Sunniva Creative soul with a crazy twist

Jeg må først av alt bare tipse om to koselige og viktige plasser å gå på kafé i Stavanger, og det er Kafé Salongen i 4 etasje på Sølvberget, som er et non-profit samarbeid med Fontenehuset i Stavanger (veldig bra tilbud for folk med psykisk helseutfordringer) og Bak til livet (en bedrift som blant annet driver med ettervern og arbeidstrening) som ligger på Nytorget 15. Vi var innom begge plassene i går, og det er både hyggelige og veldig prisvennlige steder. Anbefales!

Jeg visste forresten ikke at det har kommet en Uff-butikk midt i sentrum, men måtte selfølgelig innom når jeg ble klar over det. Og måtte selfølgelig finne noe å kjøpe også… Når det er brukt, så er jeg litt ekstra obs på at det skal være litt spesielt (det er jeg egentlig alltid, mener jeg vel selv, så jeg skjønner ikke hvordan det har blitt så mye neutrals og basics i klesskapet mitt??). Jeg gjorde noen gode funn på den fronten i går i hvert fall, haha.. IKKE mobb smaken min!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne jakken gir meg litt kimono-vibes, den er i et glatt stoff og har et veldig fint mønster som ikke kommer så godt fram på disse bildene, og den er altså lilla med fancy knapper, og hvor ellers skulle jeg fått tak i denne liksom? 😅

Jeg vet i hvert fall ikke hvor ellers jeg skulle fått tak i denne buksa, haha, den er jo litt/totalt? ‘klovn’ men når jeg så den tenkte jeg bare «for et GØY klesplagg» og det var jo han skjønnasen bak meg på bilde her enig i (men det er nok ikke så lenge før han blir dritflau av den gærne tanta si og det hun går i, heheee..) Jeg må style den bedre enn på dette bildet da, det ser jeg jo  😅

Denne paljett-besatte jakken er en forever-thing, for sure. Jeg blir aldri lei av ting som glitrer.

Veldig greit å ha med en snusfornuftig 4-åring på shopping, han sa til meg at «Nå må du ikkje kjøpa mer, Suja» og jeg bare «Neida, nå holder det!» men så kom vi til kassa da og der fant jeg en hårbøyle med fjær (elsker fjær!!) og et statement-smykke, og jeg lurer litt på hva dama bak kassa tenkte når vi stod der og jeg sier til han fornuftige av oss to «Eeer det greit at jeg kjøper disse også?» og han med den  mest ansvarlige hjernen tenker seg godt om og bare «Ja, det kan du. Men så må du ikkje kjøpa merr!» Jeg følte nesten at jeg måtte si at jeg er faktisk ‘bare’ tanta hans, så hun ikke skulle gå resten av dagen og bekymre seg over ungen som driver og oppdrar en voksen 😂 Han slipper å gjøre det full-time, altså!

Han er heldigvis tilbake i sin vanlige, spreke form etter skrekkopplevelsen vår på huska- takk og lov for det.

Og jeg er tilbake i min vanlige sove-bort-dagen-form i dag igjen, baaah! Hadde en avtale i dag som jeg forsov meg til, og det er jo veldig flaut og dumt gjort.. Og dette høres sikkert teit ut, men det at jeg er trøtt og umotivert om morgenen er litt trygt for meg, og at jeg kan sove veldig mye også, med bipolar så kan det være skummelt når ting går «for» bra- og det er jo trist, men det er sånn for meg i hvert fall. Hvis jeg hadde klart å være stabil over en lang periode, så kunne jeg kanskje stått tryggere i det, men det har jeg jo ikke opplevd enda, og kanskje jeg aldri vil (gud, det er en deprimerende tanke 😔).

Men jeg vil jo ha en normal døgnrytme, det er bare veldig vanskelig å få til. Om jeg blir liggende veldig lenge våken på nettene, tenker jeg jo fort at shit, nå skjer det, nå blir jeg syk igjen, og da er det veldig betryggende å sove til langt ut på neste dag. Men det er viktig med gode rutiner, normal døgnrytme, både for helsa og for selvtilliten også- jeg føler meg jo som en trassig unge når jeg ikke fikser det der. Det er jo ‘bare minimum’ av hva «alle andre får til». Skjønner ikke hvorfor det er så umulig for meg! Men må bare fortsette å prøve..

