There’s a room without windows or doors

I guess it was a prison cell in hell

I burned inside it for ages

I’ll always remember the smell

The stench of fear and burning flesh..

Why is it always the worst parts of life we remember too well..?

There’s no greater evil

Than the devil that talks to you from within

I need armour of iron

And I need to wear it under my skin

I made it out, but there was a price

The devil made me roll the dice

I still gotta pay, each and every day

I am just a puppet in the devil’s play

I don’t have complete control

There’s times when someone else paves out the way

And every now and then I gotta return back to the cell and I got no choice but to stay

There’s no greater evil

Than the devil that talks from within

I need armour of iron

And I need to wear it under my skin

It took all I had

To walk away

Someone traced each step I made

A trail of blood, from walking on the blade

The future is merely just a shade

The good die young, of course I’m still alive

If I could, I would trade

Life scares me now, more than ever

My worst fear is to die

Only to discover I have to exist forever

There’s no greater evil

Than the devil that talks from within

I need armour of iron

And I need to wear it under my skin

I am so alone now

There’s no one talking louder than the voices in my head

They tell me to just go to sleep

and pretend that I am dead

But at some point I gotta wake up

Then they tell me how I fail

Bleeding from walking on the blade

All the devils are on my trail

They want me chained up and back in my cell

They tell me that all I have coming

Is burning for all eternity in hell

Now the stench of fear and burning flesh..

Now that’s all that I can smell

Why is it always the worst parts of life

we remember all to well..?

There’s no greater evil

Than the devil that talks from within

I need armour of iron

And I need to wear it under my skin

I need it under my skin!

The light, it seems too harsh at times

The days, they feel too long

I find it hard to get out the door sometimes

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

There’s nowhere I belong

And they say «Memento mori»

«Remember, you’ll die soon

It’s time you start to live, now»

But I was made for the moon

The night feels warm and welcoming

There’s not a soul in the streets

I only fit in, when there’s no one else around

So I can go without daylight for weeks

And they say «Memento mori»

«Remember, you’ll die soon

It’s time you start to live, now»

But I, I was made for the moon

I don’t have anything to show up for

I’m so used to locked doors

It’s hard to find purpose, or meaning

It’s hard to believe in anything-

Least of all myself..

I used to lie to myself to get through life

I can’t lie to myself anymore

There’s no expectations in the darkness

There’s no one around that I can fail

I am too visible in the sunshine, all my flaws gets so exposed

I tell myself to be brave, go out there anyway

But to no avail

And they say «Memento mori»

«Remember, you’ll die soon

It’s time you start to live, now»

But I can only live under the moon

Jeg forteller meg selv at jeg vet hvem jeg er, hva jeg mener, hva jeg står for, hva jeg liker. Forteller meg selv at jeg tør å være den jeg innerst inne er. At jeg står for det.

Men faen, så mange episoder det har vært de siste 8 årene der jeg sa alt det der, og trodde det 100% og så gikk det noen måneder og herregud som det smalt som et tog i fleisen min når jeg våkna og skjønte hvor feil jeg hadde tatt, og hvor sinnsyk den troa på meg selv i realiteten var. Og hvor mye psykotisk pisspreik og bisarre vrangforestillinger jeg hadde latt hjernen min renne over med, og attpåtil spydd ut til hele verden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har aldri funka helt for meg, å bygge opp en grunnmur av sunn selvtillit. Som tåler at folk sier det de sier bak ryggen din, som jo nesten alltid finner veien til ørene dine likevel, eller som tåler det folk sier rett i fjeset på deg- ord som føles mer som slag, eller at folk trekker seg vekk, forlater, distanserer seg, bare kutter deg ut, de du forventet det av, og de du trodde var genuint glad i deg tross alt, for alle bånd kan brytes med étt rykk. Til og med det jævla båndet jeg prøver å holde så stramt rundt min egen hjerne, herregud det båndet jeg lovet meg selv som 5-åring at jeg aldri skulle slippe- FAEN- det røyk, og nå vet jeg bare at det vil fortsette å ryke hver gang jeg lapper det sammen for jeg KLARTE det ikke pappa, jeg røyk båndet vårt og jeg røyk båndet til min egen hjerne, og noen ganger gjør det vondt som migrene i tinningene at ALT VAR FORGJEVES, og hva faen er egentlig vitsen med noe som helst nå?

Jeg prøver å si at vitsen er at jeg skal vokse, jeg må tørre, jeg må prøve å ransake skjelettet mitt etter noe som ligner en ryggrad, noe å vrenge ut av hjernen min som jeg kan stå for, men er dette meg, disse tankene, disse meningene, disse ordene, er dette mitt..?

