I’m calling on the dead
who live on inside my head
If I had to choose
I’d join ranks with you instead
I’d join ranks with you instead
And if your spirit is free
then walk behind me now
Me and my army of the walking dead
So bring a gun to my head
My fucking head..
I am the walking dead
Happy birthday to me
and the woman I am
that I wanted to be
I’m not perfect, no
Not a finalist in your fucked up beauty-show
It’s okay tho
’cuz now I know
24.12.1987
The day I gave up on your heaven
I burned in hell
But damn I handled it well
And now I see
I created just the beast I wanted to be
Nah, I ain’t your damned Messiah
So save yourself
Save yourself
Like I did
Like I do
That’s my final words, that’s the last line
I am imperfectly doin’ fine
So save yourself
Like I did
Like I do
Here’s the last line
I ain’t gonna fuck you
Gods, if you listen: Close the gates to heaven
I know you remember the date, bitch
24.12.1987
Ville bare stikke innom her en siste gang før i morgen, og ønske GOD JUL (Ja, har sagt det før men jeg elsker jul 😁)..
Min personlige mening; men musikk er det beste vi mennesker har funnet opp, så derfor tenkte jeg at den fineste gaven jeg kan gi de av dere som kikket innom her, er musikktips.. Så her er noen av sangene som fikk meg gjennom 2022. Smaken er som kjent som baken, jeg synes selvsagt selv at jeg har goood musikksmak, men.. 😉
In Flames- Stay with me
In Flames- Save me
Within Temptation- Mercy mirror
Within Temptation- The whole world is watching
Parkway Drive- Vice grip
Parkway Drive- The greatest fear
Annisokay- Time
NF- Hate myself
Ad Infinitum- Unstoppable
Xavier Rudd- Spirit bird
Eminem- Not afraid
Hillsong United- Oceans
Bethel music- Raise a Hallelujah
Linkin Park- Castle of glass
Andra Day- Rise up
Tom MacDonald- Fake woke
With love ❤️
Til Marte min ❤️
Oh love, with a heavy head
I’m sorry for the time I spent like I was dead
I just need you to know
It’s alright to slow down
I can see the lifeguards
I promise you won’t drown
As long as you are safe
And now you are, you are
I’ll sleep tonight, I swear
As long as you are safe, I’m okay
and now I can live without fear
Oh love, the sorrow you have carried
I could not cry your tears for you
I just want you to know
Let them flow, they heal
and believe me when I say
I will handle everything that you feel
Here’s my hand in written words
Hold it, I won’t let go
As long as you are safe
And now you are, you are
I’ll sleep tonight, I swear
As long as you are safe, I’m okay
and now I can live without fear
Because believe me, you will be okay
Oh love, I am yours
By fate, by blood, by chance, by luck, by choice
I will always side with you
Listen to my voice:
Know that as long as you are safe
I will be okay
Believe me, you know the way..
Home is where the heart is
Here’s my hand, in written words
I always had yours, now it’s my turn
I will not let go
We will be okay
Jeg ville bare gi et livstegn til dere som er innom her av og til, og si I’m okay 🤗
Teller ned til jul sammen med nevøen min, og har mye kvalitetstid med familien- som jeg har savnet, men jeg må ta min del av ansvaret her, når jeg har hatt en tendens til å falle inn i min egen boble med dårlig selvtillit og negative tanker om meg selv. Ikke mer av det i hvert fall!
Jeg skjønner jo nå at for meg betyr det ikke en dritt å oppnå en fancy tittel som lege, advokat eller kjendis- de titlene som betyr mest er de jeg allerede har: Datter, søster, søskenbarn, tante ❤️ Herregud så glad jeg er i triben min..
Jeg har en kreativ pause nå, fordi jeg ikke har behov for å tømme meg gjennom tekst nå. Men en strofe som går igjennom hodet mitt er:
For a while, hate was my fuel..
But love, love will ALWAYS be my religion.
Ønsker alle en magisk jul, og en spesiell takk til dere som har tatt dere tid til å legge igjen kommentarer her inne- dere har gitt meg trøst, støtte, motivasjon, og ikke minst håp, fordi dere er snille mennesker, og verden har så godt av dere.