Jeg trenger jo også mer å fylle livet mitt med, og det må jeg begynne å ta tak i snart. Jeg har lyst til å besøke nevnte Fontenehuset, der har jeg ikke vært på mange år. Og jeg har så lyst til å prøve meg på noe utdanning igjen, bare det å bruke hjernen til noe fornuftig. Jeg trenger mer ting som innebærer disiplin og fokus. Det er jo skummelt å utvide et liv som ikke tåler så mye av belastning og stress, men jeg må bare- jeg har jo bare dette livet og jeg vil bruke meg selv til noe mer enn jeg gjør nå.

Jeg hatet denne byen i noen år, når foreldrene mine skilte lag og pappa flyttet til Finnmark igjen ville jeg bare bli med. Jeg pakka alle tingene mine ned i en koffert og nektet å pakke ut på flere måneder etter at han dro, og jeg stakk av støtt og stadig og var fast bestemt på at jeg skulle gå til fots til jeg kom til pappas lille bygd i nord (hadde ikke retningssans da som nå, så det var ikke en vellykka protest-aksjon akkurat). Mamma lovet meg at når jeg ble 16 skulle jeg få velge selv hvem jeg ville bo hos, så jeg gledet meg til det. Men han døde det året jeg fylte 16, og jeg skjønte jo etterhvert at med det så var ikke Finnmark «hjem» lenger heller.

Når vi faktisk bodde i Finnmark hele gjengen, så var somrene i Stavanger som å komme til et grønt, frodig og varmt paradis, og det var så mye spennende her som ikke fantes i nord (herregud, trafikklys med knapper man kan trykke på!) og et hav man faktisk orket å bade i. Jeg vet ikke helt når denne byen bare ble grå og trist og vanskelig, sikkert samme tidspunkt det ble grått og trist og vanskelig inni hodet og kroppen min, men når var det egentlig. Jeg husker bare at når jeg var 8 år så tenkte jeg for første gang at jeg har faktisk ikke så lyst til å leve mer. Ting ble så tøft, det var så mye som gjorde vondt, og jeg kunne ikke lenger legge meg gråtende om kvelden og våkne neste morgen og så var jeg ferdig med å være lei meg. Det ble en klump inni magen som det ikke gikk an å gråte vekk, og jeg klarte ikke å vise det på noe annet vis enn å bli sint, så skremmende og ukontrollert sint, sint på mamma (som hadde nok å stri med, men det skjønte jeg ikke da dessverre) og sint på søsken (stakkars lillebroren min, jeg har aldri vært den storesøstra jeg burde vært for deg, og nå er det du som har blitt som en storebror for meg, og det har jeg faen ikke fortjent), og på skolen var jeg redd og utilpass og ble stillere og mer usynlig for hvert år,

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så døde pappa da, og det takla jeg jo ikke. Jeg prøvde å ikke la livet gå helt i oppløsning, men så skjedde det litt for mye på en gang, og det jeg hadde av igjen av et liv gikk i tusen knas, og på det tidspunktet tenkte jeg bare samma faen, for da var jeg virkelig mest gira på å bare få dø.

Hadde jeg visst om bomba som skulle gå av når jeg kom i 20-årene hadde jeg nok glatt bare gjort det. For hele livet mitt har dreid seg om at 1. Pappa må overleve å ha bipolar og 2. Ingen andre i familien må bli bipolar og 3. Jeg må ikke få det selv. Jeg har tatt så mange valg som skulle være rett, men vi kan ikke velge alt selv, og det som skjer, skjer.

Og det har tatt mange år, men jeg tenker jo nå at jeg har jo lært mye av å ha denne lidelsen tross alt som har vært helt forferdelig med den.

Og en ting, er at det er mye bra folk her i Stavanger også. Og heldigvis så jobber mange av dem i psykiatrien. Og hadde jeg ikke hatt den erfaringen av å være «svingdørspasient» der så hadde jeg kanskje fortsatt vært mest redd for andre mennesker. Det betyr så mye, dere har klart å gitt til en som nesten må være en av de vanskeligste pasientene å forholde seg til, for jeg har jo tidvis vært FÆL. Men dere har endret det grunnleggende synet jeg har på mennesker. Jeg tror på det bra i oss, og det har jeg ikke alltid gjort. Minst av alt i meg selv. Men at det finnes mennesker som i yrket sitt har måtte forholde seg til meg på mitt mest dyriske, skremmende, hensynsløse- som likevel kan si at de ser noe godt i meg og at de liker meg, tross alt, herregud det er noe av det fineste jeg har fått her i livet.

