Sunniva Creative soul with a crazy twist

Overskriften er fra en låt jeg skrev nylig, og når jeg skrev akkurat disse ordene så tenkte jeg på alle feilene jeg har gjort som har fått konsekvenser for andre. Og i går gjorde jeg nettopp en sånn feil, en av de verre jeg har gjort i mitt liv. For det gikk ut over Aillon, min elskede tanteunge på 4 år. Det siste mennesket på jord jeg vil at feilene mine skal gå utover.

Det var egentlig en koselig dag, vi var på Soma gård og jeg skulle bare dytte han litt på huska i hagen til Bibi før middag. Jeg har sett at de andre har huska han med full kraft, og tenkte at dette var testa og trygt nok til at det bare var å gi full kraft. Han er ikke en pysete gutt og når han ler er det seriøst ingen lyd som er vakrere, så jeg kjørte på og ga han superfart. Så skulle jeg bare gi ett siste dytt før vi skulle inn, og da hoppet kroken på det ene festet av- og det viktigste mennesket i mitt univers falt rett i bakken- hardt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var et sånn øyeblikk som både oppleves som altfor fort men samtidig som det skjer i slow-motion, og jeg tror jeg rakk å tenke at dette skal gå bra, jeg rekker å få tatt han i mot. Men det rakk jeg ikke, han falt hardt og fort mot siden av hodet, og vanligvis når han gråter så vil jeg gjøre alt i min makt for at han skal stoppe og bli glad igjen, men denne gangen var jeg faktisk glad for lyden og at han ikke var bevisstløs. Heldigvis er både mammaen og bestemora sykepleiere, sier jeg bare. Han har et blodig øre og en kul i hodet, og har vært hjemme fra barnehagen fordi han har hatt vondt i hodet i dag- og det er min feil.

Takk og lov at huska hoppet ut av festet på det laveste punktet, hadde det skjedd på det høyeste kunne jeg ha knust hodet til den dyrebare uerstattelige ungen- og jeg fatter ikke at jeg kunne være så dum, du er en tøff fryktløs gutt som liker fart og spenning, men dette burde jeg skjønt at kunne skje, og denne feilen burde jeg ikke gjort. Jeg skal aldri gjøre det igjen, og jeg skulle ønske jeg kunne ta smerten, kula og det oppskrapa øret ditt over på meg selv.

Tanten din er uvøren og dum og tankeløs til tider, men det skal ikke gå ut over deg igjen. Og heldigvis har jeg booka time for å bytte ut spiralen min når den går ut på dato allerede, for jeg blir ALDRI ansvarlig eller klok nok til å ha egne barn.

Unnskyld Aillon, jeg er så lei for det. Jeg elsker deg så høyt, og jeg vet ikke hvorfor men det at du ikke er min og at det ikke er en selvfølge at jeg alltid får være i livet ditt, gjør at jeg verdsetter deg enda høyere. Det er en gave å få være tanta di. En gave jeg faktisk ikke har krav eller rett på.

Og med denne hjernen, denne ustabile upålitelige hjernen jeg har, så har jeg tenkt at det kanskje kommer en dag der jeg ikke kan eller bør være i livet ditt eller lillebroren din sitt mer. En dag gjør jeg kanskje noe jeg aldri kan gjøre godt igjen, jeg kan jo ikke vite, dessverre så vet vi jo aldri, og jeg kan også bli så mye av en byrde og en belastning at det beste for alle er at jeg ikke er i noens liv lenger. Det vet jeg jo ikke, men jeg er så ærlig med meg selv fordi jeg må, og det KAN bli sånn. Jeg håper det ikke, jeg vil det ikke slik, men det hjelper ikke alltid, og av og til blir valgene tatt for oss.

Jeg setter pris på hvert øyeblikk med deg, det er bare det jeg vil si. Men det øyeblikket i går, det grusomme øyeblikket når jeg skjønte at denne feilen er det du som må lide og blø for, det var ikke greit og jeg tilgir ikke meg selv for det. Man skal være litt for forsiktig med unger, det er så mye bedre enn at dere må lide for en voksens dumskap. Kanskje er det spesielt viktig med de tøffeste guttene og jentene, som ikke blir fort skremt. Jeg skulle ønske jeg var smart nok til å tenke det før nå, i etterpå-klokskap.

Dette er det mest ubehagelige innlegget jeg har skrevet, men det er kanskje det viktigste. Jeg følte jeg måtte utlevere denne feilen min her, om så bare så jeg aldri glemmer (det tror jeg ikke jeg noen gang vil, men som sagt- vi vet jo egentlig ingenting) og kanskje noen slipper å gjøre en lignende feil ❤️

Unnskyld, Aillon, tusen ganger og tusen tårer unnskyld.

