JA til uretusjerte modeller!

For en stund siden surfet jeg gjennom Zalando (som jeg gjør alt for ofte 😅) og da kom jeg over dette bildet som seriøst gjorde meg glad langt inn i sjelen:

 

Image cred :Zalando/Monki

Denne vakre modellen som har fått ha strekkmerkene sine i fred 😍 Nå vet jeg jo ikke historien bak hennes, men jeg fikk masse strekkmerker av puberteten, og lenge følte jeg skam over det, for jeg trodde det bare var graviditet som forårsaket dem, men det er HELT normalt å få det av andre årsaker også. Vektoppgang/pubertet, f.eks.

I slutten av tenåra traff jeg en fyr som ville ha meg med i modellbyrået sitt (veldig sketchy greie som jeg tviler på at ble noe suksess) og da sa jeg «Nei, jeg har strekkmerker og greier» og han bare «Null problem, jeg bare photoshopper dem vekk» og da ble jeg irritert og bare «Javel, men jeg kommer med strekkmerker og hvis du tenker å photoshoppe dem bort så er det jo ikke MEG du vil ha, finn noen uten strekkmerker da!» 🙄

 

Det betyr så mye å se variasjon når det kommer til kropper og fjes, det betyr så mye å se de tingene man kanskje har skammet seg over og følt at man må gjemme bort, at det er lov for modeller som har som jobb å bare vise frem «skallet» de kommer i også kan ha hva det nå måtte være av «flaws» som egentlig er helt naturlig og menneskelig. Jeg håper det bare går fremover når det kommer til mangfold og variasjon i den bransjen- at det blir plass til alle slags kropper og alle slags fjes og alle slags hudfarger. For det er jo mangfoldet og alle variasjonene som er det vakreste ved menneskerasen!

 

Det er så skummelt nå synes jeg, med plastiske kirurger som virker som de alle er av samme oppfatning om hva som er «pent» og hvor viktig det har blitt å ha et vakkert ytre for å bli noe innen så mange yrker som krever at du viser deg fram, fra Hollywood til musikk-industrien til influencere til modeller- for da blir det jo sånn at de eneste vi ser omtrent når vi skrur på TV’en eller går på kino eller konsert eller åpner ett blad eller surfer på nett er «urealistisk» vakre mennesker, for de har jo så godt som alle måtte legge seg under kniven for å komme dit. Jeg håper sånn at vi kollektivt kan forkaste det at utseendet skal ha så jævlig mye å si, og at vi heller kan fokusere på kvaliteter som faktisk betyr noe. At vi kan heie fram unge mennesker som har talenter, kloke hoder, og gode hjerter- uten å kreve at de også skal se ut som perfekte dukker fulle av unødvendige operasjons-arr og farlige fremmedlegemer i kroppene sine.. Vi HAR jo makt, vi helt vanlige mennesker- vi har makt og vi har stemmer og vi KAN bidra til forandring.

 

Uansett, jeg fikk denne toppen ved en feil (hadde egentlig bestilt en annen til samme pris) og først tenkte jeg bare «NEI, denne må jeg returnere siden jeg ikke har perfekte pupper og de er fulle av strekkmerker» men nå tenker jeg faktisk at jeg vil beholde den. Det har vært mange plagg opp gjennom årene jeg har tenkt at jeg ikke er pen eller slank nok for, men fuck it. Jeg har den kroppen jeg har, enn så lenge er det en fysisk frisk kropp, den trenger virkelig ikke å være «perfekt». (Ser nå at jeg er såpass bleik og ikke har det beste kameraet så det vises ikke så tydelig, men trust me- got stretchmarks all over my boobs!)

