Ok, jeg har hatt en veldig fin helg til tross for en dårlig start, jeg har klart å ikke rase tilbake til en tilstand der jeg er deprimert og suicidal. Har vært mye med de fine guttene mine (nevøene altså) og det har minnet meg på mer enn noe annet at jeg har mennesker i livet det er verdt å kjempe for å være den sunneste versjonen av meg selv jeg kan klare å være for. Og jeg vil jo være det for meg selv også.. Så jeg kan få mer ut av dette ene livet enn å bare hate det, hate meg selv..
Jeg tror at det som skjer nå, er en reaksjon på de endringene jeg har gjort i livet: Jeg har mer tid for meg selv, og jeg har ikke lenger noen som kan distrahere meg like mye som før, fra innholdet i hodet mitt som jeg trenger en pause fra innimellom. Men det er nok ikke så sunt å distrahere seg for mye fra sitt eget hode heller, det problematiske går jo ikke bort av den grunn, og man kan i hvert fall ikke holde fast på noe som ikke lenger er rett bare fordi man ikke orker å føle eller tenke de vanskeligste greiene.
Jeg må bare klare å gi meg selv pauser selv, ikke drukne i dritten. Jeg må klare å holde ut når tanker og følelser gir ubehag og smerte, og jeg kan la det skylle over meg, for så å gi slipp.
Stole på at det kan gjøre intenst vondt for en stund, men så går det over. Og selv om det blir bekmørkt til tider, får du se lyset igjen. Det kan låse seg helt, men gi det tid så ser du klarere, ser muligheter, ser at det finnes håp.
Noe av det vanskeligste for meg, er å stoppe min indre kritiker fra å bli nådeløs og grusom når jeg når bunnen. Det er vel derfor jeg NÅR bunnen. Å ikke plukke meg selv fra hverandre og dømme alt med meg for verdiløst, og ikke fortelle meg selv at jeg vet at jeg kommer til å mislykkes med alt jeg kommer til å foreta meg i fremtiden. Det vet jeg jo faktisk ingenting om. Derimot vet jeg med rimelig stor sikkerhet at hvis jeg klarer å gå fremover med en sunn dose selvtillit, så øker jeg sjansene mine til å lykkes betraktelig. Og om man feiler med en sunn dose selvtillit, så blir det mye lettere å prøve på noe nytt.
Det er bare det at jeg har levd hele livet med en indre kritiker som får alt for mye plass, og det er vanskelig å skvise inn plass til en stemme som er mer empatisk.
Jeg tror kanskje jeg skal begynne å ta meg selv på det hver gang jeg slutter å snakke til meg selv høflig. For hvorfor skal man ikke utvise normal folkeskikk mot seg selv? Jeg hadde aldri kritisert noen andre på den måten jeg kritiserer meg selv, og selv om man må og bør gi selvkritikk, så går det vel an å holde det konstruktivt. Det hadde jo vært helt grusomt om noen andre hadde sagt til meg at «Det du forteller meg nå, gir meg lyst til å bare gi opp og ta livet av meg selv», men det er jo ikke så mye bedre å snakke sånn til seg selv heller!
Jeg må øve på det.
Fra blablabla og over til antrekk og makeup:
Håper alle har hatt en fin helg 🌹Dette blir siste uka mi i gode gamle Noreg før jeg drar til Hellas med damene mine, wooop! Da vil jeg i hvert fall være godt selskap, så skal ta kraftig tak i mentaliteten min fremover.
Det har vært relativt fredfullt og stabilt i hodet mitt over lengre tid nå, men i går kveld kom jeg hjem og det bare raknet fullstendig. Tankene ble bare mørkere og mørkere, jeg begynte å stille meg selv en haug med ubehagelige spørsmål jeg ikke klarer å svare på, hvor skal jeg gå videre nå og kommer jeg til å klare å ta de stegene jeg må, er alt helt håpløst, hvorfor gjør det så vondt, jeg orker ikke å ha det sånn her, vil jeg egentlig bare dø og bli ferdig med livet?
Det er lenge siden jeg har tenkt og følt på det, at jeg ikke vil leve mer. Jeg trodde jeg hadde nådd et stabilt punkt der jeg bare vil fremover, og plutselig ble det mørkt og trangt i hodet mitt igjen, og alt jeg klarte å tenke var skal det være sånn her, så vil jeg ikke mer.
Det er så vanskelig, når du sitter der alene midt på natta og alt bare snører seg sammen og låser seg, og kroppen blir full av ubehagelige følelser man ikke klarer å bli kvitt.