So now you’re probably dragging my name through the streets
‘Cuz I’m that bitch that kicked you outta my sheets

It’s okay, let them know

I got my fair reasons why I chose to let you go

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I’m not saying I’m a saint, I’m a sinner too

But I don’t have it in me to fuck people over the way you always do

And if the bible is right, we’re both ending up somewhere hot

But that doesn’t ment we are ment to be, Cuz we’re not

You claim I don’t see you like I should

But I saw every little flaw and I still gave it all I could

You reveal that you don’t know me at all

I’m just that wet cunt you call

But now I’ve blocked your number, and it’s over

I will fight for love but this ain’t it

I’ve analyzed what we had, and it smells like shit

I don’t want these stains all over my soul

(‘Scuse my french, just speaking blunt)

I can no longer let your dick into my hole

’cuz coming for you no longer feels like a goal

I’ll fight for love but this ain’t it

Do you even know a pussy comes with a clit?

And a woman also comes with a brain

Remember you called ‘red flags’ when you heard I sometimes go insane?

Then you met me and you found me hot

But there’s so much more to me that you never bothered finding out

Yeah, great, that you think I’m hot

but that doesn’t mean we’re ment to be, ‘Cuz we’re not

I’ll fight for love, but this, this ain’t it

I’ve analyzed the stench and I’ve had enough with your shit

and how you always choose not to deal with it

I will fight for love, but this never was and never will be it

I’m sorry to say, we’re both back to just our own hands now, and mine they’ve always done the trick

You’ll go back to endless one-night stands

And me, well I’ll go back to my own magical hands

Yeah, you go back to shitty sex

I might swap from dick to pussy, cuz

I heard you have a really stunning ex

I’ll fight for love

But this, this never was, never will be it

And I always told you so, so now you just gotta handle it

Kan bare si at jeg er ferdig med å være såret og sint og skroter planen om å ikke være rundt mennesker fremover. Faktisk vil jeg ta meg selv i nakkeskinnet og gjøre et realt forsøk på å bli litt flinkere sosialt. For når sant skal sies er jeg nok ganske god på å bare stille meg på sidelinja og holde meg selv utenfor, fremfor å ta steget selv og ta opp plass, bryte isen, starte samtalen- og jeg vil klare de greiene der. For jeg liker jo mennesker, egentlig. Er bare ikke så flink med dem.

Jeg fikk forresten enten ett velmenende råd eller en trussel (er ikke så god på å tolke folk alltid 😅) at å legge ut sånne låter som jeg gjorde i går må jeg være forsiktig med, ellers kan jeg få ei kule i hodet. Og helt ærlig så tenkte jeg bare «Javel, da er jeg vel offisielt en gangster-rapper nå» hehe. Er det en ting jeg er villig til å ofre livet for så er det vel ytringsfriheten, det er ting jeg bare har måtte holdt pent kjeft om her i livet fordi ordene mine er nytteløse mot andres, og jeg har bare måtte akseptere at når mennesker har mer makt så får de også bestemme hva som skal være sant. Og det er ingenting som er vanskeligere å svelge enn det, så unnskyld meg for at jeg spytter folk i trynet i enkelte av tekstene mine, men de ligger liksom bare her og jeg pusher dem ikke på noen. Bortsett fra når jeg blir manisk og brøler dem ut til hele nabolaget da, men da er det såpass høyt at politiet blir tilkalt på 1-2-3 (Huff, det er flaut, men jeg må bare si det som det er. Maniske meg på det verste er ikke noe pent syn). Uansett, hvis «Toxic bitch vs fuckboy» er låta som jeg må bøte med livet for, så er det i hvert fall den som skal stå på gravsteinen min, så nå vet dere det. Legg til et «Ps. I’ll haunt you» på slutten, så kan jeg hvile i fred 😇

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er veldig gøy med sminke om dagen, jeg føler at nå mot vår og sommer så er det «lov» å være litt mer crazy (det er alltid lov, for sminke er bare sminke, og makeup er en form for kunst) og jeg vil i hvert fall kjøre på med farger og glitter og paljetter i trynet fremover. Jeg har funnet noen veldig kjekke leketøy (for det er dét sminke er for meg, å leke 🤡) så jeg tror jeg må lage et eget innlegg for å tipse videre.  Og jeg vet ikke med dere andre voksne, men jeg trenger i hvert fall fortsatt å ha noen områder i livet der det bare er lov å slippe seg løs og være kreativ og ha det gøy og ikke ta livet eller hvordan jeg ser ut så veldig alvorlig.

Ønsker alle en god helg 🌹 Jeg må prøve (det kommer neppe til å gå, men.. 🙄)  å legge meg tidlig i kveld for i morgen vil jeg være med tanteungene på Soma gård og da skal det LEKES! Det kan jeg ikke gå glipp av! Så ber pent om at ingen planter ei kule i huet mitt akkurat i kveld.

Tankene flyter over og jeg vil at noen skal tvinge dem inn i en fast form. Tøyle meg inn, roe meg ned. Slå meg av.