Alt jeg sier høyt, alle valg jeg tar, ordene jeg former, livet jeg prøver og feiler og prøver og feiler å stake ut. Blir det noen gang mitt..?

Alt har så høy pris. Jeg blir jævlig fort ukomfortabel av meg selv. Flau. Selvkritisk. Om jeg sier for lite. Om jeg sier for mye. Om jeg gjør ingenting og later som jeg er død i perioder. Hater meg selv for det der. Om jeg gjør ting og faktisk lever, blir jeg bekymret. Er det for mye, bikker det over nå, må jeg holde igjen. Vet jeg hva jeg gjør?? Kan jeg stå for dette noen måneder ned i veien også?

Kan gjøre ting som skremmer meg, og tenke nå var jeg modig. Så går det 5 minutter, og jeg lurer på om jeg bare var dum og tankeløs nå.

Sier at jeg elsker å være kreativ, men det er like mye brennhett hat der. For jeg tror ikke jeg hadde blitt så syk om jeg ikke hadde hatt så mye fantasi, så mye rom i den jævla hjernen min som kan fylles med så mange rare tanker og bilder jeg kan gjøre så virkelige at jeg må tro på det.

Jeg har så behov for at noen skal forstå meg. Jeg har så enormt behov for å forstå meg selv. Men jeg tror aldri jeg blir noe mer enn ett freak show. Og ingen må være vitne til mer av det freak showet enn det jeg må se selv. Og likevel, så klarer jeg ikke å skjerme folk før det blir for mye. For bånd brytes med étt rykk, til hjernen min, til alt, til alle.

Det brenner i tinningene, ryggraden smuldrer bort, jeg vet ikke hva som er mitt for det er ingenting å holde fast i, og er det egentlig vits i noe som helst. For jeg klarer ikke å forstå meg selv, og det er bare meg igjen i verden som fortsatt trenger å gjøre det, herregud jeg er en idiot, det er jo ikke vits– Men det er bare dette jævla båndet til hjernen igjen, det som har røket mest, det er bare det igjen å klamre fast i, så jeg gjør det. Selv om jeg vet at det bare vil smelle rett i trynet mitt igjen.

Unnskyld til alle, og kanskje mest av alt til 5 år gamle meg. For at jeg røyk, og at jeg fortsetter å ryke det viktigste båndet jeg har. Den jævla hjernen min, den er jo ikke min lenger, og hva har jeg egentlig igjen nå, annet enn brutte bånd.

Freak show.

Det ringte på døra mi tidligere i kveld, og jeg bare «Faen! Hva gjør jeg nå??», for jeg fikk en idé om å gjøre en glam skull-makeup (Google det for bedre resultater enn det jeg fikk, heh) til mitt forrige innlegg, og så altså sånn her ut… 🤡

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har jo bipolar- og det står faktisk noe om det å sminke seg drastisk i kriseplanen min- så jeg turte ikke å åpne døra sånn 😅 Ikke ble det sånn jeg ville heller, så denne looken hadde IKKE vært verdt en tvangsinnleggelse..

Det er litt kjipt da, jeg føler av og til at jeg må holde litt igjen på det kreative så folk ikke skal bli unødvendig bekymra.. Og i det siste har jeg vel bare gitt litt faen også, og skrevet og sminka som jeg vil- men jeg lurer jo alltid på om folk skjønner at dette bare er for gøy, eller om alle bare tenker «Å ja, nå har hun klikka igjen».

Tingen er vel at det kreative gjør livet verdt å leve for meg, og det siste halve året har jeg virkelig blitt bevisst på hvor glad det gjør meg. Tidligere har det handlet mer om å overleve, å kunne pøse ut det vonde i ord, for å prøve å tømme det fra hodet. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg klarer å ha der mest bra, så vil jeg ikke klare å være kreativ lenger- og det er så GØY å erfare at det ikke stemmer. At den delen av meg ikke dør fordi jeg ikke lider 24/7 lenger. At jeg får ta det med meg videre. At det faktisk er en del av meg, jeg føler jeg eier det så mye mer enn jeg gjorde før, når det var livbøya mi. Nå er det først og fremst leketøyet mitt.

Jeg fikk beskjed av en skjønn sykepleier på DPS at jeg måtte gjøre mer av det som gjør meg glad, og da følte jeg at noen ga meg lov til å ha denne lidenskapen. Og jeg trengte å høre det, tror jeg.