Nå skulle ikke dette bli et dypt eller langt innlegg, jeg skulle egentlig bare skrive om at jeg nå ser hvor fin denne byen er. Og at jeg er glad og tilfreds med at jeg klarte å slå røtter her til sist. Og at jeg er takknemlig for at søsknene mine har gjort det samme. Jeg hadde så mange teite drømmer som tenåring, jeg ville bo i L.A og bli skuespiller, eller New York og bli artist (så utrolig originalt, eh) og jeg tenker bare nå at om jeg faktisk var en sånn person som fulgte de mest høytsvevende drømmene sine så hadde jeg garantert blitt ødelagt et sted på veien, og sannsynligvis veldig kjapt. For ikke å snakke om at å bli alvorlig psykisk syk i et land som USA nok er noe ganske annet enn å bli det i Norge, på så mange vis.

Jeg er så fornøyd med å bare være akkurat meg, akkurat her, akkurat nå. At jeg ikke trenger de drømmene lenger, at jeg ikke føler at jeg er ingenting så jeg må bli noe jævlig stort, at jeg kan være takknemlig for at ting ble som de ble, at jeg har lært noen ting på harde vis, men mange andre harde lekser har jeg sluppet unna. At jeg skjønner nå at noen drømmer og noen steder virker så bra når du bare har drømt deg dit, men å faktisk være der og leve dem er kanskje bare gift for sjelen egentlig.

Å bo i en liten by i et lite land, men jeg har bodd mindre steder så det er akkurat stort nok for meg nå. Du kan forsvinne litt i denne byen, og den er stor nok til at du kan begynne på nytt, du kan bytte miljø. Du kan gå turer og være i naturen, uten at du må dra så langt avgårde. Du kan unngå de du vil. Du trenger ikke bil, for det går buss. Du kan gå på butikken uten å treffe noen kjentfolk. Du kan drite deg komplett ut i en manisk fase og folk glemmer, for du er bare en fremmed. Du passer meg helt perfekt nå, Stavanger, det var vel bare det jeg ville si. (Gidder ikke telle antall ord, men ser jo at de ble litt i overload 😅)

Også er jeg takknemlig for at denne våren går jeg inn i uten angst og depresjon som gjør den lyseste tiden av året til den mørkeste for meg vanligvis, og nå ser jeg jo det paradiset som jeg kom til som barn. Du er sykt fin, Stavanger. Og jeg gleder meg til å bruke deg fremover (please ikke bli manisk nå, hjerne. Jeg trenger en sommer som er som barndommens somre nå.)

Just had to get it over with

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Once upon a time

I was yours and you were mine

and damn, your face, your body, all so fine

You still live rent-free in my mind

And I’m sorry that our differences got in the way

and we could not stand against the test of time

If you were here tonight

Maybe I could sleep alright

If I was more like you, or you like me

There would be no reason to fight

But we are who we are, and none of us will change

Sadly

Even though the feeling of you inside me..

Damn, that felt so right

Once upon a time

I was yours and you were mine

And when we got it right, it was sublime

And I may owe some of it to you

This period where I’ve been in control of my mind

Maybe you don’t give a fuck, but after all

A good fuck is not that easy to find

and even harder to let go

But I’ve appreciated it, and how you appreciated me, and you deserve to know

If I was less like me

It sucks to say to your face, that you ain’t always the man I want you to be

I can’t hold you any longer, so I gotta set you free

I can’t shut up when you rub me the wrong way

I can’t force you to do the things I need you to in order to stay

Sadly..

Even though the feeling of you inside me

Damn, that always felt so right

I let you go, it was hard for me

’cuz believe me, I wish you were here tonight

I really did try

But sadly..

Once upon a time, I was yours and you were mine

The hourglass was flipped, we ran out of sand

And now all I got is this cursed mind and my own hand

Overskriften er fra en låt jeg skrev nylig, og når jeg skrev akkurat disse ordene så tenkte jeg på alle feilene jeg har gjort som har fått konsekvenser for andre. Og i går gjorde jeg nettopp en sånn feil, en av de verre jeg har gjort i mitt liv. For det gikk ut over Aillon, min elskede tanteunge på 4 år. Det siste mennesket på jord jeg vil at feilene mine skal gå utover.