Andres ord som gjaller i hodet, at jeg leker med følelser og er toxic, herregud jeg blir så usikker, og jeg klarer ikke å si hva jeg har gjort feil eller hva jeg er, eller hvordan jeg skulle gjort rett og hvem jeg burde ha vært.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er alltid noe og noen å ha dårlig samvittighet over, og det er alltid noe jeg har sagt eller gjort i løpet av dagen som har vært feil.

Ord som kom feil ut, som man ikke kan ta tilbake. At jeg tør å skrive dem ned egentlig. De er jo feil her også. Når jeg bare får tenkt meg om.

Det letteste i verden er jo å holde kjeft. I hvert fall er det det klokeste trekket, når kjeften er så stor som min. Men jeg har for faen aldri vært klok.

Det letteste er jo å bare gi folk det de vil ha, og ikke kjenne etter hva som er rett for en selv. Og jeg skulle ønske jeg klarte det, men jeg klarer ikke å ignorere det når jeg blir irritert, sint, lei, trist, når jeg kjenner at det går mest en vei, når jeg føler at det alltid skal være på andres premisser, når jeg skjønner at denne personen bare vil bli hørt men ikke høre, bare bli sett men aldri se, at jeg må gjøre alt rett og holde kjeft om det som er feil.

Det er så vanskelig å gå fra noen når de er alt du har.

Det er så vanskelig å gå fra den ene personen når du vet at det skal så jævla mye til for at du finner noen nye.

Det er så vanskelig å såre et annet menneske. Uansett hva du måtte tro. Jeg skulle ønske jeg bare kunne gi deg det du ville ha, eller at du forstod at det er ting jeg ikke klarer å bare svelge og da blir du til slutt uspiselig. Kanskje du kunne valgt annerledes da, og da kunne jeg valgt annerledes, men du vil ikke og nå vil ikke jeg heller lenger, og please ikke kall meg toxic for det, for jeg vil faktisk ikke svelge at du er giftig.

Så må jeg vel bare trekke konklusjonen at jeg valgte det jeg valgte, og at det er bare meg som kan bestemme om det var rett eller galt. Og jeg må bare stole på det, at det er bare meg jeg kan stole på her. Så det var vel rett da, når det har føltes så feil. Det må jo være rett da. Jeg vet det jo egentlig.

Tøyle meg inn. Roe meg ned.

Slå meg AV.

Snorting lines, crossing mine

at some point I had to explode in your face

’cuz none of the stupid shit you do is fine

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

And somewhere in this mess of yours

I had to draw the line

Too busy popping pills to pay your bills

Your self-centered vision give me chills

And all that booze, all that snow

probably won’t do it for you now

Can’t believe I gave you these 5-star rides for free
Now I’m asking myself what the fuck was in this fuckery for me

Had to close my eyes to tolerate, but dude this bitch can see

In the end it was such an easy choice

I’d rather be lonely

Yeah, I’d rather be lonely!

Only thing you’d ever give away for free

is a motherfucking STD

Can’t believe I said you were my favorite toy

Nothing in this world is easier to replace

than a fuck, fuck, fuckboy

Watch my, watch my ass out the door

I had you, fuck this shit and fuck you too,

Don’t want you no more

Trust me, I’ve been keeping tabs

Sorry I ain’t playing nice

Might rat you out to the big boys

Hope someone gets to your kneecaps

How’s this for a toxic bitch

This is my last pitch

Call me medusa, prick

I’ll see you in the snake pit

Klarte siste natt med overvåking, så fremover er jeg bare mitt ansvar å passe på igjen. Det er jo litt skummelt, men jeg tror og håper at dette takler jeg. Veien og livet videre og framover, jeg skal, jeg vil takle det.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover, men jeg må gjøre mer av ting som er bra for meg, og helst nada av det (og de, unnskyld meg) som ikke er det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har alltid vært en av de som ikke passer så godt inn noe sted, og nå tenker jeg at sånne som meg (kanskje det bare er jeg som er sånn som meg, når alt kommer til alt. Det virker som alle har noen, men hva vet jeg) egentlig ikke bør være så mye oppi andre folk og helst være mest i natur og rundt dyr. Det er det som frister mest nå i hvert fall. Jeg trenger faktisk å være en misanthrope for en stund. Og nå høres jeg sikkert helt sykt arrogant ut, men jeg trenger å like meg selv og mitt eget selskap best for en periode. Kanskje resten av livet, jeg vet ikke. Jeg har vel egentlig alltid gjort det..? Rundt andre mennesker blir jeg fort usynlig, eller så er jeg for mye, og ingen blir noen gang fornøyd uansett. Det er så mye lettere å bare være alene, jeg kjeder meg aldri for det er alltid noe å tenke, skrive, tegne, lese, male, sminke, filosofere over, eller jeg har en melodi i hodet som jeg bare må få ut her og nå, ellers er den borte for alltid.