 

All outta my system

There was a time

I could balance the thin line

Between the desire between my thighs and the red flags in my mind

But in the end, there just wasn’t anything left to give

And I had to face that the time I spent with you

Is part of this one life I got to live

 

So I walked away

What’s left to say

No matter what, I couldn’t stay

And now it’s all out, all out, all out

All outta my system

 

Told myself it didn’t really matter

Good enough in bed, but what’s the catch

All the arguments, all the core beliefs that didn’t match

In the end, I could feel how the lust began to shatter

Wasn’t anything left to give

There’s no room for you in this one life I got to live

 

So I walked away

Not a word left to say

No matter what, I couldn’t stay

And now it’s all out, all out, all out

All outta my sy-sy-system

 

You probably think I’m looking for replacement

Someone that can save me from my own, mental basement

Truth is I’m doing fine by myself

I’ve placed this ‘lover’-thing on the shelf

Life is complicated enough

Don’t need a man to rough it up

And if there’s one thing I’ve discovered about myself..

It’s that I’m pretty damn tough

 

So I keep on walking, walking away

These rhymes, that’s all I got left to say

No matter what, I wouldn’t stay

And now it’s all out, all out, all OUT!

All outta my sy-sy-sy-SYSTEM

 

 

 

(Wasn’t intentional to smile like a smug cunt.. But I guess I am a smug cunt 😅)

Sunday, bloody sunday 😅

Tror jammen jeg har landa på at sånne hverdagslige innlegg jeg alltid har syntes var så kleint å skrive har blitt koselig..? Denne bloggen var jo lenge bare et mørkt høl på internettet av selvhat, selvkritikk og suicidale tanker, og jeg er glad for at mye har endret seg på den fronten. At jeg er gladere og i stand til å tenke noe positivt også, selv om livet mitt ikke er (og nok aldri vil bli) picture perfect.

 

Noe annet som ikke er picture perfect for øyeblikket: Hælene mine. Jeg skrev jo tidligere at disse skoene er det søteste paret jeg har eid, MEN det ble anbefalt å gå en størrelse opp og jeg tenkte at neida, går sikkert fint med den vanlige størrelsen min, meeen jeg skjønte fort at det var en tabbe av meg. Tror jeg svetta av smerte de siste meterne, heh 😅 Jeg har jo faktisk blitt flådd..

 

 

Lillesøstra mi kommenterte faktisk i går «Så mye gnagsår du har!» (Jeg hørte «så mye nesehår du har» haha 😂) men disse må være rekord. Hun har mindre føtter enn meg, så håper hun vil ha dem ((har vaska bort blodet, Dini 😅)

 

Og tanteungen min har klippa bort krøllene sine i dag, selv om jeg har prøvd å overtale ham til å beholde dem, jeg ELSKER kosekrøllene hans 😭 Men han ble veldig fin da.. Ser han plutselig for meg som 18-åring i militæruniform. Hvis ikke dette bildet sier 😍 så vet ikke jeg. Gud, som jeg elsker denne ungen.

 

Soldier, salute!

Veldig stolt av den kjekke broren min også altså, men jeg tar det faktisk for gitt at han ikke vil ha trynet sitt på display her så måtte croppe han ut 😅 Sorry, ladies and gay men!

 

Aillon er så skjønn da, han sa etterpå at «Du kan få krøllene mine Suja, og du kan faktisk lima di på ditt eget hår!» Skjønner dere hvorfor jeg er helt fortapt i han her eller?? Så nå har jeg en pose full av Aillon-hår, og jeg tenker å få printet ut ett av disse bildene og ramme det inn med krøllene hans ❤️ Selv om det kanskje kvalifiserer til tidenes creepiest tante-award.. Jeg synes det blir søtt 😅

 

Er så glad for at jeg har triben min.. Er så mye i livet mitt som er ustabilt, og folk har alltid kommet og gått, men at jeg har disse fine folka.. Som jeg ikke når til knærne engang.. Jeg er jo veldig velsigna der. Jeg SKAL prøve å bli litt mer som dere, og litt mindre.. Kaotisk kløne 🙄

 

Håper alle har hatt en fin helg da- og at uka blir bra. Jeg kommer sikkert til å skrive noe kreativt før jeg tar kvelden, men det blir ikke ‘Bloody heels of Putin’ i hvert fall.. (Er sikkert ikke sosialt akseptert å tøyse med det, sorry!)