Det var egentlig en koselig dag, vi var på Soma gård og jeg skulle bare dytte han litt på huska i hagen til Bibi før middag. Jeg har sett at de andre har huska han med full kraft, og tenkte at dette var testa og trygt nok til at det bare var å gi full kraft. Han er ikke en pysete gutt og når han ler er det seriøst ingen lyd som er vakrere, så jeg kjørte på og ga han superfart. Så skulle jeg bare gi ett siste dytt før vi skulle inn, og da hoppet kroken på det ene festet av- og det viktigste mennesket i mitt univers falt rett i bakken- hardt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var et sånn øyeblikk som både oppleves som altfor fort men samtidig som det skjer i slow-motion, og jeg tror jeg rakk å tenke at dette skal gå bra, jeg rekker å få tatt han i mot. Men det rakk jeg ikke, han falt hardt og fort mot siden av hodet, og vanligvis når han gråter så vil jeg gjøre alt i min makt for at han skal stoppe og bli glad igjen, men denne gangen var jeg faktisk glad for lyden og at han ikke var bevisstløs. Heldigvis er både mammaen og bestemora sykepleiere, sier jeg bare. Han har et blodig øre og en kul i hodet, og har vært hjemme fra barnehagen fordi han har hatt vondt i hodet i dag- og det er min feil.

Takk og lov at huska hoppet ut av festet på det laveste punktet, hadde det skjedd på det høyeste kunne jeg ha knust hodet til den dyrebare uerstattelige ungen- og jeg fatter ikke at jeg kunne være så dum, du er en tøff fryktløs gutt som liker fart og spenning, men dette burde jeg skjønt at kunne skje, og denne feilen burde jeg ikke gjort. Jeg skal aldri gjøre det igjen, og jeg skulle ønske jeg kunne ta smerten, kula og det oppskrapa øret ditt over på meg selv.

Tanten din er uvøren og dum og tankeløs til tider, men det skal ikke gå ut over deg igjen. Og heldigvis har jeg booka time for å bytte ut spiralen min når den går ut på dato allerede, for jeg blir ALDRI ansvarlig eller klok nok til å ha egne barn.

Unnskyld Aillon, jeg er så lei for det. Jeg elsker deg så høyt, og jeg vet ikke hvorfor men det at du ikke er min og at det ikke er en selvfølge at jeg alltid får være i livet ditt, gjør at jeg verdsetter deg enda høyere. Det er en gave å få være tanta di. En gave jeg faktisk ikke har krav eller rett på.

Og med denne hjernen, denne ustabile upålitelige hjernen jeg har, så har jeg tenkt at det kanskje kommer en dag der jeg ikke kan eller bør være i livet ditt eller lillebroren din sitt mer. En dag gjør jeg kanskje noe jeg aldri kan gjøre godt igjen, jeg kan jo ikke vite, dessverre så vet vi jo aldri, og jeg kan også bli så mye av en byrde og en belastning at det beste for alle er at jeg ikke er i noens liv lenger. Det vet jeg jo ikke, men jeg er så ærlig med meg selv fordi jeg må, og det KAN bli sånn. Jeg håper det ikke, jeg vil det ikke slik, men det hjelper ikke alltid, og av og til blir valgene tatt for oss.

Jeg setter pris på hvert øyeblikk med deg, det er bare det jeg vil si. Men det øyeblikket i går, det grusomme øyeblikket når jeg skjønte at denne feilen er det du som må lide og blø for, det var ikke greit og jeg tilgir ikke meg selv for det. Man skal være litt for forsiktig med unger, det er så mye bedre enn at dere må lide for en voksens dumskap. Kanskje er det spesielt viktig med de tøffeste guttene og jentene, som ikke blir fort skremt. Jeg skulle ønske jeg var smart nok til å tenke det før nå, i etterpå-klokskap.

Dette er det mest ubehagelige innlegget jeg har skrevet, men det er kanskje det viktigste. Jeg følte jeg måtte utlevere denne feilen min her, om så bare så jeg aldri glemmer (det tror jeg ikke jeg noen gang vil, men som sagt- vi vet jo egentlig ingenting) og kanskje noen slipper å gjøre en lignende feil ❤️

Unnskyld, Aillon, tusen ganger og tusen tårer unnskyld.