Og så takler jeg faktisk ikke så veldig godt å konversere med folk som bare vil snakke om den lille bobla si, eller at guden deres er så god, eller den dritkjedelige jobben sin, eller eksen som det ble slutt med for 5 år siden, eller bilen sin, eller alt de har gjort i rus (sorry rus er dritkjedelig og jeg gir faen i trippen din eller whatever du har fått ut av det, det interesserer meg ikke).

Så fremover gidder jeg ikke så mye av det i hvert fall.

Men jeg må gjøre noe som også får meg fremover, og jeg har fått mye gode tips av de på DPS. Må bare våge, og jeg tror jeg skal klare det. Jeg skal ikke isolere meg helt altså, men det holder fint med å si «Hei» til de i kassa på Kiwi for ei stund.

Jeg har alltid vært «for rar» for folk, og jeg har stressa livet av meg for å bli litt mindre rar så folk skal orke meg. Men jeg gidder ikke lenger, og jeg tenker at det er bra jeg holdt fast på rarheten min og alltid har vært tro mot meg selv og det jeg liker. Jeg vil faktisk bare bli enda rarere fremover, om det er mulig. Jeg gir i hvert fall en lang faen i hva andre mener om ting ved meg som de ikke burde pirke i for det angår og berører faktisk ikke dem. Og jeg går faen ikke å pirker på andre for alt de er og gjør, så da burde det jo være greit.

Men en ting har jeg skjønt, jeg klarer ikke mennesker som utnytter at andre er snille. Det spiller ingen rolle om du er sånn passe grei med meg da, jeg klarer ikke slå av rettferdighetssansen min eller drite i det moralske kompasset mitt, og ikke har jeg lyst heller. Jeg skjønner jo at jeg nå kommer til å bli dratt ned i dritten av noen, men at kjipe folk synes jeg er kjip er helt greit. Jeg har gitt nok sjanser. Og jeg har lært mye om hva jeg ønsker og ikke tolererer fra folk jeg skal omgås, og det er jo grei lærdom å ta med seg videre i livet.

Og dette med å bli syk igjen og at jeg aldri kan vite når det brister, jeg må bare tørre å leve best mulig selv om den er der, den jævla terroristen av en hjerne som plutselig sprenger seg i lufta. Må bare tørre likevel. Ingen vet hva som ligger foran, sånn sett er livet likt for oss alle. Men jeg skal prøve å rydde opp mest mulig i minefeltet, for noen ting og noen personer vil jeg IKKE ha i hodet mitt hverken som frisk eller syk.

Så må jeg bare si takk til moren min for at du har latt meg snakke, oppklare og blåse ut, og at du tok i mot meg selv om jeg har dyttet deg vekk for en periode.

Dette har vært en grei erfaring å ha, jeg ser på det litt som en brann-øvelse der jeg har hatt muligheten til å skjerpe slagplan og sikkerhetstiltak, og jeg vet nå at jeg kan klare å ta alle de rette valgene når alarmen går neste gang. Gud som jeg håper jeg klarer det. Hvis jeg kan være en ansvarlig syk, så er det greit å bli syk. Det er det vanskeligste å tilgi meg selv for, alle de gangene jeg ikke har klart det godt nok- men med denne sykdommen når man et punkt der man bare ikke har innsikt lenger, og da MÅ de som skal hjelpe gjøre det som trengs. Jeg håper jeg har skrevet nok kontrakter og kriseplaner til at det ikke glipper der noe mer.

Ellers, god helg 🌹

I morgen skrives jeg ut fra DPS, om ikke i natt er natten jeg braker ut i en ny mani, da. Krysser alt jeg har og overvåker tankene mine konstant for at det ikke skal skje, mer kan jeg ikke gjøre.

Det er jævlig drit med denne lidelsen, at man ikke bare kan scanne hjernen eller ta en enkel blodprøve, og få en korrekt prognose å forholde seg til. Du har 3 måneder, 3 dager, 3 timer igjen så klikker du. Det er jævlig drit, at ingen kan si det. At ingen vet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har bipolar type 1, og det betyr at jeg må være brutalt ærlig med meg selv. Og jeg må be andre være brutalt ærlig med meg. Jeg vil ha vaktbikkjer, og når de bjeffer må jeg bare ydmykt bøye hodet og gjøre det som trengs. I dette tilfelle var det å sjekke inn på psyk, selv om det var det siste jeg følte for etter ei påske som har vært fin, men vanskelig, og jeg har gått i 10 dager og tatt hensyn, og nå trengte jeg å være alene. Å bare føle og prosessere ting. Jeg har følt og prosessert ting her inne også, men det er jo slitsomt å være rundt masse nye mennesker, og ikke minst når du må avlegge rapport flere ganger til dagen for ingen her (minst av alt meg selv) vil at jeg skal bli Psycho-Sunniva. Jeg har måtte ta hensyn, og noen kvelder har det vært angst-anfall fordi jeg er så redd for at tankene mine skal bli rare. Men jeg har takla det så godt jeg kunne, og gjort alt i min makt og fantasi for at ingenting skal gå galt denne gangen om det først går galt. Jeg har gjort alt for at system og rutiner skal være bullet-proof denne gangen, for hver gang har det vært glipper og den som har blitt mest skadeskutt er-heldigvis! Meg selv.