Når det barnet du var tar over den voksne kroppen din, og du blir den lille ungen igjen som ikke føler seg sett, forstått, som ikke vet om det er elsket, som ikke vet om det har en verdi. Når du ser tilbake på livet og begynner å lure på om de følelsene noen gang kommer til å gi slipp for noe bedre, om du noen gang klarer å hele deg selv og alle de ødelagte delene av deg, eller er du dømt til å leve hele livet som dysfunksjonell og ødelagt. Klarer jeg å fikse meg selv? Vet jeg hvordan jeg går fram for å bli en sunn og reflektert voksen som klarer å lappe sammen delene som gikk i knas?
Det siste året har jeg vært innbitt på at det skal jeg klare, jeg skal i hvert fall bruke livet på å jobbe med meg selv. Men jeg har fortsatt øyeblikk der jeg tviler og vakler, og i går varte det jævlig lenge. Jeg klarte å sovne til slutt, etter å ha fantasert at jeg skjøt meg selv i hodet og at den døde kroppen med en hjerne som hadde blitt blåst ut av skallen lå spredt utover bakken, den jævla hjernen som der og da bare tenkte destruktivt og gjorde meg vondt, og alt jeg klarte å tenke var en dag dør jeg, og da kan jeg ikke tenke noe som helst mer.
Alle tankene og minnene som jeg ikke kan dele med noen andre, som jeg har skjønt og akseptert at jeg bare må bære med meg til grava, av og til gir det meg trøsten jeg trenger at de ikke skal være for evig. At de dør sammen med resten av meg.
Faen, jeg vil ikke være der igjen. At jeg fantaserer om å dø før jeg sovner, at alt jeg vil er å sove, for alt jeg egentlig vil er å dø, det er ikke noe liv, det er bare vondt. Og ingen vil vel ha det vondt. Og jeg vet jo også at når jeg har det sånn, så er det vanskelig å være noe for noen som helst, jeg trekker meg vekk fra alt og alle, det blir bare plass til smerten og tankene om å unnslippe smerten. Så mange år av livet mitt har vært det der, hvem vet hvor mange år jeg har igjen, hvor mye tid jeg har igjen på å prøve å bli noe mer, få til noe mer, bli det menneske jeg vil være. Jeg vil ikke ofre mer av tiden min på å være en fange i mitt eget mentale helvete, der det ikke er plass til vekst, ikke er plass til håp, ikke er plass til noe som gir lys.
Jeg skjønner jo at selv om jeg har kommet et stykke på veien, så betyr ikke det at jeg har noe fripass fra mørke og vonde tanker og følelser. Jeg må bare stå i det når jeg synker litt ned igjen, og se opp og frem, og ta de stegene som trengs for å klatre oppover igjen.
Jeg må ta noen steg for å klatre opp igjen. Og det er jo skummelt og innebærer garantert ubehag, men sånn er det nå en gang.
Bare ikke stopp nå.
Barndommen min var fullt av vanskelige følelser jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere, og selv nå som voksen er det vanskelig til tider, det å håndtere egne følelser, og å holde styr på egne tanker. Men jeg er voksen, og har lært mye som gjør meg bedre rustet til å stå i det nå, enn når jeg var ny i livet.
Det kan være vanskelig av og til, å se innover i seg selv og se hvor mye av meg selv som er dysfunksjonelt og mangelfullt, og hvor mye jeg har å ta tak i. Men jeg tror det er viktig å minne seg selv på at de fleste har noe, at det er en veldig menneskelig og normal ting egentlig. Man er ikke et vrak av et menneske av den grunn.
A work in progress.
&
Progress, not perfection.
Jeg skal jobbe videre, og jeg skal ikke gi opp. Døden blir det endelige stoppet uansett. Før det vil jeg leve.
So many of the best people I know, experienced bullying at some point of their lives. This is for them. This is for all of you. Just because they said it, doesn’t mean it’s true!
Barbiecore pink er visst 2022’s største trend når det kommer til farger, og jeg synes det er gøy å bruke når det kommer til makeup. I tillegg er det en enkel farge å matche på lepper og øyelokk 🤡 (Bruker ikke sminke på huden lenger så beklager for ujevn hudtone, kviser og den JÆVLA pigmentbarten jeg får hver eneste sommer. Arghhh)..
Jeg driver jo å skriver etter en oppsatt track-list, men nå er jeg litt lei faktisk. Eller kanskje ikke lei, men jeg savner å skrive mer spontant. Og kanskje litt mer mørkt.. Men nå er jeg kommet til spor 10, så jeg kan ikke gi meg nå. Snart ferdig jo!
