Jeg besøkte bestemor i går, og hun hadde en sekk med klær etter søsteren sin jeg fikk gå gjennom. Jeg har jo nok klær, men alt jeg prøvde omtrent ble møtt med «Den er deg!», «Den er din!», og da ble det sånn da 😇

Cardigan i mohair, så myk!

Denne dressy jakken er tidløs og noe jeg kan bruke hele livet.

En denimjakke er vel også for en tidløs wardrobe-staple å regne..?

.. Ooog en denimvest..

Vises kanskje ikke på disse bildene, men stoffet på denne kjolen er fantastisk, shiny og satengaktig, med glitrende knapper på ermene. Jeg lurer litt på om jeg skal sy den kortere, men kanskje greit å ha en skikkelig tekkelig kjole i garderoben også 😅

Tror denne dressjakken er favoritten min, den er liksom en skikkelig klassisk typisk britisk tweedjakke, men med print av roser all over. Love it!

Jeg tror det som er så gøy for meg med å gå gjennom arveklær er at man kan finne ting man aldri hadde kommet på å kjøpe selv. Jeg har nok en tendens til å gå etter mer ‘spesielle’ plagg, og er ikke så god på basics eller klassikerne alltid.

Så håper jeg noen går på skattejakt blant mine klær når jeg dør. Synes det er fint å tenke på at noen kanskje får glede av de samme plaggene jeg har hatt glede av.

Ok, fra tanker om død til tanker om fremtid: Jeg har funnet ut hva jeg har lyst til å prøve meg på fremover, og håper inderlig det lar seg gjøre.. Jeg har startet prosessen i hvert fall, og krysser alt jeg har for at det går.

Og jeg har jo hatt veldig lyst til å reise på ferie med noen av favorittene mine i høst. Og i går kunne jeg  endelig trykke ‘bestill’! Så om det ikke skjer noe uforutsett nå, så blir det Hellas på oss i slutten av september. Jeg er så glad! Tror nesten alle tidligere reiser så har jeg vært en eller annen grad av deprimert i forkant, og vært i tvil om jeg klarer å ha det bra på ferie.. Nå gleder jeg meg bare. Det blir første utenlandsferien jeg har sammen med Lykkepilla mi, og det er ingen andre jeg har det så gøy med, har så mange interessante samtaler med, eller som jeg kan tulle og le med som jeg kan med deg.. ❤️ Vi har fortjent dette, og vi skal ha det fantastisk 👊🏼

Nå skal jeg feire bursdag, gratulerer med dagen til verdens skjønneste og klokeste  lillesøster 🥳

Jeg har gått gjennom bilderullen min på jakt etter sommerens makeup looks, og her er det jeg fant.. (Må legge til at jeg har vært veldig konsekvent med faktor 50- så TAN har jeg ikke blitt 😏)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Er det en sesong det er lov å kjøre på når det kommer til sminke, er det sommeren- Har jeg tenkt i hvert fall 😅 Er litt skuffa over meg selv at jeg ikke har dratt på mer faktisk, har så mye crazy når det kommer til farger og glitter i sminkesamlinga at jeg burde benyttet anledningen bedre. Men det finnes jo egentlig ingen regler når det kommer til makeup, gjør det vel. Så kanskje jeg skal ta helt av nå utover høst og vinter..? Er det en tid man trenger litt ekstra farger og glitter, så er det vel da 😅

Jeg har gått mest sminkefri da, tro det eller ei. Blir jo fort sånn når man skal hoppe i havet eller svette under sola.

Jeg ser på sminke som leketøy som er akseptert for oss voksne, og jeg tror de fleste vet det nå: Denne kidulten liker fortsatt å leke! Så ja. Sånn er det. Don’t come for me and my makeup collection please 😅

Og jeg har veldig lyst til å en eller annen gang få tatt en utdanning innen makeup, men det er noen ting som må klikke litt mer på plass først.. Kryss fingrene for meg, og dette punktet på bucketlista mi 😅

I dag er hele antrekket secondhand. Fra jakken og genseren som jeg fant på Fretex, buksa og veska er brukt fra Ebay, og hatten fikk jeg av bestemor, den har tilhørt en av naboene hennes.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Genseren var det mamma som fant, og bare «denne må du prøve, den er så deg», og jeg bare.. Nei, men så la hun til at det er insekter på den, og jeg bare.. Ok. Elsker søte eller rare detaljer. Som denne bia 🐝