Men en ting vil jeg bare være krystallklar på, og det er at ikke ÉN eneste gang jeg selv har kjent at nå tar denne drittlidelsen over hjernen min over, ikke ÉN gang har jeg reagert med glede og «Tjohei, let’s go». Jeg VIL ikke bli manisk, det er skremmende og nederlag og tårer og skrekk hver gang, og jeg har gjort alt jeg skulle for å få hjelp hver jævla gang.

Og det synes jeg folk kan gi meg litt respekt for, at jeg er ærlig og at jeg varsler fra så fort jeg merker det. At jeg tar det på alvor når andre sier noe. For nå har vaktbikkjene mine tatt feil 3 ganger, og heller ti ganger for mye enn en gang for lite, men fortsatt. Jeg fortjener respekt for at jeg tar ansvar for meg selv.

Jeg fortjener respekt for at jeg er ekspert på meg selv, og at jeg kjenner alle tegnene som ingen andre kan ha kontroll på fordi de popper opp i det jævla hodet mitt.

Måten dette har forløpt på har faktisk ikke vært helt greit for meg (men jeg skrev det ned i en sang så det er jeg ferdig med) og jeg kommer ikke til å få noe «beklager, vi tok feil». Men dere tok feil, i hvert fall so far, og jeg håper nesten (nei jeg gjør ikke det, men du skjønner) jeg BLIR manisk i natt for da var det ikke for ingenting, hele dette opplegget, alt stresset jeg måtte stå i alene for å få hjelp, alt stresset jeg har følt på disse dagene og nettene, herregud, jeg er så SLITEN nå.

Så hvis jeg kommer meg gjennom denne siste natta og legen skriver meg ut i morgen, så skal jeg være mye alene fremover. Og hvis ikke det er greit for folk, så bytter jeg seriøst art. Da skal jeg være et TRE ute i ingenmannsland til jeg dør av sult og tørst.

Har forresten måtte spørre hver dag om det er greit at jeg sminker meg som jeg vil, det skal jeg IKKE spørre noen igjen på en stund. Jeg nekter å moderere den kreative åren min, da tar jeg heller en grunnløs tvangs-innleggelse! Så er dere advart. Eller jeg har advart meg selv, blir vel mer korrekt hah. Ps. Faen fått pigmentbart av sola i år også 🥸

Jeg har prøvd hele livet å bli rett.

Jeg har prøvd å forstå alt som er feil med meg.

Jeg har jobba og jobba og jobba med meg selv, tatt selvkritikk, svelget unna andres dritt, ta alle andre for hele kompliserte pakka de kommer i. Jeg har tøyd meg så ryggraden omtrent knakk for å forstå alle andre, men å forstå meg selv- når ingen andre kan eller vil- herregud, det har vært mission impossible. Jeg har samlet opp på diagnoser, ramset opp feil i terapien, tatt tak i alt og likevel kan jeg grine fordi jeg FORTSATT er feil, for feil for de rundt meg.

Jeg har sagt unnskyld. Unnskyld for det jeg sa, unnskyld for det jeg gjorde, unnskyld for det jeg har følt, unnskyld for at jeg ble født, for at jeg var en vanskelig baby, unge, tenåring, voksen. Hele livet mitt, unnskyld unnskyld unnskyld!

Alltid sett innover, alltid sett det når jeg har vært vanskelig, men faen heller. Det er noe vanskelig med oss alle, alle oss uperfekte mennesker, vi har noe i oss alle sammen som kan gjøre oss vanskelig for andre. Det er menneskelig!

Jeg har tålt det, jeg har tolerert det, jeg har elsket og likt folk likevel, og hver gang ett menneske har veid meg og funnet ut at jeg er verdiløs så har det gjort vondt, men jeg har skjønt det og jeg har latt dem forlate meg, og ønsket dem det beste i livet videre.

Ett av få komplimenter jeg har fått i livet er at jeg er flink til å se folk. Og jeg ER flink til å se folk, jeg er flink til å gi kjærlighet, jeg er åpen og raus, jeg er tålmodig, jeg aksepterer og tåler mye. Og jeg skjønner nå at egentlig så er jeg ikke så vanskelig å forstå, for jeg er rett fram og faker ikke, har ikke maske eller tviholder på en plettfri fasade, jeg sier ting som de er, slipper ut det jeg føler når jeg føler det, snakker ut om ting, ordner opp, er ærlig og redelig. Men å være sånn, passer ikke nødvendigvis for alle. For noen er det å foretrekke at du er akkurat sånn som dem, ellers får de deg helt i halsen. Jeg ser det jo, siden jeg faktisk gidder å ta meg bryet med å se folk. Ser rett igjennom mange ganger, faktisk.