Klem fra meg ❤️
Jeg må nesten komme med en «public statement» her, og den må jeg lese sjæl sånn ca. 10 ganger daglig fremover så ordene trenger inn i den tjukke skallen min som trenger å høre dette mest:
Det er jeg som har dratt meg selv ned i denne depresjonen jeg står i nå.
Jeg begynte å tukle det til i eget hode i høst, når det viste seg å bli veldig vanskelig å få på plass et (for meg, ingen andre) mer ambisiøst prosjekt for det kommende semesteret. Altså ingen skole eller jobb eller noe som kunne gi meg følelsen av å bruke tiden min på noe som har »verdi».
Jeg utviklet tunnelsyn og skylapper og etterhvert ble jeg omtrent blindet av mørket som utviklet seg i eget hode. Jeg gjorde ingenting av «verdi», og dermed hadde ikke jeg noen verdi, og da ble jeg håpløs og det var ikke vits i å gjøre noe som helst, og jeg la meg ned og ville bare dø, sånn kort oppsummert.
Men jeg skjønner det jo nå, at ting som føles meningsløst i vonde øyeblikk absolutt har en verdi. Faste rutiner, opprettholde normal døgnrytme, fysisk aktivitet og frisk luft, være sosial, tenke positive tanker og se muligheter fremfor å låse seg fast i det meningsløse, regelmessige måltider- alt det der er faen så verdifullt!
Herregud, det er bare snakk om noen skarve måneder, og hvordan skal noe av det destruktive jeg har gjort denne tiden liksom ruste meg for det nye året..? It sure as hell doesn’t! Jeg legger jo bare eksemplarisk til rette for at livet mitt skal fortsette i dette blindsporet.
Jeg hadde vel egentlig kommet fram til at denne julen skal jeg tilbringe alene som det drittmennesket jeg er, og jeg skulle fylle 35 år og sitte for meg selv og evaluere meg selv og alle mine feil og mangler, og om det i det hele tatt er noe poeng i å leve videre på år 36. Well, screw that. Jeg vil ha en koselig jul med familen, det er jo virkelig et privilegium for meg som har hatt en lei tendens til å bli skikkelig syk med manisk utbrudd på denne tiden av året, og jeg har stort sett hatt jul på skjerming inne på psyk de siste årene, der jeg har vært en mildt sagt krevende pasient med null sykdomsinnsikt, og ja.. Jeg grøsser av den sykeste versjonen av meg selv, og vil virkelig ikke utsette noen for det beistet der.. Så jeg vil heller deale med en depresjon ANY day fremfor det, for i dette har jeg i det minste innsikten som kreves for å takle, og jeg HAR makta til å ta kontroll over hodet mitt nå. Og det er et STORT privilegium og ikke minst en kjempefordel!!
Nå har jeg skrevet det, og ord er lett nok.. Nå gjelder det å følge opp med handling, og der.. Der suger jeg. Men jeg tror det gjelder å tenke fremskritt fremfor perfeksjon, og hver minste ting jeg klarer er et steg fremover. Og det er lov å spørre om hjelp, det er lov å ikke mestre alt på en gang, og det er bedre å gjøre noen ting half-ass enn ikke i det hele tatt, og det er bedre å mislykkes masse enn å ikke prøve i det hele tatt.
Og til sist må jeg bare si: Om noen skulle relatere til å gå inn i jula med et mørkt sinn- du er ikke alene, men dette greier vi. Nå er tiden for å være supersnill mot seg selv. Ønsker alle den beste førjuls-tiden og selvsagt jula dere kan få ❤️
Også har det snødd i Stavanger, og for en evig finnmarking i hjertet så gleder det meg stort!! I kveld skal vi ake, Marte & Aillon!!
Jeg tåler mye. Uansett hva folk måtte tro, uansett hva folk måtte tenke om denne psyken min som slår sprekker innimellom, smellene jeg går på, manier og psykoser jeg går gjennom, dager jeg ikke mestrer, tingene jeg ikke får til.
Jeg tåler mye. Jeg har tålt mye. Er det en ting jeg skulle ønske folk forstod om psykiske lidelser, så er det at ingen har en psyke som er laget av stål, akkurat som kroppene våre ikke er det.
