Ligger bare her og stirrer i taket mens minuttene blir til timer. Ligger bare her mens rotet i leiligheten roper på meg, gir meg dårlig samvittighet. Ligger bare her mens meldinger og anrop tikker inn- orker ikke svare, gir meg dårlig samvittighet det også. Ligger bare her når jeg burde gått i dusjen for lenge siden, smurt meg inn med en velduftende bodylotion og sprayet på parfyme, kledd på meg noe presentabelt, smurt meg matpakke og stukket innom jobben jeg var så glad for å få. Men jeg bare ligger her, i joggebuksa og my little pony (den burde jeg gi til Fretex, snart 40 år som jeg er) nattskjorta mi, og stirrer i taket. Og lar minuttene bli til timer, og snart er dagen forbi.

Og tenker på livet som har gått, livet som er, og livet som skal komme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har vært en kamp, since day one, virker det som. Alltid har det vært noe som har skurret, alltid har det vært noe som ga klump i magen og høye skuldre. Alltid har det vært noe som ikke var helt som det skulle være.

Det var jeg som ikke var helt som jeg skulle være. Tankene som kunne bli så mørke, livet som svinget så voldsomt, følelsene jeg aldri fikk helt kontroll på.

Meg, det var meg det var noe galt med hele tiden.

Og jeg kan aldri bli rett, nå som jeg har den diagnosen jeg har. Som medisiner ikke får under kontroll.. Jeg kan aldri bli rett.

Og livet er dømt til å fortsette i samme fordømte spor..

Føler meg.. Tom. Jeg burde vært lei meg og grått tror jeg, men jeg er bare tom. Burde sørge over alle liv jeg ikke kan få, barn og partner jeg ikke kan ha, karrierene, jeg som alltid følte jeg måtte bli noe stort for å kompensere for hvor liten jeg følte meg.

Men jeg er ikke trist. Det er bra jeg ikke har partner og barn som må stå i dette sammen med meg, det er bra jeg ikke har en strålende karriere å ruinere. Bra at jeg ikke har et plettfri rykte og en glanset fasade som ikke tåler disse skamplettene.

Jeg har en jobb jeg var glad for å få, jeg må holde fast på den samme hva som kreves. Er bare redd for den søvnen igjen, at jeg ikke skal tåle presset. Jeg tåler generelt svært lite, og det hater jeg ved meg selv. Hvor pokkers sårbar jeg er.

Jeg må ta den dusjen hvert fall, og smøre meg inn med en velduftende bodylotion og spraye på en god parfyme, kle på meg noe presentabelt og svare på anrop og meldinger. Må starte der.

Men jeg ligger fortsatt bare her og stirrer i taket.

For ingenting virker å være noen vits når livet bare fortsetter i samme fordømte spor.

Jeg sliter med å sovne, og sliter enda hardere med å stå opp. Når alarmen går klokka 08 er det letteste i verden bare å snu seg rundt og sovne igjen. Hvordan i all verden skal jeg få meg selv inn i en rytme der det funker å gå på jobb,.? Jeg sleit jo med det samme før jeg ble syk også.. Dårlig søvn er nok en av grunnene til at jeg ble syk.

Tiden er i ferd med å renne ut for å fikse det, og det stresser meg. Det stresser meg også hvor lite motivasjon jeg har til å komme tilbake til hverdagslivet, hvis jeg skal være ærlig. Det frister så lite med buss i rush-tid eller stresse til trening etter jobb.. I over fire måneder nå har jeg gjort omtrent ingenting, jeg er så ute av det gamet som du kan få det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal ta det tilbake. Hvordan jeg skal få hjulene til å rulle igjen.

Hjelpe meg, blir helt matt bare av tanken. Dere skulle sett meg på Rema i går, mens jeg prøvde å klekke ut hva faen jeg skulle handle. Selv sånne helt hverdagslige ting er vanskelig.