Og før noen føler for å kommentere at jeg ser ut som en rik pensjonist- den kommentaren har jeg allerede fått, så det er ikke verdt bryet. Haha 😅 På den positive siden kan man altså etter denne kommentaren å dømme, se rik ut selv om man handler brukt, om noen skulle være opptatt av sånt 😉

Jeg har hatt en veldig koselig helg med favorittene mine, god mat og gode samtaler. Mer gira på høstferie med damene mine enn noen gang, så jeg sitter og oppdaterer restplass.no hele tiden.. Håper det går i boks. Synes vi har fortjent det nå, hele gjengen.

Håper alle har hatt en fin helg!

Er så glad for at jeg fikk passe Harley akkurat nå. Det har alltid vært lettere for meg å forstå dyr enn det har vært å forstå mennesker, og jeg tenker ofte at jeg må ha vært født inn i feil art. Men dyr ER jo ofte mindre kompliserte enn mennesker.. Og de er ofte lettere å holde fornøyd også. Og jeg vil jo egentlig bare det. Klare å gjøre noen fornøyd. Så takk for deg, Harley. Takk for at du alltid er glad for se meg, alltid logrer så glad når vi går tur, lar meg klemme på deg og kose med deg. Tror ikke jeg kunne fått en bedre terapeut akkurat nå enn han karen her.

Jeg tenker av og til at jeg kanskje burde skaffe meg min egen hund. Samtidig er det liksom noe jeg allerede har gjort, 14 år med familiens hund og etter det passet jeg alle hunder jeg kom over når det var behov for det, og gjør det jo for så vidt fortsatt. Jeg tenker også litt sånn at nå er det på tide at jeg jobber med menneskelige relasjoner, for jeg vet jo at jeg får til de fleste dyr, men mennesker er fortsatt i stor grad en skummel og uforståelig gåte jeg enda ikke har knekt. Og jeg vil gjerne knekke den. Jeg vil i hvert fall at det ikke skal være skummelt lenger. For alle mennesker har jo noe som er fint ved seg, og jeg har vel aldri regelrett angret på at jeg har blitt kjent med noen som helst. (Jeg skulle ønske jeg ikke hadde endt opp i enkelte menneskers vold, men det er en annen sak. Og jeg hadde ikke akkurat noe valg heller.)

Ellers.. Det sosiale livet mitt har jo skrumpet kraftig inn, så jeg ser for meg at jeg kommer til å være irriterende aktiv her inne fremover.. Jeg trenger et liv, og jeg prøver å booke et møte angående hva jeg skal gjøre fremover. Jeg tenker mye på hva jeg skal gjøre fremover. Og jeg styrer veldig med den satans døgnrytmen min, og jeg føler ikke at jeg kommer noen vei egentlig. Jeg drømmer om å reise med damene mine på høstferie, og scroller mye på restplass.no Jeg skriver på ‘Songs for the lost souls’-prosjektet mitt, og det er mye mer givende og gøy enn forventet. Leker med tanken på å en dag kanskje spille inn hele greia og legge det ut på Youtube. En fjern tanke, men likevel. Og jeg har gått masse tur med Harley (og Lulu, siden jeg har vært hos mamma), og på disse turene tenker jeg egentlig ikke særlig mye, jeg bare babler masse med de firbeinte ungene mine (To logiske brister her, I know. Ikke er de unger og ikke er de mine. Vel, tre logiske brister hvis vi legger til det faktum at de ikke skjønner hva jeg sier heller..)

En litt søt morsom historie angående akkurat det: Jeg pleier alltid å hilse Harley og Lulu med “Heiiiia, ungane mine!”, og hvis Aillon, nevøen min er tilstede og hører det, så blir han alltid veldig indignert og sier fornærmet “De e IKKJE ungane dine! Det e EG som e ungen!!”. Det er like søtt hver gang, hehe.

Ellers håper jeg alle har hatt en fin uke! Jeg trodde vi var sånn midt i uka omtrent, og fikk sjokk når jeg fant ut at det var fredag i går. Gi meg et hverdagsliv så jeg holder styr på dagene, takk.. Og går dagene like fort for dere som faktisk har et liv? Jeg må få på plass livet NÅ, neste uke sitter jeg med gebiss og bleie på sykehjemmet. Føles sånn i hvert fall!