 

Sunday outfit

Operasjon Snu Døgnrytmen går ikke så vellykket, jeg stod opp 14.30 🙄 Men men..

 

Dagens outfit & makeup:

 

Ett style-hack jeg har skjønt siden jeg er kort: Stapp skjorta ned i buksa, får hobbitbeina mine til å virke liiitt lengre 😅 

 

Dette må være de søteste skoene jeg noen gang har eid.. Ballerinas fra Anna Field/Zalando til litt over 200 kr.

 

Prøver å lære meg litt mer diskrét sminkelooks, min indre dragqueen pleier å ta over, men jeg tror jeg klarte det i dag?? 😅 Og jeg elsker disse sommerfugl-spennene fra Wish!

 

Solbriller funnet brukt på Ebay, fra Versace.

 

Nå skal jeg dra til gjengen min, det er sol ute og jeg føler for å leke og herje med favorittgutten min på 4 år 🥰

 

Ha en fin søndag 🌹

 

 

If I had a gun..

Warning: Brutal as fuck. And it’s not about who you might think it is.. 😇

 

 

Sometimes I go to the gun shop in my head

I don’t tho’, ‘Cuz maybe it’s taking revenge too far

To take it into my own hands to have you dead

 

But..

If I had a gun

I’d show up on your door so you have nowhere to run

And finger pulls the trigger, and..

 

One shot to your shoulder, for the shit you couldn’t shoulder

One shot to the balls I doubt you have

One shot in the ass for how you’re always bending over

 

Man, how I used to obsess

Had to murder you a couple a’ times in my head

Now I’m proud to say

I couldn’t care less

You do you

Live your life spineless

 

Still, if I had a gun..

Then one shot in your heartless chest

One shot in your weak knees

One shot to your brain you always think knows best

Then one shot to my own damn head

So this bloody mind that you still occupy from time to time

(just said I couldn’t care less)

Could be laid to rest

 

You ain’t worth it tho’

Nah, you ain’t worth it!

And now I finally know

 

 

 

 

Ps: I don’t own a gun 😅

To all the little child soldiers

In 2014 I lost my mind for the first time. The scenarios that played out in my head were terrifying. For a long time I thought they were real memories I had suppressed, and I was desperate to get the full story, to get the truth. Every time I went into madness after that, I thought I’d at least get that, but it never happened. Eventually I had to- for the sake of my own mental health- just let it go and label it all as «sick thoughts». There’s a room in my head I’ve locked the door to, and I never want to enter it again.

 

Anyway, I deleted the majority of content on this blog a while ago, and I thought this song was lost forever. But I discovered that I had posted it on my instagram, and after some thought I decided to post it here again. I no longer believe every word of it, but it helped me move on. I was either way a child that carried a lot of weight, and it did break me at times. It still does. But I made it this far. This is for everyone that carries a damaged child inside of them. May we all heal ❤️

 

 

 

 

Cry, little angel..

Don’t be ashamed of your tears

Or sucking your thumb

to comfort you or cope with your fears

It’s alright little angel

You can’t see me but I’m right beside you

I travelled through time

And in time I’ll save you

See kiddo, you’re a stranger in a scary world

And you don’t know it but you’re a brave little girl

I can’t tell why they hurt you

To the point where they almost murder you

I can only suffer with you

Oh, I suffer with you

I travelled in time

to witness what they put you through.. So you can forget for a while

Don’t you worry, angel

You can’t see me

but I’m here for you

I travelled back in time and in time I’ll guide you.. Wherever you want to go

I’ll shelter your ears for the lies they tell you. Whisper from the back of your mind when they ring true.

Listen; I will never let myself betray you.. Even in times when it seems like I do.