Så er det vanskelig bare det å gå rundt i verden med hevet hode og ikke bøye nakken i skam, for det føles innimellom som om alle vet. At alle kan lese det i panna mi, hva som har feilt meg og hva jeg har sagt og gjort mens jeg var sjuk. Alle andre virker så jævlig normale der de bare går rundt på Rema eller hvor enn, og jeg har nettopp vært alt annet enn normal. Angst, det er vel det det er. Angst og spotlight-effekten. Ingen bryr seg om meg eller legger merke til meg, jeg vet jo det innerst inne.

Nei, jeg har ikke peiling på hvordan dette her skal utfolde seg på en måte som ikke blir helt krise. Ser jo for meg at jeg mister jobb og hele pakka. Må vel kanskje få forlenget den sykemeldinga, eller gradert den, noe hvert fall..

FAEN, at dette skal skje med meg altså.. At jeg skal ryke inn i psykiatriens klør gang på gang, vase rundt i galskapens rike, bli pumpet full av medisiner som jeg er sikker på at ikke gjør en dritt forskjell utenom masse uheldige bivirkninger, være innelåst på tvang i månedsvis før jeg kommer ut omsider og er helt kjørt. Faen at det må skje! Faen, faen, faen..!

Men nå har det skjedd, igjen, og hva annet kan man gjøre enn å deale med de kortene man fikk på hånda.

Not gonna lie, det føles fantastisk å ligge i min egen seng og vite at her skal jeg våkne i tiden fremover. I morgen skal jeg stå opp og eie dagen min selv, slippe å vente på stressa leger eller tvangsinjeksjoner i ræva. Så får det bare gå at det fortsatt hersker et salig kaos her, og at jeg ikke har all verdens energi å rutte med. Kjenner hode og kropp endelig får lande skikkelig igjen, at jeg føler meg rolig, ingen angst og stresset er borte enn så lenge. Nå slapper jeg bare av, og det er utrolig deilig.

Det er så deilig å være tilnærmet fri igjen! Føles som om jeg endelig kan puste ut. Ikke mer låste dører og å måtte spørre personal om å bli sluppet ut, blir jeg sulten i natt kan jeg gå ut på mitt eget kjøkken og fikse meg mat, jeg kan gå ut og ta en blås om jeg ikke får sove (kremt.. den røykeslutten har jeg en time-out fra, fant ut at det ble for meget akkurat nå), jeg kan gå turer med venner igjen når jeg vil, jeg har alle tingene mine på en plass (selv om jeg har aaalt for mye ting).. Jeg slipper å stirre i en hvit vegg og telle sekundene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Håper jeg våkner i morgen og har lyst til å stå opp. Håper jeg ikke våkner overveldet og paralysert, og bader i stress-svette. Håper godfølelsen varer natta gjennom.

Enn så lenge nyter jeg det.

God natt ❤️

Jeg er overført til tvang uten døgnopphold, noe som vil si at jeg i dag kunne pakke alt rælet mitt og vinke farvel til sykehuset. Må inn der til jevne samtaler og nye injeksjoner med den forhatte cisordinolen, men utenom det er jeg fri..

Og det føles utrolig rart og overveldende. Jeg kommer ikke akkurat hjem til et hjem i strigla orden, for å si det sånn. Her hersker et salig kaos og alt er ganske så kaos i hodet mitt også. Fikk en injeksjon med cisordinol rett før jeg dro, og merker jo hvordan den påvirker meg med en gang omtrent. Reduserer meg.. Skulle ønske jeg slapp den dritten nå! Jeg er ute av psykose, jeg trenger den ikke.. Men de er vel redde for tilbakefall. Ikke vet jeg. Burde jo spurt under utskrivelsessamtalen, men jeg ble helt blank. Noe som pleier å skje under sånne samtaler, hodet var fullt av økonomisk stress og hvordan jeg skal håndtere min nye hverdag.