It started with the rap and the rhymes for me, and I think that will always be my jam.

Still got nightmares about it

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dream about my teacher warning me

»If you miss out on more now, what do you think you’ll ever be»

I always knew that if I dropped out, I might just never find a way back to a normal life

Bye to the kids, the picket fence, the damn dog, being somebody’s wife

But life happens, life crashes, and life sometimes stabs you with a knife

High school dropout, I’m that high school dropout

I know everyone thinks it was an easy cop out

But depression hits hard, and it hits you fast

and you’d be surprise how long that shit can last

I was so damn young, but I got stuck

Yeah I got stuck in the past

My best friend called, she said «What the fuck is going on»

and after a while no one even bothered to blow up my phone

I guess they saw that the girl I used to be, she was gone

I was like a living dead, I was haunted in my head, and the friends I had they all moved on

High school dropout, I’m that high school dropout

and everyone probably thinks it was a cop out

but depression hits hard and it hits you fast

and it doesn’t help that when everything falls apart

Pretty soon all you are, is an outcast

Yeah, all I am is the outcast

I stressed myself the fuck out, ‘Cuz I knew that if I dropped out I’d lose it all

But you’d be surprised at how fast and how hard you can fall

I couldn’t get up in the morning, all I wanted was to die

I lost all my reasons, I no longer had a ‘why’

I wanted to die, and damn it I would even try

But what do you know, I failed at that too

What a shock, huh, I fail at everything I do

High school dropout, I’m that high school drop out

Everyone thinks it was an easy cop out

Nah, I just wanted to be cropped out

I just wanted to not exist anymore

I didn’t just close that door, I wanted to close every door

You lose all perspective when you are flat out on the floor

Depression hits hard, and it hits you fast

and you’d be surprised how long that shit can last

So I dropped out, I dropped out

and now I am the outcast

I’m the, I’m the outcast

High school drop out, but I’m still alive I guess

Soon 35, still trying to figure out this mess

I guess not a lot of people would call this success

Then again, I kinda do

After all I’m the only one who knows

all the shit I’ve waded through

High school dropout, I’m that high schooldrop out

High school dropout, shout out to my high school dropouts

and to everyone who knows what it feels to be knocked the fuck out

I got this uncomfortable feeling

That I’m not ment for anything, and I’m not ment for anyone

and sometimes I lose track completely

of who I’m fighting for, who I’m dreaming of

Who is it again, that I want to become

Love won’t call my name

Love won’t call my name

I am forever lost

Forever lost..?

I’m losing the game

I see myself as this old, sad woman

I think I’m destined to be her, be her

and I don’t know the steps to take to escape this fate

There’s a voice in my head telling me

I am already too late, it’s too late

Love won’t call my name

No love won’t call my name

I am forever lost

Forever lost..?

I’m losing every game

Sometimes it feels like everything I’ve endured was all in vain

Sometimes the only thing I can feel fully, is the pain

But there is a fire burning deep within

and I know I can grow thicker skin

until I am strong enough, strong enough

To go all in the game, any game, and I might just win

I might just win..

Love won’t call my name

No love won’t call my name

But loving myself, that’s where I aim

Yeah loving myself is where I aim

and that kind of love, that kind of love

Now that’s a love I could claim

In the end, all I know is..

Death will call my name

Yeah, death will call my name

If you are born, that’s the only end to the game

Death will call my name

Death will call our names

Death will call out our names

So let’s pick up whatever remains

And break free from these chains

Let’s break free from these chains!

Til ho tante Else, til alle som avsluttet livet sitt, og til alle som tenker på å avslutte livet sitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

