In 2014 I lost my mind for the first time. The scenarios that played out in my head were terrifying. For a long time I thought they were real memories I had suppressed, and I was desperate to get the full story, to get the truth. Every time I went into madness after that, I thought I’d at least get that, but it never happened. Eventually I had to- for the sake of my own mental health- just let it go and label it all as «sick thoughts». There’s a room in my head I’ve locked the door to, and I never want to enter it again.

Anyway, I deleted the majority of content on this blog a while ago, and I thought this song was lost forever. But I discovered that I had posted it on my instagram, and after some thought I decided to post it here again. I no longer believe every word of it, but it helped me move on. I was either way a child that carried a lot of weight, and it did break me at times. It still does. But I made it this far. This is for everyone that carries a damaged child inside of them. May we all heal ❤️

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Cry, little angel..

Don’t be ashamed of your tears

Or sucking your thumb

to comfort you or cope with your fears

✨

It’s alright little angel

You can’t see me but I’m right beside you

I travelled through time

And in time I’ll save you

✨

See kiddo, you’re a stranger in a scary world

And you don’t know it but you’re a brave little girl

I can’t tell why they hurt you

To the point where they almost murder you

I can only suffer with you

Oh, I suffer with you

✨

I travelled in time

to witness what they put you through.. So you can forget for a while

Don’t you worry, angel

You can’t see me

but I’m here for you

I travelled back in time and in time I’ll guide you.. Wherever you want to go

✨

I’ll shelter your ears for the lies they tell you. Whisper from the back of your mind when they ring true.

Listen; I will never let myself betray you.. Even in times when it seems like I do.

✨

When I’m ready we will unite and become one. And then.. Then I’m coming home. I’ll keep you safe inside me and when we die we die together

✨

For I am… You

And you are who I’ll be

The reason I’ll always keep the child in me

✨

Sleep little angel

I’ve waited in time

to set you free

✨

Little child soldier

For you the war is finally over

I’ve waited in time so you can live within me

Oh brave child soldier

For you the war is finally over

Thank you for your bravery
Now sleep safe and sound inside of me

Another day, down the drain

I lost motivation, I lost my determination

Told myself this day would be different, that’s what I say about every day of the week but

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Every day just ends up the same

1 bitter pill to swallow

I need something that matters, but

My life, it feels so shallow

34 years, spent running into walls

My phone right now, 34 missed calls

I can’t answer and say what’s up, ‘Cuz shit is always going down

And I know that if I clue you in, you’d only frown

And tell me «bitch you can swim, how come all you ever do is drown»

2 bitter pills to swallow

I got so many people to look up to but

I just can’t seem to follow

I don’t know, anymore

I can’t get my ass out of the door

And my confidence drops to the floor

I can’t find anything or anyone that makes me feel alive

This pool of misery in front of me- and I just nosedive

3 bitter pills to swallow

I should live while I can, ‘cuz

No one is promised tomorrow

(I just can’t change)

Jeg tenkte det ikke før.

Da det var greit å bare være som en maskin.

Men jeg tenker det nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

At det kanskje er viktig at ting betyr noe.

Det er så greit, å bare fryse ned.

Bli en frossen innsjø.

Flere meter med tykk is, så glemmer man alt det som ligger begravet på bunnen

Alle de skarpe kantene på dritten som har blitt dumpa der, som man kutter seg på om man begynner å rote i det.

Jeg ville ikke rote i det lenger, jeg ville glemme og gå videre.

Jeg vet ikke helt om det lar seg gjøre.

Å aldri se tilbake.

Av grunner jeg ikke forstår, så er det fortsatt så jævlig vanskelig, det å se fram.

Fortid som kanskje ikke er fortid, fortid som kanskje bare er psykotisk rør, fortid som ble borte og dukket opp igjen årevis etterpå- eller var det bare hjernen min som klikka, ikke tenk mer på det for faen, ikke se tilbake, gå fremover for satan, selv om det bare er mørke og umulig å se hvor jeg skal, bare gå på- videre, vekk.

