikke la livet gå helt i oppløsning, men så skjedde det litt for mye på en gang, og det jeg hadde av igjen av et liv gikk i tusen knas, og på det tidspunktet tenkte jeg bare samma faen, for da var jeg virkelig mest gira på å bare få dø.
Hadde jeg visst om bomba som skulle gå av når jeg kom i 20-årene hadde jeg nok glatt bare gjort det. For hele livet mitt har dreid seg om at 1. Pappa må overleve å ha bipolar og 2. Ingen andre i familien må bli bipolar og 3. Jeg må ikke få det selv. Jeg har tatt så mange valg som skulle være rett, men vi kan ikke velge alt selv, og det som skjer, skjer.
Og det har tatt mange år, men jeg tenker jo nå at jeg har jo lært mye av å ha denne lidelsen tross alt som har vært helt forferdelig med den.
Og en ting, er at det er mye bra folk her i Stavanger også. Og heldigvis så jobber mange av dem i psykiatrien. Og hadde jeg ikke hatt den erfaringen av å være «svingdørspasient» der så hadde jeg kanskje fortsatt vært mest redd for andre mennesker. Det betyr så mye, dere har klart å gitt til en som nesten må være en av de vanskeligste pasientene å forholde seg til, for jeg har jo tidvis vært FÆL. Men dere har endret det grunnleggende synet jeg har på mennesker. Jeg tror på det bra i oss, og det har jeg ikke alltid gjort. Minst av alt i meg selv. Men at det finnes mennesker som i yrket sitt har måtte forholde seg til meg på mitt mest dyriske, skremmende, hensynsløse- som likevel kan si at de ser noe godt i meg og at de liker meg, tross alt, herregud det er noe av det fineste jeg har fått her i livet.
Nå skulle ikke dette bli et dypt eller langt innlegg, jeg skulle egentlig bare skrive om at jeg nå ser hvor fin denne byen er. Og at jeg er glad og tilfreds med at jeg klarte å slå røtter her til sist. Og at jeg er takknemlig for at søsknene mine har gjort det samme. Jeg hadde så mange teite drømmer som tenåring, jeg ville bo i L.A og bli skuespiller, eller New York og bli artist (så utrolig originalt, eh) og jeg tenker bare nå at om jeg faktisk var en sånn person som fulgte de mest høytsvevende drømmene sine så hadde jeg garantert blitt ødelagt et sted på veien, og sannsynligvis veldig kjapt. For ikke å snakke om at å bli alvorlig psykisk syk i et land som USA nok er noe ganske annet enn å bli det i Norge, på så mange vis.
Jeg er så fornøyd med å bare være akkurat meg, akkurat her, akkurat nå. At jeg ikke trenger de drømmene lenger, at jeg ikke føler at jeg er ingenting så jeg må bli noe jævlig stort, at jeg kan være takknemlig for at ting ble som de ble, at jeg har lært noen ting på harde vis, men mange andre harde lekser har jeg sluppet unna. At jeg skjønner nå at noen drømmer og noen steder virker så bra når du bare har drømt deg dit, men å faktisk være der og leve dem er kanskje bare gift for sjelen egentlig.
Å bo i en liten by i et lite land, men jeg har bodd mindre steder så det er akkurat stort nok for meg nå. Du kan forsvinne litt i denne byen, og den er stor nok til at du kan begynne på nytt, du kan bytte miljø. Du kan gå turer og være i naturen, uten at du må dra så langt avgårde. Du kan unngå de du vil. Du trenger ikke bil, for det går buss. Du kan gå på butikken uten å treffe noen kjentfolk. Du kan drite deg komplett ut i en manisk fase og folk glemmer, for du er bare en fremmed. Du passer meg helt perfekt nå, Stavanger, det var vel bare det jeg ville si. (Gidder ikke telle antall ord, men ser jo at de ble litt i overload 😅)
Også er jeg takknemlig for at denne våren går jeg inn i uten angst og depresjon som gjør den lyseste tiden av året til den mørkeste for meg vanligvis, og nå ser jeg jo det paradiset som jeg kom til som barn. Du er sykt fin, Stavanger. Og jeg gleder meg til å bruke deg fremover (please ikke bli manisk nå, hjerne. Jeg trenger en sommer som er som barndommens somre nå.)