So now you’re probably dragging my name through the streets
‘Cuz I’m that bitch that kicked you outta my sheets

It’s okay, let them know

I got my fair reasons why I chose to let you go

I’m not saying I’m a saint, I’m a sinner too

But I don’t have it in me to fuck people over the way you always do

And if the bible is right, we’re both ending up somewhere hot

But that doesn’t ment we are ment to be, Cuz we’re not

You claim I don’t see you like I should

But I saw every little flaw and I still gave it all I could

You reveal that you don’t know me at all

I’m just that wet cunt you call

But now I’ve blocked your number, and it’s over

I will fight for love but this ain’t it

I’ve analyzed what we had, and it smells like shit

I don’t want these stains all over my soul

(‘Scuse my french, just speaking blunt)

I can no longer let your dick into my hole

’cuz coming for you no longer feels like a goal

I’ll fight for love but this ain’t it

Do you even know a pussy comes with a clit?

And a woman also comes with a brain

Remember you called ‘red flags’ when you heard I sometimes go insane?

Then you met me and you found me hot

But there’s so much more to me that you never bothered finding out

Yeah, great, that you think I’m hot

but that doesn’t mean we’re ment to be, ‘Cuz we’re not

I’ll fight for love, but this, this ain’t it

I’ve analyzed the stench and I’ve had enough with your shit

and how you always choose not to deal with it

I will fight for love, but this never was and never will be it

I’m sorry to say, we’re both back to just our own hands now, and mine they’ve always done the trick

You’ll go back to endless one-night stands

And me, well I’ll go back to my own magical hands

Yeah, you go back to shitty sex

I might swap from dick to pussy, cuz

I heard you have a really stunning ex

I’ll fight for love

But this, this never was, never will be it

And I always told you so, so now you just gotta handle it

Kan bare si at jeg er ferdig med å være såret og sint og skroter planen om å ikke være rundt mennesker fremover. Faktisk vil jeg ta meg selv i nakkeskinnet og gjøre et realt forsøk på å bli litt flinkere sosialt. For når sant skal sies er jeg nok ganske god på å bare stille meg på sidelinja og holde meg selv utenfor, fremfor å ta steget selv og ta opp plass, bryte isen, starte samtalen- og jeg vil klare de greiene der. For jeg liker jo mennesker, egentlig. Er bare ikke så flink med dem.

Jeg fikk forresten enten ett velmenende råd eller en trussel (er ikke så god på å tolke folk alltid 😅) at å legge ut sånne låter som jeg gjorde i går må jeg være forsiktig med, ellers kan jeg få ei kule i hodet. Og helt ærlig så tenkte jeg bare «Javel, da er jeg vel offisielt en gangster-rapper nå» hehe. Er det en ting jeg er villig til å ofre livet for så er det vel ytringsfriheten, det er ting jeg bare har måtte holdt pent kjeft om her i livet fordi ordene mine er nytteløse mot andres, og jeg har bare måtte akseptere at når mennesker har mer makt så får de også bestemme hva som skal være sant. Og det er ingenting som er vanskeligere å svelge enn det, så unnskyld meg for at jeg spytter folk i trynet i enkelte av tekstene mine, men de ligger liksom bare her og jeg pusher dem ikke på noen. Bortsett fra når jeg blir manisk og brøler dem ut til hele nabolaget da, men da er det såpass høyt at politiet blir tilkalt på 1-2-3 (Huff, det er flaut, men jeg må bare si det som det er. Maniske meg på det verste er ikke noe pent syn). Uansett, hvis «Toxic bitch vs fuckboy» er låta som jeg må bøte med livet for, så er det i hvert fall den som skal stå på gravsteinen min, så nå vet dere det. Legg til et «Ps. I’ll haunt you» på slutten, så kan jeg hvile i fred 😇

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er veldig gøy med sminke om dagen, jeg føler at nå mot vår og sommer så er det «lov» å være litt mer crazy (det er alltid lov, for sminke er bare sminke, og makeup er en form for kunst) og jeg vil i hvert fall kjøre på med farger og glitter og paljetter i trynet fremover. Jeg har funnet noen veldig kjekke leketøy (for det er dét sminke er for meg, å leke 🤡) så jeg tror jeg må lage et eget innlegg for å tipse videre.  Og jeg vet ikke med dere andre voksne, men jeg trenger i hvert fall fortsatt å ha noen områder i livet der det bare er lov å slippe seg løs og være kreativ og ha det gøy og ikke ta livet eller hvordan jeg ser ut så veldig alvorlig.