Jeg tror ikke jeg kommer til å mestre det, jeg altså. Har ryddet litt på plass ting etter at jeg kom hjem, men det går jo faktisk ikke an å rydde i et hjem så overfylt som mitt er! Det blir bare mer rot og mer kaos utav det.. Og kom meg i dusjen og fikk vaska håret, og satt på en maskin sengtøy, men nå..

Burde vært på butikken og fylt opp kjøleskapet, men orker ikke ettermiddagsrushet der og dessuten er jeg helt blank på hva jeg skal handle inn. Så er det det økonomiske stresset, jeg vet ikke om det problemet blir løst opp i, så hvor mye kan jeg ta meg råd til..? Har jeg i det hele tatt råd til mat fremover?

Føler meg helt lost. Og paralysert igjen. Vil bare legge meg under dyna og sove, som stort sett er det jeg har gjort i det siste.

Men det løser jo fint lite.

Får se hva jeg har i kjøkkenskapet og om jeg kan fikse meg noe å spise, så får jeg ta turen på butikken i kveld. Og bare fortsette på prosjekt Rotehula, som altså er my home sweet home.

Står fast ved at livet er bråkete, krevende og masete og jeg er fortsatt mest lei av det, men jeg er nå en gang i live fortsatt da.

Should flip a switch and turn off my brain

I vowed not to let darkness reign

But it’s spinning out of control again..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

And I just can’t deal

I just can’t heal!

This overwhelming sense of doom

That’s all that I can feel..

And it’s spinning out of control!

All my defences broke down again

Drowning in the rain

I can’t find pleasure in anything

All I’m left with is the pain

And it’s spinning out of control..

And I just can’t deal

I just can’t heal

This all-consuming dread

is all that I can feel

And it’s spinning out of control

Jeg er så sint på meg selv.

Det ulmer og spraker i hele kroppen, brøler i hodet, kveler meg innenfra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg spretter opp og tenker at jeg må gjøre noe produktivt med sinnet mitt, men ender bare opp med å gå en runde i alt kaoset mitt, bli helt overveldet av alt sammen og går ut for å røyke meg kvalm før jeg finner veien tilbake til senga igjen. Og sånn går timene, seigt og alt for fort på samme tid.

Hvorfor må jeg bli sjuk i hodet med jevne mellomrom og la alt det gode jeg har bygget opp rakne i sømmene, hvorfor brenner jeg opp pengene mine på GIFT når jeg vet så mye bedre, hvorfor er jeg så passiv og skakkjørt og paralysert??

Kropp og psyke har vært gjennom en heftig krise  de siste månedene, jeg har blitt pumpa full av kraftige medisiner, jeg har blitt institusjonalisert, det tar tid å komme seg ovenpå igjen.

Kanskje jeg må gi meg selv den tiden.

Men argh, alt jeg ikke mestrer gnager på sjelen min. At jeg ikke spretter ut av senga på morgenen med solskinn strålende ut fra øya, at jeg ikke klarer å overholde løftene jeg gir meg selv, utføre planene jeg legger.

At jeg bare legger meg under den jævla dyna og ligger der og bader i stress-svette fordi jeg vet hvor krevende verden der ute er, alt som venter på meg, alle plikter og krav og stress og mas.

Og så blir du skuffa og lei deg for at jeg er sånn, men hva skal jeg si.. Skjønner du hva jeg går gjennom hver gang dette skjer med meg, hver gang sykdommen kommer for å voldta meg, skjønner du det egentlig..?

Hvor knekt og knust og redusert jeg er etterpå? Hvor lite krefter og energi som er igjen? Skjønner du det? Hvor mye det kreves å bare holde hodet bittelitt over vannet av gangen så jeg ikke drukner, skjønner du det?

Og jeg blir skuffet og lei meg jeg også, av at du ikke skjønner det.

Men må bare bite det i meg, snill pike-syndrom eller hva faen det er.