Jeg tenkte det mange ganger i løpet av oppveksten, «det som skjer nå, ødelegger noe i meg». Man merker det liksom, at noe inni en blir til tomme hull som man ikke klarer å fylle selv. At man får sår som skraper helt inn til beinet. Og som barn så må du nesten bare marsjere videre i livet, selv om deler av deg føles ut som de har gått i tusen knas.
Jeg tåler mye, men noen ganger stopper det opp og alt låser seg, og jeg må se alle de ødelagte delene mine og at jeg ikke klarer å fikse dem, jeg mister håpet og motivasjon og drivkraft, jeg klarer ingenting lenger annet enn å overleve, og jeg hater meg selv for det.
For jeg vil bare klare noe som har verdi, i et samfunn der man forventes å bidra og prestere, jeg vil bare det.
Jeg vil ikke alltid være den som noen får betalt for å hjelpe. Jeg vil ikke alltid være den som ikke får til. Jeg vil ikke bare være pasient, ufør, hjelpeløs, håpløs.
Og jeg vil ikke føle denne følelsen som har vært med meg så lenge jeg kan huske. At jeg er verdiløs.
Jeg har ikke tid til å ramle ned i dette jævla hullet som er depresjon igjen!!! Jeg vil ikke ha denne smerten jeg ikke klarer å lokalisere eller gi slipp på, men som likevel sprer seg og fyller meg opp fra topp til tå. Jeg vil ikke tenke på alt som har gjort vondt, jeg vil ikke tenke på fortid som jeg ikke får gjort en dritt med, og jeg vil ikke at det skal prege meg sånn som det gjør. Jeg vil ikke være så her ødelagt!! For jeg klarer ikke å bli den jeg vil bli, og jeg klarer faen meg ikke å gjøre noe som helst som har en verdi.
Jeg har ikke tid til dette her, til å bare overleve mine egne tanker og følelser og minner og traumer. Det har gått så alt for mange år ned i det jævla depresjonshølet allerede, og der skjer det ingenting.
Jeg vil skyte det ødelagte barnet jeg bærer inni meg i hodet. La meg bli en fungerende voksen, for faen. Ta alle minnene og sårene dine og forsvinn. Jeg orker seriøst ikke å bære på deg lenger. Vil ikke tenke på deg eller føle det du følte lenger. Herregud, la meg starte på nytt. La meg gi slipp på alt, og starte på nytt!
Det går faen ikke når du klamrer deg fast til skjelettet mitt!!!
Jeg klarer det ikke, klarer ikke å drive ut den delen av meg som gjør meg selv vondt. Ikke med blod, ikke med svette, ikke med tårer, ikke med ord.
Ikke med ord engang, selv om jeg har brukt hele livet mitt på å få dem rett for meg selv. Det eneste jeg kunne stole på at jeg har, som er der for meg uansett.
Jeg trodde på dem som religion en gang. At hvis man bare fikk dem rett, og til rett person så ville man kanskje bli reddet. Og når det ikke fungerte så trodde jeg at om jeg bare fikk dem riktig for meg selv, så ville jeg klare å redde meg selv.
Og jeg tror det knekker meg hver gang, når jeg kommer til det punktet at jeg må akseptere at så mye makt har de faktisk ikke.
Og når jeg går tom for ord, går jeg tom for håp.