Det er så mange som synes jeg er teit, at det jeg liker er teit, og jeg har alltid følt at min måte å uttrykke meg kreativt ikke er bra nok eller riktig nok, men nå har jeg landet på at hva andre synes om meg ikke spiller noen rolle, det viktigste er hvordan JEG har det med meg selv, for alle andre kan jo velge meg bort- men det kan ikke jeg. Det er så jævla viktig å trives i eget selskap, det er så viktig å ha noe som gjør deg tilfreds og fornøyd, og så lenge jeg kan være kreativ sånn som det faller seg naturlig for meg, så er jeg det. Jeg vil jo klare mer, jeg vil jo oppnå noe mer, men veldig lenge så var det nesten uutholdelig å leve med meg selv.. Og det er det ikke lenger, fordi jeg gir meg selv tillatelse til å.. Jeg tror det riktige ordet blir å LEKE. For jeg føler jo at ved å gjøre disse tingene slipper jeg fri den modige ungen jeg egentlig var, og jeg tror kanskje det kan hjelpe meg til å bli mer modig generelt i livet. Når jeg slipper ut disse sidene av meg, så lærer jeg jo også mye om hvem jeg er.

Bla bla bla.. Jeg har vel fått fram poenget mitt for lenge siden 😅 Men jeg heier altså så jævlig på at vi alle bare kan få være sånn som vi er, bare det ikke skader noen. Og helt ærlig, så tror jeg det har vært en velsignelse for meg at jeg aldri har vært verken kul eller populær, for det har gjort det lettere for meg å bare følge min egen vei. At folk slenger dritt om meg nå er liksom sånn.. Ja, ja- sånn har det jo alltid vært 🤷‍♀️ Jeg blir nok aldri RETT for alle andre, men heller det enn å være feil for meg selv.

Så please, hvis du også er en «raring»- Stay weird with me 🤗

Ha en god uke 🌹

They all say I gotta let go

But there never was much to hold on to

Of all the suicidal missions I’ve embarked on

I guess the grand finale was you

Fuck my head

I fucked you in my head again

You probably forgot all about me by now

How I taste, how I sound, even my name

I should know better than to walk down this bloody road

But it’s the only way I know, somehow

Wish you could go back to being a stranger

Everything about you screams ‘DANGER’

But nothing feels like you do, like medicine, like heroin

Nothing and no one gives me such a rush of adrenaline

And the world without you grows so grey and dim

But keeping you alive in my mind and in my dreams- it’s peccatum mortale- The deadliest of sin

They locked me up once, I took a lighter and tried to burn away my flesh

It always felt like my skin was too thin, ‘cause all my wounds are open and fresh

You know this, you know I scar easily

So please explain how you thought I’d cope with this treachery

I can only hope that one day I’ll have bled dry

And I can only hope my mind will find closure

’Cuz you’ll never provide me with a ‘why’

Wish you could go back to being a stranger

When I’m around you, I’m in danger

But nothing feels like you do, like medicine, like heroin

Nothing and no one gives me such a rush of adrenaline

Shark-infested waters, that’s where I seem to swim

But keeping you alive in my mind and in my dreams- it’s peccatum mortale- The deadliest of sin

Guess this blog now has its own theme-song.. 😅

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Enola, it’s the name of the plane

Dropping the first atomic bomb

Enola, Enola-

To me, it’s my reality

I think it might just be my destiny

No cheerleaders, no hypequeens

Only myself to stitch myself back together

Fix all my loose seams

Enola, Enola

Read it backwards, it makes sense then

I can dress up and do my makeup like Barbie

But I can do without a ‘Ken’

No plans, no goals

I tried and failed at all my roles

Damn, should have arrived somewhere by now I guess

But all my efforts somehow just end up making a bigger mess

And now I say goodbye to lovers, goodbye to old friends

Too much shit went down, now me can’t make amends

With me there’s not much of new beginnings, I’m more familiar with stuff that has bitter ends

Enola, Enola

Read it backwards, it makes sense then

I always fuck up, it’s just a matter of when

Enola, Enola

Read it backwards, it makes sense then

No cheerleaders, no hypequeens

Just me to stitch myself together

Fix all my loose seams

And now I got no choice

but to start over again

For en stund siden surfet jeg gjennom Zalando (som jeg gjør alt for ofte 😅) og da kom jeg over dette bildet som seriøst gjorde meg glad langt inn i sjelen:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Image cred :Zalando/Monki

Denne vakre modellen som har fått ha strekkmerkene sine i fred 😍 Nå vet jeg jo ikke historien bak hennes, men jeg fikk masse strekkmerker av puberteten, og lenge følte jeg skam over det, for jeg trodde det bare var graviditet som forårsaket dem, men det er HELT normalt å få det av andre årsaker også. Vektoppgang/pubertet, f.eks.