Elektrosjokk, kanskje jeg burde prøve elektrosjokk. Kanskje det er det som skal til for å vekke meg opp igjen.

Og så er det noen som får hukommelsestap av det, og akkurat nå hadde det vært en velsignelse.

De jævla minnene mine som plager og gnager og gjør meg sjuk igjen gang på gang, og som ingen, minst av alt legen min tar seriøst.

Og jeg vil sove meg bort fra alt, ingen drømmer, bare mørke og stillhet, til evig tid. Det er så drit å måtte våkne igjen, til alt som hjemsøker meg. Jeg kommer aldri til å bli fri igjen, fra noe som helst.

Er det fint å bare være død, pappa? Og bare ha den stillheten og mørke til evig tid? Jeg tolker stillheten din som et ja, jeg. Jeg tror det er fint der du er nå. Der ingenting vondt kan nå deg lenger.

Du hadde blitt knust, hadde du sett hvor skjebnen fører meg, hva den drar meg gjennom. Jeg er glad du i det minste slipper å se det. At du slipper å bli knust av meg.

Jeg knuser meg selv, pappa. I tusen små knas, som jeg aldri kommer til å klare å lime sammen igjen.

Føles det som nå, hvert fall. Men tiden vil gå, om døden ikke tar meg først, tiden vil gå, og jeg vil prøve å lime sammen bit for bit før jeg knuses på nytt.

Våkna klokka sju i morges, og da var jeg faktisk skikkelig våken også- noe som er sjelden vare til meg å være. Men så var det det pokkers røyksuget da, og hvordan i helsike man skal stå i det.

Så jeg snudde meg rundt og tvang meg selv inn i drømmeland igjen, og siden har jeg blitt der. Drømt den ene syke drømmen etter den andre, våkna og tvunget meg inn i drømmenes verden igjen gang på gang. Alt for å slippe å håndtere virkelighetens krav og prøvelser, som jeg faen ikke klarer å hanskes med. Jeg klarer det bare ikke!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Går inn på det rotete badet mitt og kommer meg i dusjen, er så sliten etterpå at jeg bare må gå å legge meg igjen.

Våkner omsider og innser at det ikke er fysisk mulig å sove mer, og da sprekker jeg. Slutta-appen teller 19 timer uten røyk, og nå krever kroppen påfyll. Jeg sprekker i det jeg bestemmer meg for at jeg skal løpe på butikken, bruker to minutter på å børste gjennom fugleredet av et hår og fjerne øyerusk, har det så forbanna travelt med å finne fram en fungerende lighter og lommebok og nøkler, kaver gjennom leiligheten og styrter ut døra. Står der omtrent skjelvende foran kassadama på Kiwi og stotrer rødsprengt og desperat fram hva jeg skal ha (Røyk! Gi meg røyk for helvete! Jeg sier det ikke sånn men hun kan sikkert lese det på kroppspråket mitt..)

Fyrer opp så fort jeg er ute av butikken (Krppen bare..-Aaaaah!) og røyker den ene etter den andre på den korte turen hjem, før jeg kan sette meg på terassen min og fortsette galskapen.

For dette er faen meg galskap. Og jeg vet hva jeg snakker om når det kommer til galskap..!

Har enda ikke ryddet en dritt, oppvasken står fortsatt, kroppen har ikke fått i seg næring i hele dag, men ingenting spiller noen rolle for JEG HAR RØYK.

Og fy faen så mislykket og svak jeg føler meg, men JEG HAR FORTSATT RØYK.

Aner ikke hvordan jeg skal redde inn denne dagen, hvordan jeg skal redde fremtiden min, aner ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal gjøre. Hjertet hamrer i brystet av nikotinsjokk, jeg er lettere kvalm, men det eneste jeg vet er at snart må jeg ut å røyke igjen.

Burde gått i gang med rydding, tatt oppvask, tømt søpla, handla MAT når jeg var på butikken-kjøleskapet er omtrent tomt og kroppen skriker etter påfyll av næring, men neida. Alt som opptar meg er den neste røyken.