There’s no way to reach you now

Now it’s too late to pick up the phone and call

and maybe if I had known, if I had done it

It would not have changed anything at all

But I know how it feels, longing to just disappear

I know how it sounds, when death whispers in your ear

Still, I had no idea someone as vibrant, someone as lively as you

That you heard those whispers, that you felt drawn against death too

and even after all these years, it’s still hard to accept that death got you

If only I knew

Maybe there was nothing I could really do

Still, I wish that I knew

‘Cuz I know that you had what it took

To push, to live it through

I know all too well

Life can be heaven, but it can also be hell

and sometimes we all need someone to tell

That life is a storm right now, but it can all turn out well

We can turn out well

and there is a way, a route

that leads us out of hell

If I could have talked you out of it

Maybe I couldn’t, but I would have wanted to try

There’s so much I’d like to say before I had to say goodbye

More than anything I wish I’d known

That you were in a desperate place, in need of an ally

I know all too well

That the darkest thoughts can feel like being under a spell

and sometimes we all need someone to tell

That life is a storm right now, but it can all turn out well

We can turn out well

And if there’s a way in, there’s also a way out

A way out, away from our personal hell

If I can talk you out of it

Maybe I can’t, but I’d like to try

There’s so much you can do, before you say goodbye

More than anything, I want to say

I’m here, if you are in a desperate place, in desperate need

of an ally..

If I can talk you out of it..

The way I’ve talked myself out of it

If I can talk you out of it

If I can motivate you just a little bit longer

Give it time, give yourself the time

You got what it takes, to be stronger

You got what it takes

and the heart can endure so much before it breaks

and even broken hearts can heal

You can heal

and just know you are never alone, you are never alone

No matter how lonely and lost you may feel

If I can talk you out of it

If I can reach you in this darkness

There’s only one of you, you know, and no one can replace you

Give it time, give yourself the time

You deserve to give yourself time

Wanting to die, is not a crime, it’s not a crime

But if you are at the bottom, you can climb, you can climb

Life is a storm right now, but it can all turn out well

You can turn out well

and if there’s a way in, then there’s gotta be, gotta be

a way out, a way out..

Of our own personal hell

There is a way out.

Suffering from mental illness to the point where you struggle to function, struggle to do what society expects or wants from you; is hard. It can be difficult for other people to understand your limitations when they can’t see what goes on in your head- and it can be hard to aknowledge it for yourself when you can’t always pinpoint why you struggle the way you do. There’s still a lot of taboos surrounding mental illness. It’s still easy for someone battling it, to feel shame and self-hatred. I know I do at times. But  practically no one wants to be sick, and that goes for mental illness as well. Most of us dream about just being able to function like the majority does. And it’s soul-crushing to face defeat after defeat, when chasing «doing what ‘everyone’ else is capable of doing». You look at the people you admire, and wonder what it is they have, that you are not able to figure out for yourself. I have this super-human of a mother, and I don’t know how I’m gonna be just a fraction of everything she is. She raised 3 resourceful, resilient children- and then there’s me- the completely useless piece of shit. This song is about being that piece of shit, I guess. Or feeling like a piece of shit- because I know somewhere deep inside there’s resources and potential that I haven’t yet been able to tap into. I am on a journey trying to get there- but this song is about the difficult feelings I have at times, when that journey seem to be at a dead-end. But remember: At dead-ends, we just start over again 👊🏼

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

How does it feel to be you

And do all the things that you do

You check off on the list

You get it, if you wish

I’m not saying you don’t work hard, I know bloody well that you do

And none of what you have, was just handed down to you

And more than anything, that is why I wish I could be like you

And do all the things

That you are able to do

I’m just here, sabotaging myself

I’m just sittin’ down here, at the bottom shelf

I’m just stuck inside my head

Nah, I’m not mad that for a second there

You believed I was already dead

I think so too at times, to be honest

How does it feel to be you

Is there anything you can’t push through

And do you loathe me like I do

For not being able to function

like you do..?

’Scuse me while I question myself and fall apart

Stick my fingers together from trying to glue back together the pieces of my heart

Have you ever felt trapped inside your own body, like it was a prison cell?

And does the inside of your skull sometimes feel like hell..?

If so, I feel it too.. To be honest.

How does it feel to be you?

I’m just wondering what you do

If there’s a blueprint I could copy

So I could stop being.. Well, me

How does it feel to be you

Oh, how does it feel to be you

Just slip into your shoe

And make something, anything come true..

I’m fading away

I’m fading..

How does it feel to be you..?

You can’t see me, can you..?

Just like I can’t do the things that you do

I can’t do the things you can do

and if you hate me for it, please know

I hate myself for it too

You say «that’s not gonna help», and you’re right

You say «that’s not gonna help» and you’re right

And then you tell me I’m a fighter

»So get back on your feet and fight!»