I slutten av tenåra traff jeg en fyr som ville ha meg med i modellbyrået sitt (veldig sketchy greie som jeg tviler på at ble noe suksess) og da sa jeg «Nei, jeg har strekkmerker og greier» og han bare «Null problem, jeg bare photoshopper dem vekk» og da ble jeg irritert og bare «Javel, men jeg kommer med strekkmerker og hvis du tenker å photoshoppe dem bort så er det jo ikke MEG du vil ha, finn noen uten strekkmerker da!» 🙄

Det betyr så mye å se variasjon når det kommer til kropper og fjes, det betyr så mye å se de tingene man kanskje har skammet seg over og følt at man må gjemme bort, at det er lov for modeller som har som jobb å bare vise frem «skallet» de kommer i også kan ha hva det nå måtte være av «flaws» som egentlig er helt naturlig og menneskelig. Jeg håper det bare går fremover når det kommer til mangfold og variasjon i den bransjen- at det blir plass til alle slags kropper og alle slags fjes og alle slags hudfarger. For det er jo mangfoldet og alle variasjonene som er det vakreste ved menneskerasen!

Det er så skummelt nå synes jeg, med plastiske kirurger som virker som de alle er av samme oppfatning om hva som er «pent» og hvor viktig det har blitt å ha et vakkert ytre for å bli noe innen så mange yrker som krever at du viser deg fram, fra Hollywood til musikk-industrien til influencere til modeller- for da blir det jo sånn at de eneste vi ser omtrent når vi skrur på TV’en eller går på kino eller konsert eller åpner ett blad eller surfer på nett er «urealistisk» vakre mennesker, for de har jo så godt som alle måtte legge seg under kniven for å komme dit. Jeg håper sånn at vi kollektivt kan forkaste det at utseendet skal ha så jævlig mye å si, og at vi heller kan fokusere på kvaliteter som faktisk betyr noe. At vi kan heie fram unge mennesker som har talenter, kloke hoder, og gode hjerter- uten å kreve at de også skal se ut som perfekte dukker fulle av unødvendige operasjons-arr og farlige fremmedlegemer i kroppene sine.. Vi HAR jo makt, vi helt vanlige mennesker- vi har makt og vi har stemmer og vi KAN bidra til forandring.

Uansett, jeg fikk denne toppen ved en feil (hadde egentlig bestilt en annen til samme pris) og først tenkte jeg bare «NEI, denne må jeg returnere siden jeg ikke har perfekte pupper og de er fulle av strekkmerker» men nå tenker jeg faktisk at jeg vil beholde den. Det har vært mange plagg opp gjennom årene jeg har tenkt at jeg ikke er pen eller slank nok for, men fuck it. Jeg har den kroppen jeg har, enn så lenge er det en fysisk frisk kropp, den trenger virkelig ikke å være «perfekt». (Ser nå at jeg er såpass bleik og ikke har det beste kameraet så det vises ikke så tydelig, men trust me- got stretchmarks all over my boobs!)

Tror jammen jeg har landa på at sånne hverdagslige innlegg jeg alltid har syntes var så kleint å skrive har blitt koselig..? Denne bloggen var jo lenge bare et mørkt høl på internettet av selvhat, selvkritikk og suicidale tanker, og jeg er glad for at mye har endret seg på den fronten. At jeg er gladere og i stand til å tenke noe positivt også, selv om livet mitt ikke er (og nok aldri vil bli) picture perfect.

Noe annet som ikke er picture perfect for øyeblikket: Hælene mine. Jeg skrev jo tidligere at disse skoene er det søteste paret jeg har eid, MEN det ble anbefalt å gå en størrelse opp og jeg tenkte at neida, går sikkert fint med den vanlige størrelsen min, meeen jeg skjønte fort at det var en tabbe av meg. Tror jeg svetta av smerte de siste meterne, heh 😅 Jeg har jo faktisk blitt flådd..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lillesøstra mi kommenterte faktisk i går «Så mye gnagsår du har!» (Jeg hørte «så mye nesehår du har» haha 😂) men disse må være rekord. Hun har mindre føtter enn meg, så håper hun vil ha dem ((har vaska bort blodet, Dini 😅)

Og tanteungen min har klippa bort krøllene sine i dag, selv om jeg har prøvd å overtale ham til å beholde dem, jeg ELSKER kosekrøllene hans 😭 Men han ble veldig fin da.. Ser han plutselig for meg som 18-åring i militæruniform. Hvis ikke dette bildet sier 😍 så vet ikke jeg. Gud, som jeg elsker denne ungen.