Fanden ta dette liv. Fanden ta meg, det er jeg som er hele jævla problemet. Sukk..

Må bare skrive det av meg.

All gørra som sviver i hodet, bare spy det ut.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har tatt så mange røyk nå som jeg ikke trengte å ta, men som jeg tok likevel, bare for å gjøre noe, bare for å holde hodet og hendene opptatt. Sånn er det alltid med meg, røyker ikke bare for å stilne suget, røyker hele tiden fordi jeg bare føler jeg MÅ, ikke har noe bedre å ta meg til, blir overveldet av det som foregår inni hodet mitt eller rundt meg, fordi det bare er ren vane..

Jeg er en kjederøyker, en trøsterøyker, en sosial røyker, en glad røyker, en stressa røyker, en anledning for alt røyker..

Hjelpe meg så vanskelig det blir å slutte da. Når en hver situasjon eller humør krever en røyk.

Men jeg visste jo det. At det kom til å bli vanskelig. Og at jeg nok kom til å ryke på noen glipper.

Det gjelder bare å ikke la det bli en full blown sprekk, og gi opp totalt.

Klarte meg over to døgn uten å kjøpe røyk da, det er jo faen så bra. I dag glapp det skikkelig, men det var i dag. Nå har butikkene takk og pris stengt, skulle ønske det ikke selges røyk i dagligvarebutikker i Norge for det hadde gjort det så mye enklere om det ikke var så veldig tilgjengelig, og det gjør det jo umulig å holde seg unna fristelsen.. Og skulle ønske alle vennene mine hang seg på røykeslutt, for det hadde også gjort det veldig mye lettere 😅 (Unnskyld for at jeg har bommet så mye- dere må si NEI)..

Åh, jeg har så lyst til å klare dette! Å bli fri igjen, glemme hvordan det var å ha lyst på røyk, komme ut på den andre, friske siden av den stormen man må stå i for å nå dit.

Man må bare stå i det. Så enkelt og så jævlig vanskelig er det..

Gruer meg jo til å våkne i morgen, må innrømme det. Det er jo tilsynelatende alltid vanskelig for meg å starte dagen, men det er ekstra vanskelig uten røyken lett tilgjengelig. I morgen har jeg dessuten ingen kjekke planer for å få meg ut av senga heller, jeg må bare rydde og ta en diger oppvask. Og med rydding mener jeg at jeg må kvitte meg med ting. Og det er jeg særdeles dårlig på..

Men jeg kan ikke leve i dette kaoset mer! Hjemmet mitt var så koselig i starten, før man måtte tråkle seg vei blant poser og bokstabler og klær og sko..

Det føles helt mission impossible, begge disse prosjektene mine.

Men det er ikke det. Så skjerp deg, kvinnfolk.

Du har klart vanskelige ting før. Du har overlevd mye utrolig krevende og traumatisk. Du har reist deg etter hvert eneste slag livet har servert deg.

Jeg har en jobb, jeg har treninga, jeg har ordene mine og låtskrivingen- lidenskapen min i livet, jeg har venner og en fantastisk familie..

Du må ikke male alt så svart! Hev blikket når det låser seg i hodet, kikk opp på skyene eller stjernene. Du skal bare være her et øyeblikk før du må inn i evigheten igjen.

Det blir verdt det, å stumpe røyken for godt og å få hjemmet mitt i orden. Det blir faen meg så verdt det.

You got this. Try and try again.

Ja, sånn gikk det selvfølgelig. Etter noen timers liksom-død der jeg kunne sove meg bort fra røykesug og stress og problematiske tanker, stod jeg så klart opp bare for å gå på butikken å kjøpe røyk.