»Du er så treig, det går så seint med deg, du bruker så lang tiiid», ja jeg vet det, men skrur jeg opp tempoet, så vet jeg ikke om hjernen klarer å holde følge, og skjer dét så blir det i hvert fall full stopp. «Du må bestemme deg for noe, du må satse på noe, du må BLI noe» JA JEG VET DET, men det er så forbanna vanskelig for meg, bare det å være et jævla menneske og ha alle disse følelsene og tankene jeg må holde styr på, som jeg av og til ikke KLARER å holde styr på engang, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å bli noe på toppen av det lasset, hvordan skal jeg klare å bli noe mer når jeg ikke klarer å holde fast på sømmene mine engang, når jeg ikke klarer å la være å rakne fullstendig med jevne mellomrom. Hva feiler det meg, som ikke klarer mer enn det jeg klarer akkurat nå, nå som jeg klarer å tøyle hjernen og følelseslivet mitt og holde kontroll på tankene mine som når som helst kan bli bisarre og føre meg ut i galskap og inn på psyk, hva feiler det meg??

Jeg tenker på det stadig vekk, hvor malplassert jeg er blant min egen rase, det føles så feil inni denne menneskekroppen til tider, med denne alt for kompliserte og avanserte hjernen, herregud hva skal jeg med det egentlig, annet enn å gjøre feil og fucke opp og ikke fikse, jeg burde vært en stein i fjæra, eller et snøfnugg som bare smelter på noens tunge, hva som helst annet enn dette mennesket, som bare feiler og vakler og kollapser og eksploderer. Og svikter, den svir mest av alt, alle jeg svikter med disse kollapsene og eksplosjonene mine.

»Hvor går veien videre nå da» Jeg vet ikke, jeg har jo aldri noen svar på noe som helst, jeg tenker av og til at jeg bare må legge meg ned og dø, for det er så slitsomt at det er så mye jeg ikke får til, så mye jeg ikke tør, så mye som knekker meg (jeg burde være en tørr kvist du bare kunne brent på bålet) og mange dager (de fleste, hvis jeg skal være ærlig) står jeg opp bare for å legge meg igjen, fordi det er så forbaska mye tid til å tenke over og føle på at jeg ikke får til det jeg vil.

Dere er så flinke, alle sammen, og jeg skulle ønske jeg klarte å bare være bittelitt flink, men jeg finner det ikke inni meg, og jeg klarer ikke å late som heller.

Jeg tenkte det før, at det ikke spiller noen rolle at jeg går rundt som en robot. At jeg ikke har noen mening.

Men jeg trenger det nå. At livet mitt betyr noe.

Jeg vet bare ikke HVA.

Jeg var litt usikker på om jeg skulle skrive dette, men jeg bare kjører på..

Jeg vet ikke helt hvorfor, men 17 mai har i mange år vært en veldig kjip dag for meg. På denne dagen har det av en eller annen grunn alltid truffet meg ekstra hardt at jeg sliter noe forferdelig og at jeg ikke har kommet meg noe videre. I 2018 hadde jeg et selvmordsforsøk, alle problemene mine virket helt umulige å løse og jeg orket bare ikke mer, jeg var så klar for å bare bli borte og ta all dritten jeg bærer på med meg i grava.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men så er det jo sånn at selv om hodet vil dø, så gjør kroppen alt den kan for å overleve (og gud så forbanna jeg var for det når jeg lå på badegulvet og led, men hjernen gikk fortsatt ikke i svart) så jeg gjorde jo det da- overlevde altså.

Spol fram til i dag: Jeg har fortsatt alle disse problemene jeg ikke klarer å løse helt, men jeg har klart å akseptere at jeg bare må bære dem likevel- og det har gjort meg sterkere tross alt, å bære på tung bagasje. Og selv om livet mitt ikke er helt der jeg skulle ønske jeg hadde klart å tatt det, og selv om jeg nettopp har måtte takle et stort nederlag mtp. jobb, så kan jeg fortsatt si at jeg har gjort stor fremgang på mye, og det føler jeg stor takknemlighet og glede over. Livet mitt nå er for tiden flere gode dager enn dårlige, og lenge var det bare dårlige dager, så det er verdt så sjukt mye!!

Ok, nok deep shit: Denne dagen har vært fin, og dette minnet vil jeg ha i arkivet, for som nevnt- i mange år var dette dagen der nederlagene mine sved ekstra.

