Ett style-hack jeg har skjønt siden jeg er kort: Stapp skjorta ned i buksa, får hobbitbeina mine til å virke liiitt lengre 😅
Dette må være de søteste skoene jeg noen gang har eid.. Ballerinas fra Anna Field/Zalando til litt over 200 kr.
Prøver å lære meg litt mer diskrét sminkelooks, min indre dragqueen pleier å ta over, men jeg tror jeg klarte det i dag?? 😅 Og jeg elsker disse sommerfugl-spennene fra Wish!
Solbrillerfunnet brukt på Ebay, fra Versace.
Nå skal jeg dra til gjengen min, det er sol ute og jeg føler for å leke og herje med favorittgutten min på 4 år 🥰
In 2014 I lost my mind for the first time. The scenarios that played out in my head were terrifying. For a long time I thought they were real memories I had suppressed, and I was desperate to get the full story, to get the truth. Every time I went into madness after that, I thought I’d at least get that, but it never happened. Eventually I had to- for the sake of my own mental health- just let it go and label it all as «sick thoughts». There’s a room in my head I’ve locked the door to, and I never want to enter it again.
Anyway, I deleted the majority of content on this blog a while ago, and I thought this song was lost forever. But I discovered that I had posted it on my instagram, and after some thought I decided to post it here again. I no longer believe every word of it, but it helped me move on. I was either way a child that carried a lot of weight, and it did break me at times. It still does. But I made it this far. This is for everyone that carries a damaged child inside of them. May we all heal ❤️
Cry, little angel..
Don’t be ashamed of your tears
Or sucking your thumb
to comfort you or cope with your fears
✨
It’s alright little angel
You can’t see me but I’m right beside you
I travelled through time
And in time I’ll save you
✨
See kiddo, you’re a stranger in a scary world
And you don’t know it but you’re a brave little girl
I can’t tell why they hurt you
To the point where they almost murder you
I can only suffer with you
Oh, I suffer with you
✨
I travelled in time
to witness what they put you through.. So you can forget for a while
Don’t you worry, angel
You can’t see me
but I’m here for you
I travelled back in time and in time I’ll guide you.. Wherever you want to go
✨
I’ll shelter your ears for the lies they tell you. Whisper from the back of your mind when they ring true.
Listen; I will never let myself betray you.. Even in times when it seems like I do.
✨
When I’m ready we will unite and become one. And then.. Then I’m coming home. I’ll keep you safe inside me and when we die we die together
✨
For I am… You
And you are who I’ll be
The reason I’ll always keep the child in me
✨
Sleep little angel
I’ve waited in time
to set you free
✨
Little child soldier
For you the war is finally over
I’ve waited in time so you can live within me
Oh brave child soldier
For you the war is finally over
Thank you for your bravery Now sleep safe and sound inside of me
Ville egentlig ikke ha sånne hverdags-innlegg her mer, men det er litt greit å lufte hodet før jeg skal legge meg (dagens største challenge, det 🙄) så dette får bare bli dagens andre innlegg i den kategorien da.
Det har vært en fin dag, etter noen litt kjipe, med mange nyttige samtaler og nå har jeg sånn ca. en rute fremover jeg vil følge. Det har jo vært et nederlag med tanke på jobb som ikke har fungert som jeg skulle ønske, men samtidig så er det godt at jeg i hvert fall har tatt en beslutning og jeg slipper mer dårlig samvittighet og skam for at jeg ikke mestrer det. Og jeg er stolt av at jeg klarer å løfte blikket og vil videre, for vanligvis så hadde jeg lett kunne gått inn i en dyp depresjon over det. Så det er jo fremskritt!
Jeg tenker også mye over relasjoner for tiden. Og for første gang så går det ikke utelukkende i hvor feil og dårlig jeg er, men jeg klarer også å sette ord på hva som er bra og ikke for meg, og hva jeg har behov for og ønsker meg. Jeg har levd hele livet og alltid prøvd å bøye meg etter det andre vil ha fra meg, og jeg tror ikke det er så mye people pleasing, det er mer at jeg alltid har følt meg utenfor, ikke god nok, ikke sett, hørt, respektert, forstått, eller likt, at jeg har opplevd mobbing og utfrysning og backstabbing, og jeg vil ikke at noen skal føle det sånn rundt meg når jeg vet hvor vondt det gjør. Og nå høres jeg sikkert veldig skrytete ut, men det har tatt lang tid å skjønne disse sidene av meg: Jeg har mye negativt, men jeg er veldig raus og forståelsesfull, jeg er rettferdig, og jeg tar hele pakken folk kommer med- the good and the bad, og jeg heier veldig på andre. Og jeg er veldig lojal. Og det har jeg egentlig ikke opplevd så mye tilbake.