Men helt ærlig, nå er jeg FERDIG med å se folk, gi av meg selv, være åpen, tåle all dritt folk synes jeg fortjener å få slengt i trynet. Jeg er FERDIG med å høre på andre, ta selvkritikk for at jeg puster, tilgi og prøve å forstå hvorfor folk oppfører seg som drittsekker, jeg er FERDIG.

JEG KLARER BARE IKKE MER.

Folk takler meg ikke, og jeg forstår det. Jeg har alltid forstått det. Og jeg har prøvd, virkelig, å knekke koden- men nå kjenner jeg at jeg ikke vil mer. Hvis jeg forandrer meg så jeg passer inn i andres mal, hvis jeg blir 100% sånn som andre vil ha meg, så klarer ikke JEG å tåle meg selv lenger. Å bli til en engel er et helt urimelig krav, å være alle andres dørmatte er et helt urimelig krav, å ikke få lov til å reagere, ikke få lov til å føle, ikke få lov til å sette grenser, si ifra, stå opp for seg selv, ikke få lov til å være «vanskelig» (som oftest betyr det å få lov til å bli sint/lei seg/ha noen sterke følelser) er å kneble et annet menneske. Det er å nekte et annet menneske å være et ekte menneske! For hadde jeg klart de greiene der, så hadde jeg jo måtte være en jævla maskin.

Jeg skylder ikke på noen at jeg er et vanskelig menneske, men det at ingen har klart å tåle meg, at ingen har orka å sett meg, at ingen har tolerert meg som jeg er, har faktisk gjort meg relasjonsskadet.

Og fremover må jeg ta valget om jeg vil fikse opp i det, fikse opp i DET OGSÅ som er feil med meg, eller om jeg bare skal drite en lang faen i det og bare leve resten av livet med å forholde meg kun til meg selv, dyr og naturen.

Jeg vet ikke om jeg vil ta del i menneskerasen lenger, vi er så stygge med hverandre, stygge med planeten, det er så mye vi gjør som er helt på trynet, og ikke bare KAN jeg ikke bli «sånn som jeg burde være», jeg VIL ikke heller. Jeg vil ikke være sånn som «alle de andre». Jeg vet ikke hva som gjør dere lykkelige når dere har hus og hytter og unger og partnere og jobber og lappen og biler (faen jeg hater biler) og reiser utenlands på ferie flere ganger i året, men dere blir jo ikke mer lykkelige for dere vil alltid ha noe mer, noe nytt?? Jeg vet bare at ingenting av det der frister meg. Å springe rundt på den jævla tredemøllla og ha det travelt 24/7, og ha den plettfrie fasaden, og være så flink og perfekt hele tiden, herregud jeg klarer det bare ikke og ikke vil jeg heller.

Jeg har hatet det ville dyret som slipper løs hver gang jeg er manisk, men nå skjønner jeg at jeg ER et vilt dyr i bunn og grunn, mye mer enn jeg er hun overhøflige, overbærende, «unnskyld for at jeg puster» engelen alle vil ha meg som. Fuck hun der, hun tar jeg livet av. Sånne mennesker fortjener ingen å måtte være, sånne mennesker fortjener faktisk ikke folk å ha rundt seg heller!

Vi må ha grenser for oss selv, vi må kunne si ifra når vi blir tråkka på, vi MÅ av og til bite tilbake for noen mennesker forstår ikke annet!

Ingen trenger å synes synd på meg, ingen trenger å tenke «stakkars, hun har ingen igjen» for det er faktisk en lettelse å si det som det egentlig alltid har FØLTES: Jeg har bare meg selv. JEG HAR MEG SELV og jeg TÅLER meg selv. Og jeg har skjønt det nå, at mange gjør jo faktisk ikke det engang, tåle seg selv altså, og alt de er på godt og vondt.

Med det legger jeg ut et siste vers:

Kunne spytta ut alt i trynet ditt

Hadde det vært mulig hadde eg donert bort livet mitt

Eg har tviholdt på det eg holdt kjært, men nå gjer eg slipp

Vett ikkje koffor eg e her, det må ha vært ein glipp

Bak ryggen min sitte tungene lause

Men nå e siste ord sagt, nå må alle forbli tause

Du skylde meg ingenting, eg skylde deg ingenting

Skreiv ein siste sang, nå e me kvitt

Og eg tar det fulle og heile ansvaret for kem eg har blitt

Signere det bare med ‘misfosteret ditt’

Ingen har monopol på sannheten.

E ikkje sint lenger, e ikkje såra.
Nå føle eg nærmast ingenting

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bare takknemlighet for at denne gang har eg klart å unngå det,

at hjernen min går heilt i spinn

Nå må eg gå aleina framover, ikkje bare rundt i ring

Det går bra med meg,

nå e det alt eg har å sei.