Ønsker alle en god helg 🌹 Jeg må prøve (det kommer neppe til å gå, men.. 🙄)  å legge meg tidlig i kveld for i morgen vil jeg være med tanteungene på Soma gård og da skal det LEKES! Det kan jeg ikke gå glipp av! Så ber pent om at ingen planter ei kule i huet mitt akkurat i kveld.

Tankene flyter over og jeg vil at noen skal tvinge dem inn i en fast form. Tøyle meg inn, roe meg ned. Slå meg av.

Andres ord som gjaller i hodet, at jeg leker med følelser og er toxic, herregud jeg blir så usikker, og jeg klarer ikke å si hva jeg har gjort feil eller hva jeg er, eller hvordan jeg skulle gjort rett og hvem jeg burde ha vært.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er alltid noe og noen å ha dårlig samvittighet over, og det er alltid noe jeg har sagt eller gjort i løpet av dagen som har vært feil.

Ord som kom feil ut, som man ikke kan ta tilbake. At jeg tør å skrive dem ned egentlig. De er jo feil her også. Når jeg bare får tenkt meg om.

Det letteste i verden er jo å holde kjeft. I hvert fall er det det klokeste trekket, når kjeften er så stor som min. Men jeg har for faen aldri vært klok.

Det letteste er jo å bare gi folk det de vil ha, og ikke kjenne etter hva som er rett for en selv. Og jeg skulle ønske jeg klarte det, men jeg klarer ikke å ignorere det når jeg blir irritert, sint, lei, trist, når jeg kjenner at det går mest en vei, når jeg føler at det alltid skal være på andres premisser, når jeg skjønner at denne personen bare vil bli hørt men ikke høre, bare bli sett men aldri se, at jeg må gjøre alt rett og holde kjeft om det som er feil.

Det er så vanskelig å gå fra noen når de er alt du har.

Det er så vanskelig å gå fra den ene personen når du vet at det skal så jævla mye til for at du finner noen nye.

Det er så vanskelig å såre et annet menneske. Uansett hva du måtte tro. Jeg skulle ønske jeg bare kunne gi deg det du ville ha, eller at du forstod at det er ting jeg ikke klarer å bare svelge og da blir du til slutt uspiselig. Kanskje du kunne valgt annerledes da, og da kunne jeg valgt annerledes, men du vil ikke og nå vil ikke jeg heller lenger, og please ikke kall meg toxic for det, for jeg vil faktisk ikke svelge at du er giftig.

Så må jeg vel bare trekke konklusjonen at jeg valgte det jeg valgte, og at det er bare meg som kan bestemme om det var rett eller galt. Og jeg må bare stole på det, at det er bare meg jeg kan stole på her. Så det var vel rett da, når det har føltes så feil. Det må jo være rett da. Jeg vet det jo egentlig.

Tøyle meg inn. Roe meg ned.

Slå meg AV.

Snorting lines, crossing mine

at some point I had to explode in your face

’cuz none of the stupid shit you do is fine

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

And somewhere in this mess of yours

I had to draw the line

Too busy popping pills to pay your bills

Your self-centered vision give me chills

And all that booze, all that snow

probably won’t do it for you now

Can’t believe I gave you these 5-star rides for free
Now I’m asking myself what the fuck was in this fuckery for me

Had to close my eyes to tolerate, but dude this bitch can see

In the end it was such an easy choice

I’d rather be lonely

Yeah, I’d rather be lonely!

Only thing you’d ever give away for free

is a motherfucking STD

Can’t believe I said you were my favorite toy

Nothing in this world is easier to replace

than a fuck, fuck, fuckboy

Watch my, watch my ass out the door

I had you, fuck this shit and fuck you too,

Don’t want you no more

Trust me, I’ve been keeping tabs

Sorry I ain’t playing nice

Might rat you out to the big boys

Hope someone gets to your kneecaps

How’s this for a toxic bitch

This is my last pitch

Call me medusa, prick

I’ll see you in the snake pit

Klarte siste natt med overvåking, så fremover er jeg bare mitt ansvar å passe på igjen. Det er jo litt skummelt, men jeg tror og håper at dette takler jeg. Veien og livet videre og framover, jeg skal, jeg vil takle det.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover, men jeg må gjøre mer av ting som er bra for meg, og helst nada av det (og de, unnskyld meg) som ikke er det.