Jeg skjønner jo nå at disse gode sidene mine har en verdi, at jeg har en verdi. Og jeg vil ha en viss standard på de relasjonene jeg holder nærmest hjertet mitt. Det skal være en balanse, man skal gi men også få lov til å ta imot. Ha lov til grenser, lov å si fra. Lov til å ha egne behov, og ta valg utifra det.
Jeg vil ha quality-time over quantity. Jeg er ferdig med å sosialisere så mye der man egentlig ikke sosialiserer en dritt, ferdig med å høre på lange enveis-monologer om ting jeg ikke interesserer meg for, og jeg er HELT ferdig med å være rundt rus. Det er faktisk ikke en interesse jeg har, ikke en jeg er interessert i å få meg, og folk som bare lever for det har jeg faktisk ikke noe til felles med.
Jeg er dritstolt over hvor prinsippfast jeg har vært som har vært inn og ut av rusmiljøet i flere år, mine verste år, uten at jeg har tydd til det der selv. For tro meg, det har blitt grundig trøkka opp i trynet mitt. Og jeg er vel den «fødte rusmisbruker» på papiret, med all min skam og skyld og all vond bagasje og følelser som har etset som syre i kroppen til tider, men jeg har klart å ikke velge det. Jeg er faen så stolt faktisk.
Men nå er jeg ferdig. Og jeg klarer heller ikke å ha så mye sympati lenger med voksne som tar valg helt frivillig og ender opp i en vanskelig situasjon (snakker om alle som gjør det her, rusavhengig eller ei) og ikke klarer å ta et fnugg selvkritikk, ha et snev av selvinnsikt, eller som skal sette seg i en uforbeholden offerrolle. Det er noen av de som har klart å «bli det de skal i livet» med tanke på ytre faktorer som utdanning og jobb og å få ting på stell, men de har ikke tatt tak i innsiden og de har ikke jobbet med seg selv, og det kan fort smelle i trynet ditt. Og jeg tror de slipper unna med å innse det, for de er jo så vellykka ellers. Da er det alle andre sin feil, alltid, og jeg blir faktisk litt matt av det. Voksne folk som ikke velger (for det er et valg!) å noensinne se innover i seg selv.
Og jeg tenker at jeg kanskje er litt heldig tross alt, som har alle disse diagnosene som har tvunget meg til å være brutalt ærlig med meg selv, og til å se alle de styggeste sidene mine, for det har aldri vært mulig for meg å opprettholde noe i nærheten av en perfekt fasade. Det har vært dritvondt, ydmykende, jeg har hatet meg selv nesten til døde, men fy faen som jeg har lært også! Og jeg blir jo aldri ferdig. Håper aldri jeg får det så komfortabelt med meg selv at jeg bare lener meg tilbake og sier meg ferdig. Forever a work in progress! Hva er meningen med livet ellers..?
Ok, ble langt bableinnlegg 😅 Avslutter på overfladisk vis.. Gi meg litt cred for å ha skrevet hele innlegget med disse klørne da!
Og jeg må oppdatere dagens outfit, for det har vært VARMT i Stavanger i dag 😅 Denne jakken er ett designer-bruktkupp fra Chloé, som jeg fant på Ebay for sånn..15-ish år siden.
Ha en fortsatt god helg da 🌹Jeg føler jeg burde lese over dette innlegget så jeg ikke har tråkka noen på tærne, men.. Kanskje noen tær har godt av å bli trødd på..? Bare tenker høyt, jeg. Så får noen bare bli fornærma, eventuelt. Har hørt det er det disse kommentarfeltene er til for- så bare sleng dritt tilbake da 😘
Herregud, disse filtrene er skumle.. Får litt lyst på fillers av dem, for leppene mine har mistet volum i det siste (begynner jo å dra på åra 😅) menneeeeh.. Skal ikke gjøre det altså. Tror jeg.