Jeg har vært med gjengen min i Bjergstedparken og lekt litt, før vi gikk til folkefest ved konserthuset. Jeg elsker at 17 mai også inkluderer andres kultur, så vi har spist tyrkisk mat og (nå røper jeg min mentale alder her, høhø) jeg har gnålt til Aillon at på 17 skal jeg ha is og sukkerspinn, og sistnevnte er jo ikke typisk 17 mai så jeg vet ikke hvorfor jeg har fått det for meg (annet enn at jeg mentalt er en drittunge fortsatt), men jeg fant det faktisk i en av bodene, wohoo!

Sukkerungen min ❤️

Vi har sett litt på toget, så dro vi videre til bestemor/oldemor. Og der fikk jeg tidenes sjokk når søskenbarnet mitt kom inn døra, for han har vært utenlands i flere år, og ingen visste at han var hjemme en tur. Så gøy ❤️

Og jeg traff denne firbeinte tanteungen min igjen, endelig! Harley har jo vært «min» for en periode, og vi er veldig glade i hverandre. Håper jeg får passe litt i sommer (hint som ikke er hint, hehe)

Rakk ikke sminke meg, eller låne slips, så det eneste av de norske fargene i antrekket mitt har vært blå sommerfugler i håret 😅 ALT jeg har på meg er faktisk kjøpt brukt eller arva, bortsett fra hårpynten som er fra Wish.

Tante sin isbjørn, som jeg kaller ham..

Passer meg perfekt med masse dyr på 17 mai, for jeg blir så rastløs av å sitte lenge for tiden, i tillegg til at jeg har skada det jævla halebeinet mitt 3 ganger det siste halvåret, så det gjør VONDT å sitte lenge. Veldig greit å kunne gå mye tur da. Så det har jeg også gjort.

Bare for å sementere min mentale alder, men shit, jeg har faktisk ikke spist IS i dag! Så det håper jeg at jeg kan gjøre med tanteungen min i morgen 😅

Håper alle har hatt en fin feiring i dag, og gratulerer med dagen 🌹

I dag har jeg kjent på angsten og usikkerheten og tomheten igjen, selv om det har vært en fin dag med sol og varmt vær- en forsmak på sommeren, men sommeren har alltid vært vanskelig for meg. Jeg håper det bare er fordi jeg har sovet dårlig, please bare la det være derfor, orker ikke en til sommer der jeg bare synker dypere og dypere ned til det ikke går an å synke dypere, og livet blir så smertefullt at det knapt er til å holde ut. Jeg vil våkne i morgen, og at den knuten som er i magen nå har løst seg opp og blitt borte i løpet av natten. Det går så fort, når det først går nedover. Jeg trenger så jævlig å erfare at jeg klarer å bremse før jeg har kræsjet i bunnen av dypet.

Dette livet, denne stramme linen jeg hele tiden balanserer på. Ikke for langt ned, ikke for høyt opp. Hvor er den egentlig, denne habituelle tilstanden min som jeg trenger så desperat at skal vare så lenge at jeg kan si at jeg vet i hvert fall hvem jeg er når jeg er frisk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hele livet har jeg egentlig bare følt at jeg driver rundt på et endeløst hav, og jeg vet at du tror det er lett for meg å slippe taket, men det eneste jeg egentlig vil er å klamre meg fast. Det eneste jeg vil er å holde fast i noe, i noen.

Jeg kunne så lett ha gitt faen i prinsipper, i grenser, i det jeg tror på, drite i rett og galt, men jeg har kjempet så hardt for det, folk har alltid prøvd å fortelle meg at jeg ikke har rett på det, at jeg ikke har rett på følelsene mine, at tankene mine er feil, at jeg tar feil. Og noen ganger må jeg bare gi slipp, det nytter ikke alltid å stå opp for det man tror på, man får ikke alltid ha grensene sine, og etter at jeg mistet vettet så har jeg måtte gi slipp på min versjon av sannheten. Gitt slipp på deler av historien min. Noen ganger må jeg gi opp rettighetene mine, jeg må gi opp den eneste jeg trodde jeg kunne stole på- meg selv. Jeg kan ikke forklare hvor vanskelig og skummelt det er.. Å ikke ha seg selv engang.

Og derfor betyr det så mye for meg, det som er igjen av meg som jeg fortsatt våger å stole på. Det av meg jeg fortsatt klarer å tro på. Jeg må høre når alt inni meg skriker at dette er feil.