Jeg har alltid vært en av de som ikke passer så godt inn noe sted, og nå tenker jeg at sånne som meg (kanskje det bare er jeg som er sånn som meg, når alt kommer til alt. Det virker som alle har noen, men hva vet jeg) egentlig ikke bør være så mye oppi andre folk og helst være mest i natur og rundt dyr. Det er det som frister mest nå i hvert fall. Jeg trenger faktisk å være en misanthrope for en stund. Og nå høres jeg sikkert helt sykt arrogant ut, men jeg trenger å like meg selv og mitt eget selskap best for en periode. Kanskje resten av livet, jeg vet ikke. Jeg har vel egentlig alltid gjort det..? Rundt andre mennesker blir jeg fort usynlig, eller så er jeg for mye, og ingen blir noen gang fornøyd uansett. Det er så mye lettere å bare være alene, jeg kjeder meg aldri for det er alltid noe å tenke, skrive, tegne, lese, male, sminke, filosofere over, eller jeg har en melodi i hodet som jeg bare må få ut her og nå, ellers er den borte for alltid.

Og så takler jeg faktisk ikke så veldig godt å konversere med folk som bare vil snakke om den lille bobla si, eller at guden deres er så god, eller den dritkjedelige jobben sin, eller eksen som det ble slutt med for 5 år siden, eller bilen sin, eller alt de har gjort i rus (sorry rus er dritkjedelig og jeg gir faen i trippen din eller whatever du har fått ut av det, det interesserer meg ikke).

Så fremover gidder jeg ikke så mye av det i hvert fall.

Men jeg må gjøre noe som også får meg fremover, og jeg har fått mye gode tips av de på DPS. Må bare våge, og jeg tror jeg skal klare det. Jeg skal ikke isolere meg helt altså, men det holder fint med å si «Hei» til de i kassa på Kiwi for ei stund.

Jeg har alltid vært «for rar» for folk, og jeg har stressa livet av meg for å bli litt mindre rar så folk skal orke meg. Men jeg gidder ikke lenger, og jeg tenker at det er bra jeg holdt fast på rarheten min og alltid har vært tro mot meg selv og det jeg liker. Jeg vil faktisk bare bli enda rarere fremover, om det er mulig. Jeg gir i hvert fall en lang faen i hva andre mener om ting ved meg som de ikke burde pirke i for det angår og berører faktisk ikke dem. Og jeg går faen ikke å pirker på andre for alt de er og gjør, så da burde det jo være greit.

Men en ting har jeg skjønt, jeg klarer ikke mennesker som utnytter at andre er snille. Det spiller ingen rolle om du er sånn passe grei med meg da, jeg klarer ikke slå av rettferdighetssansen min eller drite i det moralske kompasset mitt, og ikke har jeg lyst heller. Jeg skjønner jo at jeg nå kommer til å bli dratt ned i dritten av noen, men at kjipe folk synes jeg er kjip er helt greit. Jeg har gitt nok sjanser. Og jeg har lært mye om hva jeg ønsker og ikke tolererer fra folk jeg skal omgås, og det er jo grei lærdom å ta med seg videre i livet.

Og dette med å bli syk igjen og at jeg aldri kan vite når det brister, jeg må bare tørre å leve best mulig selv om den er der, den jævla terroristen av en hjerne som plutselig sprenger seg i lufta. Må bare tørre likevel. Ingen vet hva som ligger foran, sånn sett er livet likt for oss alle. Men jeg skal prøve å rydde opp mest mulig i minefeltet, for noen ting og noen personer vil jeg IKKE ha i hodet mitt hverken som frisk eller syk.

Så må jeg bare si takk til moren min for at du har latt meg snakke, oppklare og blåse ut, og at du tok i mot meg selv om jeg har dyttet deg vekk for en periode.

Dette har vært en grei erfaring å ha, jeg ser på det litt som en brann-øvelse der jeg har hatt muligheten til å skjerpe slagplan og sikkerhetstiltak, og jeg vet nå at jeg kan klare å ta alle de rette valgene når alarmen går neste gang. Gud som jeg håper jeg klarer det. Hvis jeg kan være en ansvarlig syk, så er det greit å bli syk. Det er det vanskeligste å tilgi meg selv for, alle de gangene jeg ikke har klart det godt nok- men med denne sykdommen når man et punkt der man bare ikke har innsikt lenger, og da MÅ de som skal hjelpe gjøre det som trengs. Jeg håper jeg har skrevet nok kontrakter og kriseplaner til at det ikke glipper der noe mer.