Spurte om me kunne snakka ut, om eg fekk forklara, og svaret ditt va «Nei»

All smerten eg har tålt, alt blodet eg har sølt

Alt dåkkår valgte å stenga av, har eg valgt å følt

Og eg prøve alt eg kan, men det bler ikkje bedre med årå

Og dåkkår vil ikkje forstå, men det e kanskje sånn

At det e eg så må bæra de djupaste sårå

Har moderert meg sjøl heile livet

Tatt den verste støyten for alt

Mens dåkkår har levd livet fritt

Har eg bare forfalt

Har aldri vært verdt å lytta te

Av det eg har fortalt

Og kordan kunne eg hatt selvtillit

Når alt eg seie, føle og gjørr

Bler møtt med kritisk blikk

Når eg føle for intenst, seie dåkker «Forsvinn»

Så det va enten selvmord eller innleggelse, og eg valgte livet ein siste gang og la meg frivillig inn

Nå e eg ute av syne, og ute av sinn

De så e rundt meg nå får betalt for det, det e vinn-vinn

Eg har tjukk hud, men eg har ikkje panser

Føle alt så sterkt at eg får pustevansker

Har prøvd så hardt, men hørre ikkje te

Og folk skjønne ikkje at det de velge å ver blind for e det någen som må se

Eg blei her og deala med egne demoner

Mens dåkkår fløy (eller flykta?) fra sted te sted

Det e så lett for alle å sei «hu der e bare crazy

Og hu komme ingen vei for hu e lazy»

Ingen har gidda, ingen har prøvd å forstått

Og nå bryr eg meg ikkje lenger, nå har det siste toget gått

Vil ikkje snakka merr, vil ikkje sei

Dåkkår får tenka det ut sjøl, koffor det blei så det blei

Eg har tilgitt og bøyd meg te eg brakk i to

og nå e eg lei

Me kan ikkje snakka om det nå

For det e ikkje sånn at dåkkår ikkje kan

Dåkkår VIL bare ikkje forstå

Sa eg hadde vondt, sa at eg va såra

Du e så kald at eg får frostskader

Nå har du fått mi siste frosne tåra

Kan ikkje skilla deg fra meg som du gjorde fra far

Kan ikkje endra for dåkker at eg blei bipolar

Og eg skulle helst vært skutt eller steina

Men eg kan, eg vil, og eg må- bæra det aleina

Alt eg ba om, alt eg trengte va ein pause

Men det e bare blant dåkkår imellom at dåkk klare å vær rause

Nå e siste ordet sagt

Nå må alle forbli tause

Jeg er hjemme etter påskeferie i Finnmark.

Finnmark, som var pappas Finnmark. Finnmark som var som hjem for meg. Finnmark, som nå er stedet han ligger begravet. Samme sted en del av meg ligger begravet. Stedet jeg fortsatt elsker. Men det er ikke sånn som det en gang var.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det kan fortsatt gjøre jævlig vondt å komme hit. Det kan slå pusten ut av meg, og jeg lærer aldri å bli forberedt på det. Tenker at påske i Finnmark er jo det ultimate, så bra det får blitt, herregud så gøy det kommer til å bli.

Men så kommer jeg hit, og så slår det meg. Det er ikke sånn det en gang var. Vi har mistet noen, og det merkes at de ikke er her lenger. Tante Else med sitt gode humør og smittende latter. Onkel Svein som alltid sa noe som fikk hele rommet til å le. Og far, verdens beste far som til dags dato er den eneste jeg har møtt som følte like intenst som meg, som kunne gråte både gjensyns-tårer og avskjeds-tårer og jeg vet ikke hvorfor men det er den mest forståelige måten noen noen gang har sagt «Jeg er glad i deg» på. Det er lett å gi en klem halvveis og halvhjerta, men tårer, tårer har en pris. Tårer koster noe.

Herregud, far. Så mye jeg mistet når jeg mistet deg. Så mye en enkelt person kan bety. Så mye som kan dø, sammen med étt menneske.

Jeg gikk inn i en dyp depresjon den gangen, 16 år gammel, det var så vondt at jeg ikke forstår at jeg fysisk holdt det ut, og man skulle tro at jeg hadde sørget ferdig. Jeg blir 35 i år, til neste år er det 20 år siden, og likevel har jeg stått under stjernehimmelen denne påska mens vinden blåser tårene mine bort. Hikstet og hulket mens jeg har vært livredd for å bli oppdaga, for det har føltes så upassende når alle andre sitter inne og ler og mimrer og har det hyggelig, mens jeg må gå ut og grine krampaktig fordi det for meg- fortsatt- gjør vondt, så forbanna vondt.

Og jeg lurer på hva som er galt med meg, hvorfor jeg er så annerledes, hvorfor jeg føler så sterkt, hvorfor jeg aldri helt kommer over det.