Og huden min blir aldri så jevn og glødende heller, men ja ja. Ett bilde uten filter, bare sånn at jeg ikke catfisher noen:
Dagens outfit:
Ventet i en evighet på at denne veska skulle komme på salg, fra Kurt Geiger/Zalando.
Og jeg har limt på klør igjen.. Fortrengt hvor irriterende det var, tydeligvis.
Døgnrytmen min er helt fucked, og jeg har en avtale i dag som må overholdes- så jeg har ikke turt å sove i natt. Jeg klarer ikke å fikse opp i det der, og det irriterer meg sånn!
Ellers, helg- og jeg har null planer, som vanlig. Men ender jo stort sett opp med å finne på noe likevel. Jeg burde kanskje begynne å planlegge mer sånn generelt, kanskje det hadde hjulpet på motivasjon..? Men man vet jo aldri hva slags dagsform man er i, sulten på sosialisering eller sulten på alenetid- jeg er oftest den siste.. Og jeg trives nå en gang best med å bare freestyle meg gjennom helgene og livet generelt, tror jeg.
Flere meter med tykk is, så glemmer man alt det som ligger begravet på bunnen
Alle de skarpe kantene på dritten som har blitt dumpa der, som man kutter seg på om man begynner å rote i det.
Jeg ville ikke rote i det lenger, jeg ville glemme og gå videre.
Jeg vet ikke helt om det lar seg gjøre.
Å aldri se tilbake.
Av grunner jeg ikke forstår, så er det fortsatt så jævlig vanskelig, det å se fram.
Fortid som kanskje ikke er fortid, fortid som kanskje bare er psykotisk rør, fortid som ble borte og dukket opp igjen årevis etterpå- eller var det bare hjernen min som klikka, ikke tenk mer på det for faen, ikke se tilbake, gå fremover for satan, selv om det bare er mørke og umulig å se hvor jeg skal, bare gå på- videre, vekk.
»Du er så treig, det går så seint med deg, du bruker så lang tiiid», ja jeg vet det, men skrur jeg opp tempoet, så vet jeg ikke om hjernen klarer å holde følge, og skjer dét så blir det i hvert fall full stopp. «Du må bestemme deg for noe, du må satse på noe, du må BLI noe» JA JEG VET DET, men det er så forbanna vanskelig for meg, bare det å være et jævla menneske og ha alle disse følelsene og tankene jeg må holde styr på, som jeg av og til ikke KLARER å holde styr på engang, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å bli noe på toppen av det lasset, hvordan skal jeg klare å bli noe mer når jeg ikke klarer å holde fast på sømmene mine engang, når jeg ikke klarer å la være å rakne fullstendig med jevne mellomrom. Hva feiler det meg, som ikke klarer mer enn det jeg klarer akkurat nå, nå som jeg klarer å tøyle hjernen og følelseslivet mitt og holde kontroll på tankene mine som når som helst kan bli bisarre og føre meg ut i galskap og inn på psyk, hva feiler det meg??
Jeg tenker på det stadig vekk, hvor malplassert jeg er blant min egen rase, det føles så feil inni denne menneskekroppen til tider, med denne alt for kompliserte og avanserte hjernen, herregud hva skal jeg med det egentlig, annet enn å gjøre feil og fucke opp og ikke fikse, jeg burde vært en stein i fjæra, eller et snøfnugg som bare smelter på noens tunge, hva som helst annet enn dette mennesket, som bare feiler og vakler og kollapser og eksploderer. Og svikter, den svir mest av alt, alle jeg svikter med disse kollapsene og eksplosjonene mine.
»Hvor går veien videre nå da» Jeg vet ikke, jeg har jo aldri noen svar på noe som helst, jeg tenker av og til at jeg bare må legge meg ned og dø, for det er så slitsomt at det er så mye jeg ikke får til, så mye jeg ikke tør, så mye som knekker meg (jeg burde være en tørr kvist du bare kunne brent på bålet) og mange dager (de fleste, hvis jeg skal være ærlig) står jeg opp bare for å legge meg igjen, fordi det er så forbaska mye tid til å tenke over og føle på at jeg ikke får til det jeg vil.