En ting jeg definitivt er drittlei av, er et liv nærmest blottet for faste rutiner og noen form for holdepunkt. At jeg ikke har noen funksjon i samfunnet, at jeg bare.. Er her. På akkurat dette punktet er jeg lei av å være en lost soul. Klarer meg uten drømmemann/dama og familieliv, har endelig akseptert at jeg ikke må ha en lang og krevende utdanning for å ha en verdi, men faen heller.. Jeg må gjøre noe. Og nå som jeg vet hva jeg har lyst til å gå for, kommer jeg til å bli helt knekt hvis det ikke lar seg gjøre, tror jeg.. Så jeg må finne en plan B også. Kanskje en plan hele alfabetet gjennom, heh.
Nå skal jeg prøve å skrive låt nummer 10, og hvis ikke det går tror jeg at jeg tar et avbrekk fra hele prosjektet og skriver noe skikkelig mørkt og dystert og støtende som bare faen.
Jeg besøkte bestemor i går, og hun hadde en sekk med klær etter søsteren sin jeg fikk gå gjennom. Jeg har jo nok klær, men alt jeg prøvde omtrent ble møtt med «Den er deg!», «Den er din!», og da ble det sånn da 😇
Cardigan i mohair, så myk!
Denne dressy jakken er tidløs og noe jeg kan bruke hele livet.
En denimjakke er vel også for en tidløs wardrobe-staple å regne..?
.. Ooog en denimvest..
Vises kanskje ikke på disse bildene, men stoffet på denne kjolen er fantastisk, shiny og satengaktig, med glitrende knapper på ermene. Jeg lurer litt på om jeg skal sy den kortere, men kanskje greit å ha en skikkelig tekkelig kjole i garderoben også 😅
Tror denne dressjakken er favoritten min, den er liksom en skikkelig klassisk typisk britisk tweedjakke, men med print av roser all over. Love it!
Jeg tror det som er så gøy for meg med å gå gjennom arveklær er at man kan finne ting man aldri hadde kommet på å kjøpe selv. Jeg har nok en tendens til å gå etter mer ‘spesielle’ plagg, og er ikke så god på basics eller klassikerne alltid.
Så håper jeg noen går på skattejakt blant mine klær når jeg dør. Synes det er fint å tenke på at noen kanskje får glede av de samme plaggene jeg har hatt glede av.
Ok, fra tanker om død til tanker om fremtid: Jeg har funnet ut hva jeg har lyst til å prøve meg på fremover, og håper inderlig det lar seg gjøre.. Jeg har startet prosessen i hvert fall, og krysser alt jeg har for at det går.
Og jeg har jo hatt veldig lyst til å reise på ferie med noen av favorittene mine i høst. Og i går kunne jeg endelig trykke ‘bestill’! Så om det ikke skjer noe uforutsett nå, så blir det Hellas på oss i slutten av september. Jeg er så glad! Tror nesten alle tidligere reiser så har jeg vært en eller annen grad av deprimert i forkant, og vært i tvil om jeg klarer å ha det bra på ferie.. Nå gleder jeg meg bare. Det blir første utenlandsferien jeg har sammen med Lykkepilla mi, og det er ingen andre jeg har det så gøy med, har så mange interessante samtaler med, eller som jeg kan tulle og le med som jeg kan med deg.. ❤️ Vi har fortjent dette, og vi skal ha det fantastisk 👊🏼
Nå skal jeg feire bursdag, gratulerer med dagen til verdens skjønneste og klokeste lillesøster 🥳
Jeg har gått gjennom bilderullen min på jakt etter sommerens makeup looks, og her er det jeg fant.. (Må legge til at jeg har vært veldig konsekvent med faktor 50- så TAN har jeg ikke blitt 😏)
Er det en sesong det er lov å kjøre på når det kommer til sminke, er det sommeren- Har jeg tenkt i hvert fall 😅 Er litt skuffa over meg selv at jeg ikke har dratt på mer faktisk, har så mye crazy når det kommer til farger og glitter i sminkesamlinga at jeg burde benyttet anledningen bedre. Men det finnes jo egentlig ingen regler når det kommer til makeup, gjør det vel. Så kanskje jeg skal ta helt av nå utover høst og vinter..? Er det en tid man trenger litt ekstra farger og glitter, så er det vel da 😅
Jeg har gått mest sminkefri da, tro det eller ei. Blir jo fort sånn når man skal hoppe i havet eller svette under sola.
Jeg ser på sminke som leketøy som er akseptert for oss voksne, og jeg tror de fleste vet det nå: Denne kidulten liker fortsatt å leke! Så ja. Sånn er det. Don’t come for me and my makeup collection please 😅
Og jeg har veldig lyst til å en eller annen gang få tatt en utdanning innen makeup, men det er noen ting som må klikke litt mer på plass først.. Kryss fingrene for meg, og dette punktet på bucketlista mi 😅
I dag er hele antrekket secondhand. Fra jakken og genseren som jeg fant på Fretex, buksa og veska er brukt fra Ebay, og hatten fikk jeg av bestemor, den har tilhørt en av naboene hennes.