Ellers, god helg 🌹

I morgen skrives jeg ut fra DPS, om ikke i natt er natten jeg braker ut i en ny mani, da. Krysser alt jeg har og overvåker tankene mine konstant for at det ikke skal skje, mer kan jeg ikke gjøre.

Det er jævlig drit med denne lidelsen, at man ikke bare kan scanne hjernen eller ta en enkel blodprøve, og få en korrekt prognose å forholde seg til. Du har 3 måneder, 3 dager, 3 timer igjen så klikker du. Det er jævlig drit, at ingen kan si det. At ingen vet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har bipolar type 1, og det betyr at jeg må være brutalt ærlig med meg selv. Og jeg må be andre være brutalt ærlig med meg. Jeg vil ha vaktbikkjer, og når de bjeffer må jeg bare ydmykt bøye hodet og gjøre det som trengs. I dette tilfelle var det å sjekke inn på psyk, selv om det var det siste jeg følte for etter ei påske som har vært fin, men vanskelig, og jeg har gått i 10 dager og tatt hensyn, og nå trengte jeg å være alene. Å bare føle og prosessere ting. Jeg har følt og prosessert ting her inne også, men det er jo slitsomt å være rundt masse nye mennesker, og ikke minst når du må avlegge rapport flere ganger til dagen for ingen her (minst av alt meg selv) vil at jeg skal bli Psycho-Sunniva. Jeg har måtte ta hensyn, og noen kvelder har det vært angst-anfall fordi jeg er så redd for at tankene mine skal bli rare. Men jeg har takla det så godt jeg kunne, og gjort alt i min makt og fantasi for at ingenting skal gå galt denne gangen om det først går galt. Jeg har gjort alt for at system og rutiner skal være bullet-proof denne gangen, for hver gang har det vært glipper og den som har blitt mest skadeskutt er-heldigvis! Meg selv.

Men en ting vil jeg bare være krystallklar på, og det er at ikke ÉN eneste gang jeg selv har kjent at nå tar denne drittlidelsen over hjernen min over, ikke ÉN gang har jeg reagert med glede og «Tjohei, let’s go». Jeg VIL ikke bli manisk, det er skremmende og nederlag og tårer og skrekk hver gang, og jeg har gjort alt jeg skulle for å få hjelp hver jævla gang.

Og det synes jeg folk kan gi meg litt respekt for, at jeg er ærlig og at jeg varsler fra så fort jeg merker det. At jeg tar det på alvor når andre sier noe. For nå har vaktbikkjene mine tatt feil 3 ganger, og heller ti ganger for mye enn en gang for lite, men fortsatt. Jeg fortjener respekt for at jeg tar ansvar for meg selv.

Jeg fortjener respekt for at jeg er ekspert på meg selv, og at jeg kjenner alle tegnene som ingen andre kan ha kontroll på fordi de popper opp i det jævla hodet mitt.

Måten dette har forløpt på har faktisk ikke vært helt greit for meg (men jeg skrev det ned i en sang så det er jeg ferdig med) og jeg kommer ikke til å få noe «beklager, vi tok feil». Men dere tok feil, i hvert fall so far, og jeg håper nesten (nei jeg gjør ikke det, men du skjønner) jeg BLIR manisk i natt for da var det ikke for ingenting, hele dette opplegget, alt stresset jeg måtte stå i alene for å få hjelp, alt stresset jeg har følt på disse dagene og nettene, herregud, jeg er så SLITEN nå.

Så hvis jeg kommer meg gjennom denne siste natta og legen skriver meg ut i morgen, så skal jeg være mye alene fremover. Og hvis ikke det er greit for folk, så bytter jeg seriøst art. Da skal jeg være et TRE ute i ingenmannsland til jeg dør av sult og tørst.

Har forresten måtte spørre hver dag om det er greit at jeg sminker meg som jeg vil, det skal jeg IKKE spørre noen igjen på en stund. Jeg nekter å moderere den kreative åren min, da tar jeg heller en grunnløs tvangs-innleggelse! Så er dere advart. Eller jeg har advart meg selv, blir vel mer korrekt hah. Ps. Faen fått pigmentbart av sola i år også 🥸