When I’m ready we will unite and become one. And then.. Then I’m coming home. I’ll keep you safe inside me and when we die we die together

For I am… You

And you are who I’ll be

The reason I’ll always keep the child in me

Sleep little angel

I’ve waited in time

to set you free

Little child soldier

For you the war is finally over

I’ve waited in time so you can live within me

Oh brave child soldier

For you the war is finally over

Thank you for your bravery
Now sleep safe and sound inside of me

 

 

Nye veier, nye tanker

Ville egentlig ikke ha sånne hverdags-innlegg her mer, men det er litt greit å lufte hodet før jeg skal legge meg (dagens største challenge, det 🙄) så dette får bare bli dagens andre innlegg i den kategorien da.

 

Det har vært en fin dag, etter noen litt kjipe, med mange nyttige samtaler og nå har jeg sånn ca. en rute fremover jeg vil følge. Det har jo vært et nederlag med tanke på jobb som ikke har fungert som jeg skulle ønske, men samtidig så er det godt at jeg i hvert fall har tatt en beslutning og jeg slipper mer dårlig samvittighet og skam for at jeg ikke mestrer det. Og jeg er stolt av at jeg klarer å løfte blikket og vil videre, for vanligvis så hadde jeg lett kunne gått inn i en dyp depresjon over det. Så det er jo fremskritt!

Jeg tenker også mye over relasjoner for tiden. Og for første gang så går det ikke utelukkende i hvor feil og dårlig jeg er, men jeg klarer også å sette ord på hva som er bra og ikke for meg, og hva jeg har behov for og ønsker meg. Jeg har levd hele livet og alltid prøvd å bøye meg etter det andre vil ha fra meg, og jeg tror ikke det er så mye people pleasing, det er mer at jeg alltid har følt meg utenfor, ikke god nok, ikke sett, hørt, respektert, forstått, eller likt, at jeg har opplevd mobbing og utfrysning og backstabbing, og jeg vil ikke at noen skal føle det sånn rundt meg når jeg vet hvor vondt det gjør. Og nå høres jeg sikkert veldig skrytete ut, men det har tatt lang tid å skjønne disse sidene av meg: Jeg har mye negativt, men jeg er veldig raus og forståelsesfull, jeg er rettferdig, og jeg tar hele pakken folk kommer med- the good and the bad, og jeg heier veldig på andre. Og jeg er veldig lojal. Og det har jeg egentlig ikke opplevd så mye tilbake.

 

Jeg skjønner jo nå at disse gode sidene mine har en verdi, at jeg har en verdi. Og jeg vil ha en viss standard på de relasjonene jeg holder nærmest hjertet mitt. Det skal være en balanse, man skal gi men også få lov til å ta imot. Ha lov til grenser, lov å si fra. Lov til å ha egne behov, og ta valg utifra det.

 

Jeg vil ha quality-time over quantity. Jeg er ferdig med å sosialisere så mye der man egentlig ikke sosialiserer en dritt, ferdig med å høre på lange enveis-monologer om ting jeg ikke interesserer meg for, og jeg er HELT ferdig med å være rundt rus. Det er faktisk ikke en interesse jeg har, ikke en jeg er interessert i å få meg, og folk som bare lever for det har jeg faktisk ikke noe til felles med.

 

Jeg er dritstolt over hvor prinsippfast jeg har vært som har vært inn og ut av rusmiljøet i flere år, mine verste år, uten at jeg har tydd til det der selv. For tro meg, det har blitt grundig trøkka opp i trynet mitt. Og jeg er vel den «fødte rusmisbruker» på papiret, med all min skam og skyld og all vond bagasje og følelser som har etset som syre i kroppen til tider, men jeg har klart å ikke velge det. Jeg er faen så stolt faktisk.

 

Men nå er jeg ferdig. Og jeg klarer heller ikke å ha så mye sympati lenger med voksne som tar valg helt frivillig og ender opp i en vanskelig situasjon (snakker om alle som gjør det her, rusavhengig eller ei) og ikke klarer å ta et fnugg selvkritikk, ha et snev av selvinnsikt, eller som skal sette seg i en uforbeholden offerrolle. Det er noen av de som har klart å «bli det de skal i livet» med tanke på ytre faktorer som utdanning og jobb og å få ting på stell, men de har ikke tatt tak i innsiden og de har ikke jobbet med seg selv, og det kan fort smelle i trynet ditt. Og jeg tror de slipper unna med å innse det, for de er jo så vellykka ellers. Da er det alle andre sin feil, alltid, og jeg blir faktisk litt matt av det. Voksne folk som ikke velger (for det er et valg!) å noensinne se innover i seg selv.