I hear you mama, hear you mama

I know that you are right

You’re right!

My mama said, mama said
We are figthers, and she’s right
My mama said, mama said

We are fighters, now say it to yourself in your head..

We are fighters, and that’s damn right

So come on, come on now

Let us keep going, let’s fight

Dedicated to the strongest woman I know ❤️ May I some day be half as tough as you, and I’ll be satisfied.

Have you ever been on the outside, looking in?

And felt like the art of socializing was this complicated game, you just couldn’t win..?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Welcome to the Lonely Club

We don’t want to talk about it but maybe we should

And we would all leave it if we could

But hey, if you feel it then feel it with me

I don’t think we are as alone in this as we are made to believe

No human heart is forged from steel

And yes, the feeling of being lonely hurts- but I think it’s more normal than we think- to feel

Have you ever put your whole heart into a friendship, and then it ended- and you never really knew why?

And have you been walked out on so many times

That now it terrifies you to even try?

Does it help that I tell you I’ve felt what you do

Does it help if I tell you

I’m terrified too?

So here it is, the Lonely club

We don’t want to talk about it, but maybe we should

And we would all leave it if we could

But hey, if you feel it- feel it with me

Who knows, in the future what we could be

Maybe we are not as alone in this as we think we are

You’re not galaxies away, you’re not a lonely star

Reach out your hand, and I might find it

And if I do, if we connect, I won’t let go

Have you ever talked to yourself just to hear a voice?

Have you ever felt like being alone was your only choice?

Have you cried yourself to sleep, and no one ever knew?

Have you questioned yourself to pieces and overanalyzed everything you do?

Well, does it help if I told you I’ve done all these things too?

Does it help to know

I feel just as insecure as you..?

So here we are, The Lonely Club

We don’t talk about it but maybe we should

Yeah, maybe we should

And we would all leave it if we could

But if my words reach you, and you can see

How it feels at times to be me

And you feel the same

Then you know you are not alone in this game

You are not alone in this game

And if there’s one thing I want you to let go of

It’s the feeling of shame

’Cuz being human is hard at times

Yeah, being human is hard at times

And it’s okay

So join me in this, and let’s look for a way

a way to leave the Lonely Club behind

Take my hand and walk with me, forward

We have some great people we need to find

We have some great people

we need to find..

Trust me. They are out there somewhere ✨

Yup, that’s me. Alltid vært, fra barnehage-stadiet og fram til i dag, 34 år og 9 måneder gammel. Jeg tror det er dét som gjør mest vondt med de bruddene jeg har gjort i omgangskretsen min i det siste, det treffer skikkelig i selvfølelsen og selvtilliten- at jeg fortsatt ikke får til det der.

For det er så jævla viktig for et menneske, og jeg skal ikke late som om jeg er noe unntak, selv om jeg trives aldri så godt i mitt eget selskap.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og jeg var så glad for akkurat det, at jeg hadde klart å utvide min knøttlille verden med noen nye bekjentskaper. Jeg tenkte at jeg endelig hadde klart noe som for meg aldri har kommet lett, at det var bevis på at jeg hadde vokst og utviklet meg, og blitt tøffere og sterkere.

Så jeg beit i meg mye, lenge. At folk tok med våpen og dop inn i hjemmet mitt, at folk ruser seg rundt meg, at jeg en gang måtte ringe ambulanse, at grensene mine ble pushet og av og til solid tråkket over, jeg svelget det bare og prøvde å ikke tenke for mye, at dette var for mye, at det ikke var greit eller komfortabelt for meg, at jeg egentlig ikke hadde en dritt felles, at dette her, å være rundt dette her, er egentlig det siste jeg vil, og EGENTLIG vil jeg ikke i det hele tatt.

Og til sist så jeg meg selv i speilet og spurte sint «HVORFOR finner du deg i dette her? HVORFOR hører du ikke etter på hva din egen stemme prøver å rope til deg??» Og da måtte jeg jo bare innse det. Jeg trenger relasjoner. Trenger det så mye at jeg aksepterer helt feil type relasjoner.

Og da skjønte jeg at jeg må ta et vanskelig valg, og jeg må stå for det valget.