Den første og den andre smakte helt jævlig, som det alltid gjør når kjeften og lungene har fått en liten pause. Men så er det godt igjen, dessverre.. Den kjemiske stormen i kroppen roer seg, og aaaah.. Å stilne den stormen føles jævlig godt. For fy faen som den stormer når den står på som verst!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Åh, hvordan skal jeg takle dette? Hvordan skal jeg takle dette nå..? 

Det finnes aldri et rett tidspunkt å slutte på, heter det. Men akkurat nå står jeg i så satans mye, har så mye jeg må håndtere, føler meg allerede helt overveldet. Det kunne definitivt finnes bedre utgangspunkt enn jeg har akkurat nå.

Men når har livet mitt noen gang vært enkelt. Når har det noen gang vært stille sjø..?

Jeg vil bare gå å legge meg igjen. Vil bare krype under dyna og dra den over hodet og bli der.

*sutre sutre sutre*

Jeg klarer ikke røykeslutt! Jeg klarer ikke A4-døgnrytme! Jeg klarer ikke økonomiske problemer, hverdagslivet, jobb, trening!

JEG KLARER INGENTING! Ikke be meg om å mestre noe som helst, kjære livet, for jeg klarer ikke å prestere!

Jeg vil legge meg under dyna og bli der, isolere meg, slå av telefonen, drite i å møte mer opp på det jævla sykehuset, drite i medisiner, drite i å spise og drikke, bare ligge under den dyna til jeg faktisk dør.

(Men jeg kan jo ikke gjøre det. Da står politi og ambulanse på døra mi, og så må jeg være på sykehuset enda lenger)..

Livet virker helt uoverkommelig, altså.
Helt fuckings uoverkommelig.

Og jeg er så lei av det akkurat nå.

Snart går jeg tom for røyk igjen, snart begynner dét stresset også igjen, faen i helvete så lite lyst jeg har på det stresset på toppen av alt annet.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg går og tar en røyk.

Faen ta meg.

Herregud, jeg orker ingenting. Står opp bare for å høre senga kalle igjen.

Vært en bomtur på sykehuset, legen var der selvfølgelig ikke så intet nytt om utskrivelse. Faen, jeg trenger å vite at det blir en ende på det snart!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Røyke-slutt appen har snart telt 50 minutter, 50 skarve minutter og jeg føler meg allerede utsulta. At det er mulig..

Alt stress trykker meg ned ovenfra, skviser meg og jeg blir paralysert. Legger meg bare ned for telling, orker ikke ta tak i noe som helst. Alt virker helt uoverkommelig, fra oppvasken på kjøkkenbenken til telefoner som burde tas.

Ting som må fikses opp i, jeg makter ikke det. JEG trenger å fikses opp i først.

Jeg trenger å inhalere gift ned i lungene mine, skriker hjernen min. Jeg trenger trøst, støtte, håp! Og alt det prøver hjernen min å lure meg til å tro at jeg får fra en pakke sigaretter. Men etter den pakken må jeg ha en ny, og sånn fortsetter det hvis jeg ikke drar i den jævla bremsen.

Men fy faen som det suger. Abstinensene, apatien.. Suget som drønner gjennom hele kroppen. Fy faen så avhengig jeg er.

Jeg klarte ca 25 dager uten sigg en gang jeg slutta, og det suget var med meg hele veien. Det er så demotiverende at det tar så lang tid for kroppen å glemme, kanskje det aldri gir seg, savnet og behovet..?

Jeg vil på butikken NÅ, jeg vil ha en 20-pakning minst og jeg vil bare sitte ute å røyke opp hele jævla greia i en session!

Som om det løser noe som helst. Som om det liksom kommer noe produktivt ut av det.

I stedet legger jeg meg bare flatt ned med hendene foldet over brystet og later som om jeg er død.

Som om det løser noe som helst. Som om det liksom kommer noe produktivt ut av det.

Men akkurat nå er det alt jeg orker. Midt oppi alt jeg ikke orker..

Livet er jævlig bråkete, masete og kavete og stressende og belastende og akkurat nå er jeg drittlei av det.