 

Og jeg tenker at jeg kanskje er litt heldig tross alt, som har alle disse diagnosene som har tvunget meg til å være brutalt ærlig med meg selv, og til å se alle de styggeste sidene mine, for det har aldri vært mulig for meg å opprettholde noe i nærheten av en perfekt fasade. Det har vært dritvondt, ydmykende, jeg har hatet meg selv nesten til døde, men fy faen som jeg har lært også! Og jeg blir jo aldri ferdig. Håper aldri jeg får det så komfortabelt med meg selv at jeg bare lener meg tilbake og sier meg ferdig. Forever a work in progress! Hva er meningen med livet ellers..?

 

Ok, ble langt bableinnlegg 😅 Avslutter på overfladisk vis.. Gi meg litt cred for å ha skrevet hele innlegget med disse klørne da!

Og jeg må oppdatere dagens outfit, for det har vært VARMT i Stavanger i dag 😅 Denne jakken er ett designer-bruktkupp fra Chloé, som jeg fant på Ebay for sånn..15-ish år siden.

 

 

Ha en fortsatt god helg da 🌹Jeg føler jeg burde lese over dette innlegget så jeg ikke har tråkka noen på tærne, men.. Kanskje noen tær har godt av å bli trødd på..? Bare tenker høyt, jeg. Så får noen bare bli fornærma, eventuelt. Har hørt det er det disse kommentarfeltene er til for- så bare sleng dritt tilbake da 😘

Filters & fillers & fake nails

 

Herregud, disse filtrene er skumle.. Får litt lyst på fillers av dem, for leppene mine har mistet volum i det siste (begynner jo å dra på åra 😅)
menneeeeh.. Skal ikke gjøre det altså. Tror jeg.

 

Og huden min blir aldri så jevn og glødende heller, men ja ja. Ett bilde uten filter, bare sånn at jeg ikke catfisher noen:

 

Dagens outfit:

 

Ventet i en evighet på at denne veska skulle komme på salg, fra Kurt Geiger/Zalando.

Og jeg har limt på klør igjen.. Fortrengt hvor irriterende det var, tydeligvis.

 

Døgnrytmen min er helt fucked, og jeg har en avtale i dag som må overholdes- så jeg har ikke turt å sove i natt. Jeg klarer ikke å fikse opp i det der, og det irriterer meg sånn!

 

Ellers, helg- og jeg har null planer, som vanlig. Men ender jo stort sett opp med å finne på noe likevel. Jeg burde kanskje begynne å planlegge mer sånn generelt, kanskje det hadde hjulpet på motivasjon..? Men man vet jo aldri hva slags dagsform man er i, sulten på sosialisering eller sulten på alenetid- jeg er oftest den siste.. Og jeg trives nå en gang best med å bare freestyle meg gjennom helgene og livet generelt, tror jeg.

 

God helg i hvert fall 🤗

3 bitter pills

Another day, down the drain

I lost motivation, I lost my determination

Told myself this day would be different, that’s what I say about every day of the week but

Every day just ends up the same

 

1 bitter pill to swallow

I need something that matters, but

My life, it feels so shallow

 

34 years, spent running into walls

My phone right now, 34 missed calls

I can’t answer and say what’s up, ‘Cuz shit is always going down

And I know that if I clue you in, you’d only frown

And tell me «bitch you can swim, how come all you ever do is drown»

 

2 bitter pills to swallow

I got so many people to look up to but

I just can’t seem to follow

 

I don’t know, anymore

I can’t get my ass out of the door

And my confidence drops to the floor

I can’t find anything or anyone that makes me feel alive

This pool of misery in front of me- and I just nosedive

 

3 bitter pills to swallow

I should live while I can, ‘cuz

No one is promised tomorrow

 

(I just can’t change)

 

 

 

Frossen men framover

Jeg tenkte det ikke før.