Jeg har prøvd å slite meg løs før. Jeg har vingla og gått tilbake. Og problemet med å gå tilbake, er at det har gitt meg dårlig samvittighet, for å forlate noen kan gjøre dem vondt. Og jeg har nok gjort noen vondt. Og ikke vært sterk nok til å stå i det. Men å gå tilbake av dårlig samvittighet, og å bli av dårlig samvittighet, kan låse deg. Om du da finner ut at du vil gå igjen, blir det enda vanskeligere enn første gangen. Jeg følte skyld. Og jeg følte meg låst. Og jeg følte meg forbanna mislykket. Jeg følte meg skadet.

For når jeg mislykkes, ser jeg mine svake, dårlige og defekte sider. Og jeg ser sårene jeg bærer med meg fra barndommen, og føler skam over at de fortsatt er her, at jeg ikke har klart å lappe meg selv sammen og la dem gro.

Jeg ser at jeg ikke har vokst og blitt så sterk som jeg kanskje innbilte meg en stund.

Og jeg har kjent på tanker som kan lokke depresjon og selvmordstanker tilbake til hodet mitt igjen, jeg er FEIL og jeg GJØR feil, og nå har jeg enda en dårlig erfaring under belte og kommer aldri til å tørre eller klare å skape nye, sunne, gode relasjoner.

Men jeg vil ikke ha depresjon eller selvmordstanker i hodet mer. Jeg vil slåss i mot denne gang. Jeg er menneske og det er menneskelig å gjøre feil. Gjerne flere ganger. Jeg har mye å jobbe med, men det er en fordel å vite om det, right..? Vite om sår som enda ikke har grodd, så jeg kan gi dem omtanke og oppmerksomhet. Det eneste jeg kan gjøre for meg selv nå, er å lære av dette her. Og det vi lærer mest av, er ofte det som også gjør oss vondt.

Jeg har vært på en plass i livet de siste årene, som har ført meg vekk fra de fleste. I en alder av snart 35, har jeg ingen som er virkelig nær meg. Og det må jeg bare stå i. Folk flest drives mot andre av det å ha noe til felles, og meg er det vanskelig å ha noe til felles med slik ting er nå. Jeg har ikke barn eller partner eller studier eller en karriere, ikke en gang en jobb. Jeg har en alvorlig lidelse som i mine sykeste perioder skremmer folk eller får dem til å føle avsky eller forakt, og jeg tror mange kjenner på at jeg bare blir en for stor byrde. Sånn er det bare. Jeg må tåle det.

Jeg er for «unormal» for de «normale», og for «normal» for de i rusmiljøet. Jeg passer ikke inn, hverken her eller der.

Sånn er det, og det er viktigere enn noen gang at jeg klarer å ta vare på meg selv, være venn med meg selv, støtte meg på meg selv og jeg må bære meg selv.

Og jeg vil ikke la meg selv forsvinne helt inn i meg selv heller, og aldri våge å prøve på å skape nye, bedre relasjoner. Jeg må våge, jeg må tørre! Men herregud, det blir ikke lett. Og jeg er redd.

Men uten frykt, er man ikke modig heller. Og jeg har vært modig før, og jeg vet at jeg klarer å være modig igjen.

JEG SKAL VÆRE MODIG IGJEN!

Og om du som leser dette også er i en situasjon som krever mot nå, samme hva det er, så vil jeg bare si: Du klarer det. Heia oss!

Visste ikke helt hva slags bilde jeg skulle inkludere i dette innlegget, så legger ved mitt nåværende bakgrunnsbilde på telefonen.. Jeg trenger denne påminnelsen akkurat nå!

Og en liten ps: Jeg har skrevet de to første låtene fra Songs for the lost souls-prosjektet: MEN jeg har veldig lyst til å knipse et spesifikt bilde til den første låta, og da må jeg få tak i en modell 😅 Så, siden jeg neppe får gjort det i dag, slenger jeg en ekstra låt til track-lista og starter like greit med den, nemlig; Welcome to the lonely club.

Må bare si heeeh, hvem hadde trodd at noe sånt skulle skje? Jeg gjorde i hvert fall det. Men jaja, sånn er det når en med ADHD-hjerne skal følge en plan 🙄😅 Jeg skal fullføre dette prosjektet, men det blir nok gjort på mitt eget uorganiserte vis- og det er jo for så vidt greit det. Takk og lov at jeg ikke har involvert noen «sjef» utenom meg selv i dette her 😅