Skyldfølelsen, jeg klarer aldri helt å slippe den. At jeg sviktet mennesket jeg har elsket høyest, at jeg sa de stygge ordene siste gangen vi så hverandre, at jeg ble sint når jeg egentlig bare var lei meg og fortvilet, at jeg ikke ble med søsknene mine siste gangen de var her, på den samme hytta jeg har vært nå. At jeg ikke klarte det, at jeg ikke klarte å forhindre at han døde, at jeg ikke klarte å hjelpe ham med den forferdelige sykdommen som skremte og forvirret meg som barn Jeg klarte ikke alt det, og på toppen av alt har jeg fått den jævla sykdommen selv. Og den skremmer og forvirrer meg om mulig enda mer nå, og jeg er glad du ikke må se det far, for jeg er ti ganger et verre mani-monster enn du noen gang var. Og nå som jeg har vært manisk mange ganger selv kan jeg bare si at det finnes ikke morsomt å være i denne tilstanden, det er jævlig og frustrerende og det føles som å være besatt, og når du kommer ut av det føles det som å ha blitt voldtatt av din egen jævla hjerne.

Folk kan le av de maniske utbruddene våre, det kan sikkert være morsomt å være vitne til, men jeg har aldri synes at det var noe morsomt med at faren min ble angrepet av en for meg helt uforståelig og skremmende sykdom som fikk en person til å bli helt annerledes, gjøre dumme, potensielt farlige ting, psykiatrien som virket som den ikke skjønte det den heller, «hjelpen» han fikk som var overmedisinering til det punktet at det ikke gikk an å skjønne hva han prøvde å si en gang.

Men det verste var alt det stjal fra ham: Jobben, ekteskapet, og etterhvert oss. Barna hans. Det viktigste i livet hans. Han ble syk hver gang vi kom på besøk, det bikket ham ut i mani hver gang, og jeg som trodde jeg kunne takle alt når det kom til faren min, men det takla jeg ikke. At han ikke skulle få tåle oss en gang. Det ble så vondt at jeg ikke klarte mer. Jeg klarte ikke mer av det siste året han levde, og hadde jeg bare visst det, FAEN som jeg skulle ønske jeg hadde visst det, at det ikke kom noen sommer med pappa etter den siste påska, at det aldri ble noen «neste gang», at det ikke var mer tid.

Jeg klarer ikke slutte å hate meg selv for den feilen der. Av alt det gale jeg har gjort her i livet, det feiltrinnet kan jeg aldri gjøre opp for. Og det kommer aldri til å slutte å skjære opp det jævla hjertet mitt.

Og alt jeg har mistet selv av denne lidelsen, alle venner, familiemedlemmer som tar avstand, utdanning som ikke lar seg gjøre, fremtiden som smuldrer opp, jeg fortjener det. Jeg fortjener det, jeg fortjener det, og likevel gjør det ikke skammen og skyldfølelsen bedre. Alle måter som jeg har straffet meg selv på, det hjelper ikke. Jeg sviktet deg, jeg sviktet deg selv om du var umistelig for meg, den viktigste personen i min verden, den jeg har vært aller mest glad i, den som har vært mest raus mot meg og tolerert hele det kaotiske mennesket som jeg er, den vanskelige ungen som jeg var, den som ingen andre klarte å like en gang.

Nå vrenger jeg sjela mi her, og det høres kanskje ut som om påska har vært dritkjip. Det har den ikke, det har vært koselig og fint også, men denne bloggen er først og fremst terapi-rommet mitt der jeg kan skrive ned alt det jeg ikke kan si høyt. Familien i nord vil alltid stå mitt hjerte nærmest, de er en fantastisk gjeng og vi har blitt helt bortskjemte her på god mat og godt samvær. Men jeg har ikke klart å prestere godt nok sosialt, og det er jeg klar over. Jeg vet at jeg føler ting for intenst til tider, og at det kan gjøre andre ukomfortable. Jeg har prøvd å holde meg litt for meg selv og ikke gjøre noe som kan ødelegge stemningen for de andre, men det kan jo bli feil det også. Jeg vet liksom aldri hva som er rett å gjøre, og noen ganger er det eneste alternativet jeg klarer å klekke ut å trekke meg tilbake og holde meg for meg selv. Jeg klarer vel fortsatt ikke helt å håndtere de mest intense følelsene mine selv engang.

Jeg skriver vel dette mest fordi jeg har behov for å forstå hva jeg selv har følt og føler. Forklare meg selv- til meg selv.

Kanskje hvis jeg blir god nok på det, så kan sårene i det minste bli litt mindre infiserte. Kanskje jeg kan slutte å tenke at jeg er en mislykka idiot når jeg ikke klarer å være så sosialt kompetent som jeg skulle ønske. Kanskje, kanskje ikke.

Jeg vet ikke. Som vanlig.

Jeg vet bare at jeg måtte få det ut på et vis. Det blir så fullt inni meg, til tider. Det blir så mye å bære.

Og likevel klarer jeg ikke å gi slipp.