Men jeg skulle ønske jeg kunne la være. For det er bare deg å holde fast på nå. I hele denne jævla endeløse sjøen jeg drukner i hver bidige dag, så er det bare du som er nær nok.

Herregud, jeg er så lei av å synke mot bunnen alene. Jeg er så lei av å være en håpløs idiot alene. Det hjelper å være to håpløse idioter som synker sammen. Man drukner av en eller annen grunn litt mer skånsomt da.

Jeg vil egentlig ikke drukne. Alene eller sammen med noen. Men saltvannet svir i øynene og jeg ser faen ikke noe land å svømme mot. Det er ingenting i horisonten min. Jeg tror ikke du ser noe i din heller. Gjør du?

Det var ingenting der når jeg var barn heller. Det skremmer meg sånn. At det aldri har vært noe å svømme mot. Noe som skriker trygghet, stabilitet, luft du faktisk kan puste i. Et liv som ikke kveler deg. Et liv du ikke blir gal av. Et liv som har vært verdt alle disse seige årene der jeg bare drev rundt eller ble dratt mot bunnen.

Det fine med å ligge på bunnen er at du kan tro på at det snart vil være over. Men i det siste har jeg skjønt hvor fort tiden har gått selv om den føles så pinefullt langsom. Jeg har skjønt at det er snart over, uansett om jeg bare  blir på bunnen med krabbene, eller om jeg svømmer opp til overflaten. Vi får ikke så mye tid, når alt kommer til alt. Og jeg som har prøvd å dø såpass vellykket, vet jo at det ikke er noe mer når hjernen går i svart. Det er dette ene livet.

Jeg vil så veldig at det skal ha betydd noe. At jeg ikke bare var en destruktiv parasitt mens jeg var her. At jeg gjorde noe, hva som helst, som var rett.

Så jeg må fortsette. Selv om jeg ikke kan se det ennå, hvor jeg skal. Selv om jeg er livredd for at jeg aldri skal finne det, hva eller hvor det nå måtte være. Selv om jeg tviler på at det finnes til tider. Jeg må fortsette.

Og jeg må være modig nok til å ikke lenke meg til noen, kun fordi jeg ikke vil drukne alene.

Beklager.

Vanligvis så aner jeg ikke hva jeg skal kle meg i denne dagen, jeg har ikke bunad (og kommer aldri til å ville investere i en heller- Derimot er jeg veldig gira på å eie en samedrakt 😍) MEN i år har jeg faktisk for mange alternativ.

Denne røde kjolen fra H&M..

Blå jumpsuit fra Zalando..

Herregud, må få gang på treninga! Sjekk den babybumpen som ikke er en baby.. 🙄

Men tror denne dressen (secondhand-funn, originalt fra H&M) seiler opp som en favoritt altså- selv om den ikke er i rødt, blått eller hvitt. Kanskje jeg kan låne et slips av broren min..?

Tror det blir suit up på meg, eller kanskje jeg må dele dagen opp i 3 forskjellige feiringer så jeg får brukt alle alternativene..? Herregud, stress- det blir nok ikke aktuelt 😅 Men nå vet jeg i hvert fall at jeg har noe å ha på meg denne dagen i årene som kommer 😇

Demon that I called angel

Just because you didn’t murder me

But you did not protect or save me either

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

You tied me up and left me with the devil

And now all I can think is..

Your wicked ways are on a whole other level

Still, I wonder where you’ve been

And why you can’t fill me in

So many questions, unanswered

Now my patience is wearing thin

And you had my heart racing

It wasn’t love, it was fear

Hell is all too real to me now

You know, you took me there

You always take me there..

