Det har vært stille fra meg på en stund. De som har lest her inne før vet det jo, men jeg er biplar type 1: Den heftigste greia, og det har innebåret at jeg i mine maniske moments driter meg komplett og fullstendig ut- spesielt på sosiale medier. Jeg har stått i det i 7 år, men etter den siste fiaskoen min med gale tanker, tvangsparagraf og en hel del hendelser jeg skulle vært foruten, så klarte jeg ikke mer sosiale medier på en lang stund. Jeg fikk en skikkelig selvtillitskrise og slettet mesteparten av innleggene mine her inne. Det er ikke kult når hjernen din går berserk og du legger mye ut som er så flaut at det nesten ikke er til å leve med, og det er spesielt lite kult når folk som har et horn i siden til deg får det med seg. Plutselig fikk jeg et sterkt behov for å være mindre synlig, mer privat, litt mer skjermet.
Men jeg har savnet å skrive, da. Selv om ordene ikke er helt samarbeidsvillige lenger og jeg har hatt et seriøst tilfelle av skrivesperre. I tillegg har jeg skikkelig eksistensiell.. ikke nødvendigvis angst, mer som et eksistensielt press, om det gir mening. I slutten av desember fyller jeg 34, og det føles så jævla ufortjent. Skal jeg bli 34, jeg som ikke har noen voksenpoeng på plass utenom at jeg betaler regninger og bor alene. Det er så rart hvordan det å bli eldre kan fucke litt med hodet ditt, men det gjør i hvertfall det med meg. Jeg vet at jeg har vært voksen i mange år nå, men nå er jeg faktisk sånn skikkelig voksen- på papiret i det minste. Og inni meg er jeg fortsatt en usikker fjortis som ikke har noe særlig livserfaring å skilte til, ikke billappen, ikke noe utdanning, ikke partner, kids, har ikke en gang et kjæledyr.
Jeg føler at jeg krymper inn og har mindre personlighet enn før, føler ting mindre intenst enn før, og at jeg helt desperat trenger en mening for å være her i livet. Trenger sårt noe som gir meg energi, motivasjon, drive. En retning, et mål, et spark i ræva mot riktig retning hadde vært supert. Jeg finner det ikke, skjønner du. Hva som gjør det vonde, det triste, det stygge verdt å holde ut for.
Men det har vært en relativt fin høst, jeg har tatt balletak på angsten og klarer nå å ta kollektiv transport UTEN nevneverdig angst i det hele tatt. PROGRESS! Har også tatt et kurs ved Jærem recovery college i Sandnes (anbefales) så i høst har jeg rett og slett vært student. OG jeg har fått et nytt sosialnettverk, etter alle årene med enten galskap eller dyp depresjon så er det mange som har sagt HASTA LA VISTA, crazy bitch. og det må jeg jo nesten bare vise forståelse for, selv om det er trist og vondt.
Desember er min absolutt mest kritiske måned når det kommer til å få et nytt manisk utbrudd, but so far, so good. Håper så inderlig at jeg får feire jul sammen med familien, to år siden sist.. Men det som skjer, skjer. åper bare det kommer noen varselstegn, så jeg skjønner hva som er i ferde og at jeg får til en kontrollert innleggelse der jeg klarer å være ansvarlig syk. Greia med bipolaren min er i hvertfall at i den spede starten har jeg sykdomsinnsikt, men så eskalerer ting ekstremt fort og vips, så er den innsikten blåst avgårde og blir ikke å se igjen før jeg er ute av det.
Så ja, jeg og mine nærmeste lever nok litt på nåler nå. Men nå kjenner jeg stort sett gjengen inne på psyk, og helt ærlig- om jeg må feire jul der inne skal det gå greit. Det er noen seriøst gode sjeler, så jeg er i gode hender. Men åh, familiejul altså, ingenting slår det.. Wish me luck!