Genseren var det mamma som fant, og bare «denne må du prøve, den er så deg», og jeg bare.. Nei, men så la hun til at det er insekter på den, og jeg bare.. Ok. Elsker søte eller rare detaljer. Som denne bia 🐝
Og før noen føler for å kommentere at jeg ser ut som en rik pensjonist- den kommentaren har jeg allerede fått, så det er ikke verdt bryet. Haha 😅 På den positive siden kan man altså etter denne kommentaren å dømme, se rik ut selv om man handler brukt, om noen skulle være opptatt av sånt 😉
Jeg har hatt en veldig koselig helg med favorittene mine, god mat og gode samtaler. Mer gira på høstferie med damene mine enn noen gang, så jeg sitter og oppdaterer restplass.no hele tiden.. Håper det går i boks. Synes vi har fortjent det nå, hele gjengen.
Er så glad for at jeg fikk passe Harley akkurat nå. Det har alltid vært lettere for meg å forstå dyr enn det har vært å forstå mennesker, og jeg tenker ofte at jeg må ha vært født inn i feil art. Men dyr ER jo ofte mindre kompliserte enn mennesker.. Og de er ofte lettere å holde fornøyd også. Og jeg vil jo egentlig bare det. Klare å gjøre noen fornøyd. Så takk for deg, Harley. Takk for at du alltid er glad for se meg, alltid logrer så glad når vi går tur, lar meg klemme på deg og kose med deg. Tror ikke jeg kunne fått en bedre terapeut akkurat nå enn han karen her.
Jeg tenker av og til at jeg kanskje burde skaffe meg min egen hund. Samtidig er det liksom noe jeg allerede har gjort, 14 år med familiens hund og etter det passet jeg alle hunder jeg kom over når det var behov for det, og gjør det jo for så vidt fortsatt. Jeg tenker også litt sånn at nå er det på tide at jeg jobber med menneskelige relasjoner, for jeg vet jo at jeg får til de fleste dyr, men mennesker er fortsatt i stor grad en skummel og uforståelig gåte jeg enda ikke har knekt. Og jeg vil gjerne knekke den. Jeg vil i hvert fall at det ikke skal være skummelt lenger. For alle mennesker har jo noe som er fint ved seg, og jeg har vel aldri regelrett angret på at jeg har blitt kjent med noen som helst. (Jeg skulle ønske jeg ikke hadde endt opp i enkelte menneskers vold, men det er en annen sak. Og jeg hadde ikke akkurat noe valg heller.)
Ellers.. Det sosiale livet mitt har jo skrumpet kraftig inn, så jeg ser for meg at jeg kommer til å være irriterende aktiv her inne fremover.. Jeg trenger et liv, og jeg prøver å booke et møte angående hva jeg skal gjøre fremover. Jeg tenker mye på hva jeg skal gjøre fremover. Og jeg styrer veldig med den satans døgnrytmen min, og jeg føler ikke at jeg kommer noen vei egentlig. Jeg drømmer om å reise med damene mine på høstferie, og scroller mye på restplass.no Jeg skriver på ‘Songs for the lost souls’-prosjektet mitt, og det er mye mer givende og gøy enn forventet. Leker med tanken på å en dag kanskje spille inn hele greia og legge det ut på Youtube. En fjern tanke, men likevel. Og jeg har gått masse tur med Harley (og Lulu, siden jeg har vært hos mamma), og på disse turene tenker jeg egentlig ikke særlig mye, jeg bare babler masse med de firbeinte ungene mine (To logiske brister her, I know. Ikke er de unger og ikke er de mine. Vel, tre logiske brister hvis vi legger til det faktum at de ikke skjønner hva jeg sier heller..)
En litt søt morsom historie angående akkurat det: Jeg pleier alltid å hilse Harley og Lulu med “Heiiiia, ungane mine!”, og hvis Aillon, nevøen min er tilstede og hører det, så blir han alltid veldig indignert og sier fornærmet “De e IKKJE ungane dine! Det e EG som e ungen!!”. Det er like søtt hver gang, hehe.
Ellers håper jeg alle har hatt en fin uke! Jeg trodde vi var sånn midt i uka omtrent, og fikk sjokk når jeg fant ut at det var fredag i går. Gi meg et hverdagsliv så jeg holder styr på dagene, takk.. Og går dagene like fort for dere som faktisk har et liv? Jeg må få på plass livet NÅ, neste uke sitter jeg med gebiss og bleie på sykehjemmet. Føles sånn i hvert fall!