Your choice to show your face again

broke my mind more than madness could

I don’t know why you had to resurface

Why you couldn’t leave me alone when you should

I seem to make you nervous now

Maybe you understand I might forget, but I do not always forgive

I, too can be dangerous

By now I reckon you know

Unlike you

I’m not afraid to put it on show

I lured myself into this illusion of lust

But when I analyze now I see clearly

And every illusion, every fantasy

Crumbles into dust

I wrote you a letter

I may never mail

Place the blame that belongs around your weak neck

Not to break or even shake you

The way you sometimes do

I see now

I’m built so much stronger than you

I can carry so much of the weight you can’t put up with

I can deal with so much more pain than you can stand

And in the end, I get it now

That between you and me

I am so much more of a man

And I could never sacrifice

someone else, the way you can

I never loved you

Never needed you, I’m better off alone

You burned all evidence, you burned every map

and still I found the way back home

I can bleed out every feeling for you, flush it down the drain

I forgot all about you one time, I can do it again

Demon that I once called angel

Just because you did not murder me

and yeah, you should fear me now

I am, and I was

So much stronger than you’ll ever be

I can take charge, and discharge the lust

I can wipe the tears from my eyes and see clearly now

Every illusion, every fantasy

Hell, even the memory of your face

I can let it all crumble into dust

Det er SÅ fiiint ute nå, og jeg elsker det. Har gått tur hele dagen omtrent, både alene og med firbeint selskap.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Blir ikke finere enn trær i full blomst tror jeg..

Vel, mamma sin hage er ganske on-point for tiden..

Mitt favoritt-tilbehør for tiden er disse solbrillene jeg fant på en outlet til 50 kr, haha.. Alle synes de er rare og lurer på hvordan jeg tør å gå med dem i offentligheten, men jeg elsker dem?? Føler de er veldig sånn «Tell me you’re the crazy aunt without telling me you’re the crazy aunt»- og det passer jo perfekt 🤪

En annen ting jeg synes er morsomt: Broren min spurte meg for en stund siden hva jeg drev på med for tida. Og det eneste jeg hadde å meddele var at jeg driver og leser gjennom engelsk-ordboka for å utvide ordforrådet mitt.. Og da sa han «Å ja, det var en annen jeg leste om nå nylig som også gjorde det».. Og jeg bare: «Tenker du på Eminem, kanskje..?» Og han sier «Neeei. Det var faktisk en seriemorder…..» 😅 Altså, jeg så ikke den komme, jeg trodde vel at han skulle bli litt imponert eller noe for at den ubrukelige søstera si faktisk gjør noe som er litt fornuftig- også kommer DET svaret, haha. Hahahaha… Huff 🤷‍♀️ (Sikkert bare jeg som synes dette er så morsomt- har ikke vært så mye å le av i det siste.)

Fikk med meg Eurovision i går også, fordi vennene mine ville se det. Synes Ukraina var en verdig vinner, ellers kan jeg bare si at det opplegget der er ikke heeeelt min smak, sånn for det meste. Hadde Norge vunnet med den banana grandma-låta si, hadde jeg bytta statsborgerskap tror jeg. Sorry, not sorry!

Når det gjelder mine egne tekster, så sitter jeg på mye «aggressivt» materiale, og jeg føler kanskje jeg har vært litt vel ego på den kreative fronten i det siste, og bare posta alt jeg vil der jeg spytter fra meg.. Kanskje jeg bør roe det litt..? Jeg vet ikke. Jeg vil ha full frihet når det kommer til det kreative, og da orker jeg ikke å tenke så mye over at jeg eventuelt trør noen på tærne. Men jeg kan kanskje bli litt bedre på kryptering.

Ellers gleder jeg meg til å feire 17 mai, for første gang siden jeg var kid. Men jeg vet ikke hva jeg skal ha på meg.. Har for mange alternativ, for en gangs skyld!

Håper helga har vært fin 🌹

Måtte bare trøkke ut en siste kreativ shit for dagen..

The great thing about being scared of anything and everything-

Is all the opportunities it creates for one to be brave.

So this battle was lost

I had to resign, it came at too high of a cost

There’s some cases in life you just can’t push through

It’s so hard for me, all these things that seems so easy to do

It gets such a Mission Impossible

When the doubt and the fear always gets the best of you

Okay, this one got me knocked out

Spent some time lost in self-doubt

But now it’s time to brush off the dirt and shout

Back on the horse again, dumb rider

I’m so grateful for each chance I get

and each time it doesn’t work out

it hits like a bullet in my self-respect

There’s nothing I want more

than to kick in all these locked doors

But it’s so hard, when you got zero self esteem

These simple, small things- they’re not as simple and small as they seem

Ok, so this round I couldn’t get through

But now I gotta sign up for the next, if I could just figure out what I actually can do

I know it seems so easy for you..