Dere er så flinke, alle sammen, og jeg skulle ønske jeg klarte å bare være bittelitt flink, men jeg finner det ikke inni meg, og jeg klarer ikke å late som heller.
Jeg tenkte det før, at det ikke spiller noen rolle at jeg går rundt som en robot. At jeg ikke har noen mening.
Jeg var litt usikker på om jeg skulle skrive dette, men jeg bare kjører på..
Jeg vet ikke helt hvorfor, men 17 mai har i mange år vært en veldig kjip dag for meg. På denne dagen har det av en eller annen grunn alltid truffet meg ekstra hardt at jeg sliter noe forferdelig og at jeg ikke har kommet meg noe videre. I 2018 hadde jeg et selvmordsforsøk, alle problemene mine virket helt umulige å løse og jeg orket bare ikke mer, jeg var så klar for å bare bli borte og ta all dritten jeg bærer på med meg i grava.
Men så er det jo sånn at selv om hodet vil dø, så gjør kroppen alt den kan for å overleve (og gud så forbanna jeg var for det når jeg lå på badegulvet og led, men hjernen gikk fortsatt ikke i svart) så jeg gjorde jo det da- overlevde altså.
Spol fram til i dag: Jeg har fortsatt alle disse problemene jeg ikke klarer å løse helt, men jeg har klart å akseptere at jeg bare må bære dem likevel- og det har gjort meg sterkere tross alt, å bære på tung bagasje. Og selv om livet mitt ikke er helt der jeg skulle ønske jeg hadde klart å tatt det, og selv om jeg nettopp har måtte takle et stort nederlag mtp. jobb, så kan jeg fortsatt si at jeg har gjort stor fremgang på mye, og det føler jeg stor takknemlighet og glede over. Livet mitt nå er for tiden flere gode dager enn dårlige, og lenge var det bare dårlige dager, så det er verdt så sjukt mye!!
Ok, nok deep shit: Denne dagen har vært fin, og dette minnet vil jeg ha i arkivet, for som nevnt- i mange år var dette dagen der nederlagene mine sved ekstra.
Jeg har vært med gjengen min i Bjergstedparken og lekt litt, før vi gikk til folkefest ved konserthuset. Jeg elsker at 17 mai også inkluderer andres kultur, så vi har spist tyrkisk mat og (nå røper jeg min mentale alder her, høhø) jeg har gnålt til Aillon at på 17 skal jeg ha is og sukkerspinn, og sistnevnte er jo ikke typisk 17 mai så jeg vet ikke hvorfor jeg har fått det for meg (annet enn at jeg mentalt er en drittunge fortsatt), men jeg fant det faktisk i en av bodene, wohoo!
Sukkerungen min ❤️
Vi har sett litt på toget, så dro vi videre til bestemor/oldemor. Og der fikk jeg tidenes sjokk når søskenbarnet mitt kom inn døra, for han har vært utenlands i flere år, og ingen visste at han var hjemme en tur. Så gøy ❤️
Og jeg traff denne firbeinte tanteungen min igjen, endelig! Harley har jo vært «min» for en periode, og vi er veldig glade i hverandre. Håper jeg får passe litt i sommer (hint som ikke er hint, hehe)
Rakk ikke sminke meg, eller låne slips, så det eneste av de norske fargene i antrekket mitt har vært blå sommerfugler i håret 😅 ALT jeg har på meg er faktisk kjøpt brukt eller arva, bortsett fra hårpynten som er fra Wish.
Tante sin isbjørn, som jeg kaller ham..
Passer meg perfekt med masse dyr på 17 mai, for jeg blir så rastløs av å sitte lenge for tiden, i tillegg til at jeg har skada det jævla halebeinet mitt 3 ganger det siste halvåret, så det gjør VONDT å sitte lenge. Veldig greit å kunne gå mye tur da. Så det har jeg også gjort.
Bare for å sementere min mentale alder, men shit, jeg har faktisk ikke spist IS i dag! Så det håper jeg at jeg kan gjøre med tanteungen min i morgen 😅
Håper alle har hatt en fin feiring i dag, og gratulerer med dagen 🌹