Da det var greit å bare være som en maskin.

Men jeg tenker det nå.

At det kanskje er viktig at ting betyr noe.

 

Det er så greit, å bare fryse ned.

Bli en frossen innsjø.

Flere meter med tykk is, så glemmer man alt det som ligger begravet på bunnen

Alle de skarpe kantene på dritten som har blitt dumpa der, som man kutter seg på om man begynner å rote i det.

 

Jeg ville ikke rote i det lenger, jeg ville glemme og gå videre.

 

Jeg vet ikke helt om det lar seg gjøre.

Å aldri se tilbake.

Av grunner jeg ikke forstår, så er det fortsatt så jævlig vanskelig, det å se fram.

 

Fortid som kanskje ikke er fortid, fortid som kanskje bare er psykotisk rør, fortid som ble borte og dukket opp igjen årevis etterpå- eller var det bare hjernen min som klikka, ikke tenk mer på det for faen, ikke se tilbake, gå fremover for satan, selv om det bare er mørke og umulig å se hvor jeg skal, bare gå på- videre, vekk.

 

»Du er så treig, det går så seint med deg, du bruker så lang tiiid», ja jeg vet det, men skrur jeg opp tempoet, så vet jeg ikke om hjernen klarer å holde følge, og skjer dét så blir det i hvert fall full stopp. «Du må bestemme deg for noe, du må satse på noe, du må BLI noe» JA JEG VET DET, men det er så forbanna vanskelig for meg, bare det å være et jævla menneske og ha alle disse følelsene og tankene jeg må holde styr på, som jeg av og til ikke KLARER å holde styr på engang, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å bli noe på toppen av det lasset, hvordan skal jeg klare å bli noe mer når jeg ikke klarer å holde fast på sømmene mine engang, når jeg ikke klarer å la være å rakne fullstendig med jevne mellomrom. Hva feiler det meg, som ikke klarer mer enn det jeg klarer akkurat nå, nå som jeg klarer å tøyle hjernen og følelseslivet mitt og holde kontroll på tankene mine som når som helst kan bli bisarre og føre meg ut i galskap og inn på psyk, hva feiler det meg??

 

Jeg tenker på det stadig vekk, hvor malplassert jeg er blant min egen rase, det føles så feil inni denne menneskekroppen til tider, med denne alt for kompliserte og avanserte hjernen, herregud hva skal jeg med det egentlig, annet enn å gjøre feil og fucke opp og ikke fikse, jeg burde vært en stein i fjæra, eller et snøfnugg som bare smelter på noens tunge, hva som helst annet enn dette mennesket, som bare feiler og vakler og kollapser og eksploderer. Og svikter, den svir mest av alt, alle jeg svikter med disse kollapsene og eksplosjonene mine.

 

»Hvor går veien videre nå da» Jeg vet ikke, jeg har jo aldri noen svar på noe som helst, jeg tenker av og til at jeg bare må legge meg ned og dø, for det er så slitsomt at det er så mye jeg ikke får til, så mye jeg ikke tør, så mye som knekker meg (jeg burde være en tørr kvist du bare kunne brent på bålet) og mange dager (de fleste, hvis jeg skal være ærlig) står jeg opp bare for å legge meg igjen, fordi det er så forbaska mye tid til å tenke over og føle på at jeg ikke får til det jeg vil.

 

Dere er så flinke, alle sammen, og jeg skulle ønske jeg klarte å bare være bittelitt flink, men jeg finner det ikke inni meg, og jeg klarer ikke å late som heller.

 

Jeg tenkte det før, at det ikke spiller noen rolle at jeg går rundt som en robot. At jeg ikke har noen mening.

Men jeg trenger det nå. At livet mitt betyr noe.

 

Jeg vet bare ikke HVA.