Soldier, salute!

Veldig stolt av den kjekke broren min også altså, men jeg tar det faktisk for gitt at han ikke vil ha trynet sitt på display her så måtte croppe han ut 😅 Sorry, ladies and gay men!

Aillon er så skjønn da, han sa etterpå at «Du kan få krøllene mine Suja, og du kan faktisk lima di på ditt eget hår!» Skjønner dere hvorfor jeg er helt fortapt i han her eller?? Så nå har jeg en pose full av Aillon-hår, og jeg tenker å få printet ut ett av disse bildene og ramme det inn med krøllene hans ❤️ Selv om det kanskje kvalifiserer til tidenes creepiest tante-award.. Jeg synes det blir søtt 😅

Er så glad for at jeg har triben min.. Er så mye i livet mitt som er ustabilt, og folk har alltid kommet og gått, men at jeg har disse fine folka.. Som jeg ikke når til knærne engang.. Jeg er jo veldig velsigna der. Jeg SKAL prøve å bli litt mer som dere, og litt mindre.. Kaotisk kløne 🙄

Håper alle har hatt en fin helg da- og at uka blir bra. Jeg kommer sikkert til å skrive noe kreativt før jeg tar kvelden, men det blir ikke ‘Bloody heels of Putin’ i hvert fall.. (Er sikkert ikke sosialt akseptert å tøyse med det, sorry!)

Warning: Brutal as fuck. And it’s not about who you might think it is.. 😇

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sometimes I go to the gun shop in my head

I don’t tho’, ‘Cuz maybe it’s taking revenge too far

To take it into my own hands to have you dead

But..

If I had a gun

I’d show up on your door so you have nowhere to run

And finger pulls the trigger, and..

One shot to your shoulder, for the shit you couldn’t shoulder

One shot to the balls I doubt you have

One shot in the ass for how you’re always bending over

Man, how I used to obsess

Had to murder you a couple a’ times in my head

Now I’m proud to say

I couldn’t care less

You do you

Live your life spineless

Still, if I had a gun..

Then one shot in your heartless chest

One shot in your weak knees

One shot to your brain you always think knows best

Then one shot to my own damn head

So this bloody mind that you still occupy from time to time

(just said I couldn’t care less)

Could be laid to rest

You ain’t worth it tho’

Nah, you ain’t worth it!

And now I finally know

Ps: I don’t own a gun 😅

In 2014 I lost my mind for the first time. The scenarios that played out in my head were terrifying. For a long time I thought they were real memories I had suppressed, and I was desperate to get the full story, to get the truth. Every time I went into madness after that, I thought I’d at least get that, but it never happened. Eventually I had to- for the sake of my own mental health- just let it go and label it all as «sick thoughts». There’s a room in my head I’ve locked the door to, and I never want to enter it again.

Anyway, I deleted the majority of content on this blog a while ago, and I thought this song was lost forever. But I discovered that I had posted it on my instagram, and after some thought I decided to post it here again. I no longer believe every word of it, but it helped me move on. I was either way a child that carried a lot of weight, and it did break me at times. It still does. But I made it this far. This is for everyone that carries a damaged child inside of them. May we all heal ❤️

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Cry, little angel..

Don’t be ashamed of your tears

Or sucking your thumb

to comfort you or cope with your fears

✨

It’s alright little angel

You can’t see me but I’m right beside you

I travelled through time

And in time I’ll save you

✨

See kiddo, you’re a stranger in a scary world

And you don’t know it but you’re a brave little girl

I can’t tell why they hurt you

To the point where they almost murder you

I can only suffer with you

Oh, I suffer with you

✨

I travelled in time

to witness what they put you through.. So you can forget for a while

Don’t you worry, angel

You can’t see me

but I’m here for you

I travelled back in time and in time I’ll guide you.. Wherever you want to go

✨

I’ll shelter your ears for the lies they tell you. Whisper from the back of your mind when they ring true.

Listen; I will never let myself betray you.. Even in times when it seems like I do.

✨

When I’m ready we will unite and become one. And then.. Then I’m coming home. I’ll keep you safe inside me and when we die we die together

✨

For I am… You

And you are who I’ll be

The reason I’ll always keep the child in me

✨

Sleep little angel

I’ve waited in time

to set you free

✨

Little child soldier

For you the war is finally over

I’ve waited in time so you can live within me

Oh brave child soldier

For you the war is finally over

Thank you for your bravery
Now sleep safe and sound inside of me