You and me, like oil and water
Don’t hand over your heart so easily,
I was not made for love babe
I am only built for slaughter
Do you want pain, or do you wanna feel alright
I can give you both
So welcome to the slaughterhouse tonight
Yeah, welcome to the slaughterhouse tonight
These hands, they touch good
But if I touch anything for too long
Then they reach for the axe and now you look like wood
And it’s so unfortunate that you still know your ways
around my hood
Do you want pain, or do you wanna feel alright
I can give you both
So welcome to the slaughterhouse tonight
Yeah, welcome to the slaughterhouse tonight
Guess I’m just hydrophobic
I don’t mix, and every problem we have is a problem we just can’t fix
Still can’t help it, we don’t mix somehow that’s erotic
And truth is, most of my actions are just straight up idiotic
and I do tend to just not think at all
So I drink until you’re dry
But then it’s back to hydrophobic again
when you break down and cry
This tongue may be silky smooth
But if I use it for too long, it turns poisonous
And just because it felt so damn good
Doesn’t mean it’s healthy for either one of us
And it’s so unfortunate how we keep talking when there’s really nothing more we can discuss
I really do hate myself
The way I can talk myself in and out
I’ve lost my self-respect, and now I’m straight up disrespecting you
Can’t believe this is what I am about
I’m sorry, I’m depressed, I’m fucking suicidal and I forgot all about stuff like being nice, being human, being someone’s sister, friend or daughter
Just keep your heart locked up, babe
’Cuz I was never made for love, no
I was built for slaughter
Yeah, that’s the sad truth babe
I was built for slaughter
Do you want pain, or do you wanna feel alright
I can give you both
So welcome to the slaughterhouse tonight
Yeah, welcome to the slaughterhouse tonight
I’m sorry that my mind is such a dark place, and the words that breeds from that darkness should probably not see the light. But they are the tools I have to keep myself alive, and honestly I don’t know anymore if that is a good thing or a bad thing, because while they keep me alive they do not set me free either.. And that is all I want, to be free. Free from myself, most of all. Is it only death that can grant me that freedom..? Am I capable of thinking and feeling in a way that does not torture my soul..? I don’t know.
My world is imploding
I’m just waiting for my inner demons to press the button, have my brain exploding
Taking the reins of my fragile mind
and turning me into a raging machine
So I can handle being alive
No more of this
I can’t force myself through another day
I know you don’t understand
My mind and its wicked ways
and when I’m gone, be honest with your last words
And say it like it is; I wasted all my days
I know you expect me to keep pretending
I’ve played this part for you all my life
Well, I ran out of lines
I’m done being your prop, I’m done with this performance
I can’t keep ignoring all the signs
I can’t suppress all the bad memories, when I keep stepping on them like mines
And yeah, they do still blow up in my head from time to time
No more of this, no more of anything
These four walls are slowly closing in
I know you don’t understand, you don’t ask and I can no longer tell
All I know is I’m not feeling well
and when I’m gone, be honest with your last words
and say it like it is; Now I’m burning in hell
I don’t want to lose touch with reality
but I can’t cope with it much longer
I don’t want to sacrifice my sanity
But that’s the only thing I can do to make myself a little bit stronger
I take these pills, I’m faking smiles, I drag myself through the sleepless nights
and when the day arrives I just turn around and close my eyes
Just be honest with your last words, for once in your life
Say it how it is, I wasted all of mine
All the way up to the final deadline
and no one in the room is really feeling sad
’Cuz I was the blackest sheep, and I was always some kind of bad
and I blew up every chance that I had
And then you bury me, and I won’t feel a thing
No, I won’t feel a thing..
and that’s all I ever wished for, that’s all I ever wanted
That’s what I dreamed of, above all or anything
For my mind to be silent, and to feel.. nothing
Back and forth and back again
From friends to foes, then friends again
These default dynamics, I hate it but not enough to replace..
Never know what I feel like, kissing you in french or just punch you in the face
I can’t let go
No, I can’t let go
Was thinking that I know what I needed to know
But it’s just this one thing that remains
And now I realise that it’s keeping me in chains
Push and pull and breaking up
Drinking cyanide from the cup
It’s so fucked up, it’s toxic, we both had enough
So why is life when we part ways so effing rough..?
I can’t let go
No, I can’t let go
Was thinking that I know what I needed to know
But it’s just this ONE thing that remains
And am I only holding on because I’m forced to by these chains..?
I’m sorry I’m the one
I don’t like who I’ve become
Pissed when you’re around
but missing you when you’re gone
and you sure ain’t the only one
That says shit that rubs wrong
It’s just that this is the one thing that remains
And in split seconds, it’s alright
But that moment always comes and goes like a lightning bolt, and then it’s back to having stupid fights
and I’m sure we both feel the weight of chains
’Cuz after all, in both our screwed up lives
This is the one thing that remains
It’s the one thing that remains
The one thing that remains..
These chains, these chains, these chains..