You don’t get why I go down like this, and why I’m now all broken and blue

And you probably look at me and really doubt now

That’s why I gotta get up and shout now

Back on the horse, dumb rider!

Fine hesten til Sneskavla 4H i Båtsfjord ❤️ Takk for lånet for sånn.. 6 år siden 😅

Kanskje ikke lov å si dette som nordmann, men jeg synes alltid det er litt vemodig å pakke bort vinter-garderoben. Adjø til komfortable og varme og heldekkende plagg, å si hallo til shortser og singleter og bikinier er ikke like lett for alle- det har aldri vært lett for meg i hvert fall. Og selv om det i år- endelig, major progress! Føles littegrann lettere, og jeg tror jeg er klar til å være mer komfortabel med egen kropp, så er det fortsatt en del av meg som ikke er sånn.. Supergira på det heller.

Har du aldri sett i speilet og fått massiv angst, og ikke aner hva jeg snakker om, så bra for deg. Ingen burde jo føle det sånn, men det er vi dessverre mange som gjør, og herregud som jeg føler med spesielt de unge jentene som vokser opp med plastiske kirurger som herjer med selv de genetisk «heldigste» jentene (jeg tror faktisk ‘pretty priviledge’ ikke er noe særlig privilegium i det hele tatt lenger for herregud så vakre vi burde være etterhvert og det stopper jo aldri??) og sosiale medier der alle som blir noe stort skal se perfekte ut og helst en kirurg’s versjon av ‘perfekt’.

Men faen heller, denne sommeren skal jeg ta med strekkmerkene og de ekstra kiloene mine og pupper som ikke er faste og alt det andre jeg har hengt meg sånn opp i tidligere ut i sola og på stranda, og jeg skal IKKE tenke mer på de greiene der enn jeg må (og jeg må faktisk ikke, så dere får 1 minutt, devaluerende tanker, that’s it damn it!) og jeg håper noen som trenger det legger merke til at ‘hun der var jammen ikke mye perfekt, men fy faen så glad og komfortabel hun ser ut likevel’, for vi påvirker hverandre jo, og jeg vil ikke være med på at vi alle skal være feilfrie og picture perfect. Jeg har i hvert fall endelig innsett at å jage etter det der er en blindgate, for det er et helt uoppnåelig ideal.

Nå har den lettkledde sesongen enda ikke kicket inn full force her jeg bor i hvert fall, så jeg kan ennå gå rundt i denne herja og mishandla (jeg tente faktisk på den en gang, når jeg var på tvang på psyk, men den overlevde, og det er ikke engang det verste den har vært gjennom 😅🙄) favoritten min av en fuskepels.

Jeg må ta tak i livet mitt snart, men jeg har trengt noen dager til å bare være lei meg for at jeg ikke fikk til denne siste jobbmuligheten min.. Jeg vet jo at jeg mest sannsynlig vil gå på trynet igjen, og at den dårlige selvtilliten min vil fortsette å sabotere for meg. Herregud, så gjerne jeg skulle hatt talent for noe her i livet, det hadde gjort det lettere å sikte meg inn på noe.. Men jeg har jo ikke det. Og da må jeg jo nesten klare å stå i det å være en dårlig nybegynner i alt jeg foretar meg- men jeg fikser det jo ikke 🥺

Og da kommer jeg ikke videre heller 😔 Fuckadoodle! Ja ja, ønsker alle en fin helg i hvert fall 🌹 Jeg må klekke ut noen viktige ting jeg kan gjøre til neste uke, nå er det stopp på å sitte hjemme og sørge over mitt siste tap. Back on the horse again, dumb rider! Nå skal jeg bort til en kompis og spise opp godteriet hans, håper det vil gi meg den dårlige samvittigheten jeg trenger for å komme meg på trening i morgen- jeg MÅ begynne å presse meg litt der!

Ps. Føler nesten jeg må komme med denne uttalelsen etter to stripper-låter på rappen: Jeg har ikke jobbet som stripper (har fått noen tilbud om oppdrag, men sagt NEI, er rimelig sikker på at om jeg hadde gjort det så hadde folk krevd pengene tilbake, for det er ikke mye perfekte silikon-pupper her i gården 😅 OG tro det eller ei, men jeg har aldri tatt noe opp i nesen heller- SÅ VEIT VI ALLE DET 😇